Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

60-årsminne - høsten 1955

Høsten 1955: En fersk gruvebus tar en pause i Oppholdet i Gruve 2. Foran Andreas står flaska som gjorde tjeneste som kaffekanne. Kaffeflaska de hadde med fra Stormessa ble holdt varm i en binge med oppvarmet sand inne i gruveanlegget. FOTO: Privat

60-årsminne - høsten 1955

Mange ganger i livet er det tilfeldigheter og flaks som bestemmer hva en skal bli eller gjøre resten av livet. For meg var datoen 2. november 1955.

Tekst:

Publisert:

Jeg var på den tiden ferdig i militæret, summaren 1955 og begynte etter denne tiden som snekker på Setermoen. Forresten i same firmaet som jeg hadde jobbet i før jeg drog i militæret. Vi var to stykker som bodde på same rom og kjøpte avisen Nordlys annen hver dag. Den 2 nov. så jeg at SNSK i Harstad averterte etter gruvearbeidere, og at di måtte kontaktes snarest mulig. Jeg ringte om morgen neste dag, og sa at jeg var interessert jobben som de hadde avertert på Svalbard. Det ble spørsmål om alder og om jeg var frisk og om jeg spiste all slags mat. Svarte på dette og ang. å være frisk svarte jeg at jeg var dimetert fra militæret som stridene A og da må en jo være frisk. Da var svaret at du er ansatt, og du må prøve å være i Hammerfest 5.nov for da går det båt derfra. (Det jeg ikke viste om ved denne hurtige ansettelsen var, at det var 30-40 stk. arbeidere på Svalbard som ikke ville skrive under vinterkontrakten, grunnet for liten pris i akkordsystemet. Di fleste av disse drog til Gregersberg gruva i Sverge hvor de fikk jobb. Jeg opplevde å bli litt mobbet som streikebryter på en humoristisk måte. Det var helt vanlig å tegne vinterkontrakt, og sommerkontrakt for en som ikke ville reise ned. (Kjente en som stod i ett i 10 år, mest i forbannelse for at hans bror hadde overtatt kjæresten hans ned.)

Etter denne ansettelsen per telefon med Harstad kontoret, så var det en som var snar i vendinga, snakket med arbeids formannen, og sa opp jobben min. Drog hjem til Sørreisa og pakket mine høgst nødvendige ting, drog til Finnsnes og tok hurtigruten til Hammerfest.

Mine foreldre var nok lite begeistret for denne Svalbard turen, men de skjønte snart at jeg hadde bestemt meg, og da var det bare og ønske meg god tur.Jeg hadde god tid til båten gikk fra Hammerfest, så var det ut på byen å kjøpe meg sengklær, madrass og sjømanns sekk. Båten «Inger 5» gikk utpå ettermiddagen og var ved Nesset i Lyb cirka to og et halvt døgn etter. Vi ble plassert i Baksen på båten, i firemanns-lugarer, og ikke helt rent for kullstøv heller.

Vi hadde litt dårlig vær på turen opp og lukene til dekk ble skalket, så vi var fanget i Baksen. Når en tenker tilbake på dette sammenligner jeg det i dag som slavetransport.

Ankomst

Vi kom til Hotellnesset sent om kvelden, mørkt og svart, og ble da plassert på en FAD lastebilkasse med sjømannssekker og annet. Turen gikk til Sverdrupbyen, Nysalen og her var det å pakke ut madrass med seng kleder og finne seg en plass på gulvet. Vi var 18 nye som delte denne skjebne. Om morgen kom en fra kontoret og bad oss på mat på Messa like ved Nysalen. Han orienterte om at vi måtte gå rundt på brakkene for å finne oss et rom. Han hadde også med en liste om hvilken gruve og skift vi skulle på. Ved inngangen til gruven skulle vi oppsøke Stiger ved ankomst. Da jeg kom ut av messa prøvde jeg å se hvordan landskapet så ut men her var det ikke mye å se. Mørketid husket jeg da på. Jeg begynte å søke etter rom ved brakke 1 Sverdrupbyen, fant brakkesjefen som sa at dessverre så var det fullt her, så var det til Brakke 2 hvor jeg fant brakkesjefen Solveig Vidal. Jeg sa at jeg kom opp i natt og var nå på søk etter rom. Hun betraktet meg nøye og spurte om jeg røkte eller drakk.

Se bildet større

Andreas bodde i en av brakkene her i Sverdrupbyen. Det eksakte årstallet for når dette bildet er tatt er uklart, men bildet fra Svalbardpostens arkiv er fra 1950-tallet. FOTO: Privat

Jeg svarte at jeg ikke røkte og nesten ikke drakk. Da svarte hun følg etter meg, og banket på en dør, og en mann kom og lukket opp. Hun sa til mannen at nå kan jeg ikke holde rommet ditt med en person, jeg fått nå så mye press fra kontoret om to på hvert rom. Da var den samme lekse fra mannen om røking og drikking, hvor jeg svarte de samme som til Brakkesjefen. Mannen var Fredrik Rubakk fra Harstad, egentlig fra Gryllefjord. Han var lok kjører i Gruve 2, og var en grei type. Fredrik var med meg på Sundt & co og gav meg informasjon om hva jeg måtte kjøpe av gruve utstyr: Kjeledress med ull undertøy (lomp), treningsdrakt, belte, to par ull, raggsokker, kalosjer, såpe, handduk og hjelm. Gikk derfra til lompen hvor jeg kjøpte kneputer hos lampehus mannen samt at jeg fikk nr. på Gruvelykten som jeg skulle ha. Gikk så videre på lompen hvor vi fant oss ledig plass for rene klær og lompen. Da jeg skulle jobbe i Gruve 2 fant vi ut at det var naturlig å lompe i Nybyen. Ulempen ved dette var å gå over brua og opp den bratte trappa til Sverdrupbyen. Her var det mange tøffe turer i kuling og kulde.

Egenhånd

Samme dag traff jeg på to gutter Bjarne og Magnor fra nabo kommunen Salangen som bodde på same brakke som jeg, og her ble den mye kameratskap etter hvert.

Se bildet større

Hjemme hos: Kameraten Bjarne kom fra Salangen. Her er han inne på hybelen sin. FOTO: Privat

Var oppe på rommet til Bjarne som holdt på å knytte på et radikutt-teppe, og dette syns jeg var veldig interessant. Jeg fikk se katalogen som han hadde fått og dermed ville jeg bestille et teppe. Sendte telegram neste dag til forretningen for teppesalget og bestilte teppe » Mot Nord «1,2 ganger 2 meter, 24.000 knuter og 48 hesper med garn av forskjellige farger. Grunnet andre aktiviteter så ble jeg ikke ferdig med teppet før i mars. Da ytterklærne mine og seng kleda var blitt skitten etter båt transporten såg jeg at her var en vask påkrevet. Da det var vaskeri i kjelleren på Messa drog jeg dit for vasking av mine klær. Jeg hadde kjøpt en ny saueskinns jakke med utvendig kledning som også var blitt skitten. Pakket alle kleda i maskinen, og satte den på 70 grader Etter ferdig vasking hengte jeg alt opp til tørk. Da jeg hentet klærne ble jeg virkelig overrasket. Angående Saueskinnsjakken så var armene noe som lignet på bulkete ovnsrør, og var så harde at jeg jeg brøt disse sund. Dette ble en dyr lærepenge, skinn tåler jo ikke varme og dermed var jeg uten en varm og god jakke. Kjøpte meg en grønn parkas isteden.

Pek og «øyenskygge»

Etter ferdig lomping så var det å gå til Gruve 2-heisen, og opp med den til innslaget. Her var det mange hustrige turer i kulde og snøfokk. Verst var det når en kom ut av gruven når vi var søkke svett etter dagens slit. Jeg kjøpte meg en Svalbard parkas til, som ytter plagg, jeg ville ikke sitte på tralla å fryse på meg sykdommer. Når en kom ned med trallen så var det liksom konkurranse om å komme seg først av tralla for å springe til lompen for å komme seg først på badet. Husker en morsom episode fra den konkurransen. Det var en som hette Pettersen som alltid passet på å sitte på høgre siden av trallen slik at han var klar til å hoppe med de første av trallen. En dag så hadde rampen knyttet et tau i lampeledningen hans og festet det i trallen. For rampen gikk det etter planen: Det var bom stopp etter fire meter da hjelmen fór av hodet, og han i full fart på rev i bakken. Det morsomste var at han famlet på seg hjelmen i full fart og avgårde igjen med samme farta. Det gikk jo på samme måten hjelmen av hode og på rev på bakken, og da først oppdaget han at han var fastbundet med et tau.

På badet var det ikke dusj, en måtte vaske seg i et vaskefat som en demlet vann fra en stor beholder med passende varmt vann. Etter tok en noen vaskefat med vann og spylte over seg selv, det var dusjen. En må nok innrømme at en ikke var like ren hver gang. Verst var det rundt øynene, en skulle neste tru at en hadde fått lagt på seg øyenskygge for å være moderne. En måtteholde seg selv med handduk og såpe. Jeg lærte også at det var lurt å ha en såpe i reserve på reinlompen, for plutselig var såpen på skitten lompen borte.

Jeg husker også en episode til fra rampen. Det gikk utover en fra Skjøvegan som hette Lyton Gård med langt lyst hår, nesten hvitt. Han var vogn reparatør på gruveverkstedet. En dag så hadde rampen delt en kopiblyant og knust blyet til støv. Dette støvet tok de med seg i et papir på badet. Da Lyton sto og vasket seg i vaskefatet drysset de dette støvet over hodet hans og resultatet ble et fiolett farget hår som han gikk med i flere dager før det var borte.

Støvete

Så var det min første dag i gruva. Da jeg var kommet opp med trallen oppsøkte jeg stiger Støpseth som tok vare på meg med at jeg skulle være med han i samme vogn til opphold H3. Der fikk jeg beskjed om at jeg skulle være kutthjelper på strosse D1 med Sverre Rostad som kutter (bas). Stiger Støpseth ga beskjed til Rostad om at han skulle ta seg av meg og vise meg hva jeg skulle gjøre. Så var det bare å sette fra seg matpakken og sette kaffeflasken i oppvarmet sandbeholder. Kaffeflasken var en vanlig brusflaske som en fylte opp med kaffe på Messa. Så var det å ta med kneputer og på vei til strossa. Dette gjorde et stort inntrykk på meg at en skulle jobbe på denne lave høyden, vår strosse var 68 cm på gjennomsnitt.

Se bildet større

Andreas klargjør sprengladninger sammen med en kollega (navnet er ukjent). FOTO: Privat

Jeg fikk beskjed fra Rostad om å legge seg bak kuttmaskinen og måke bort kullene som kom fra kjeden som frigjorde et kutt i de faste kullene. Denne oppmalte kullmassen var en høyde på cirka ti centimeter og cirka 1,5 meter innover i den faste kullene. Denne løse massen kom fram hele tiden, fordi kuttmaskinen gikk fremover. Å ligge å måke bak denne kuttmaskinen var en forferdelig støvende jobb.

Da en var ferdig med skiftet var det bare hviten i øynene som var hvite. Her var det ingen støvmaske eller hørselvern på denne tiden. Boreren kom etter meg og boret hull under henget (øvre del av kullstuffen).

Storbrekk

Noe jeg spesielt husker var den dagen vi hadde storbrekk på strossa. Vi var kommet innover med kuttingen cirka 30 meter da fjellet begynte å gi lyd fra seg. Det kom krasse lyder, sprekking det var nesten lik som fjellet revnet. Da kom kutter Rostad og sa at her måtte en bare komme seg ut av strossa. Jeg så spesielt på et tykt tre stempel som utviklet seg som en tønne før det krasjet helt sammen. Denne lyden fra fjellet var både skremmende og interessant for meg. Trepakkene innover strossen ble ganske godt trykt sammen. Denne storbrekken som en kalte dette, var at fjellet la seg ned på det ut drevene område (der vi hadde tatt ut kullene). Vi gikk da til oppholdet og varslet stiger Støpset, og han gikk da opp til strossen vår på innspeksjon.Da han kom tilbake fikk vi beskjed at vi ikke skulle på strossen mere i dag. Jeg ble sendt ut på skeideverket for å hjelpe til med å skeide stein ut fra kullene. En stod ved belte som kom med kull og da var det bare å krafse sten ut fra kullene i en renne som ente på steintippen. Dette arbeidsoppdrag var noe spesielt for meg. Jeg ble jo helt tullet i hode da en følte at beltet stod stille og en selv for langs med belte.

Jeg var glad for at det ble bare dette halve skiftet. Denne kutteren Rostad hadde bare et øre og hadde temperament om det ikke gikk etter hans mening. Allikevel kom jeg bra overens med ham. Her var det ikke mye opplæring fra selskapet. Jeg snappet opp mest mulig om gruvedrift og sikkerhet fra de gamle gruvearbeiderne. Stiger Støpseth skjønte at jeg var interessert i gruvedrift og derfor fikk jeg mye informasjon fra han. Han oppdaget også at jeg var en dyktig arbeidsmann og dermed fikk jeg mye overtid hos han.

Med betalingen var han også rettferdig, og en fikk betaling etter innsatsen Stigerne hadde en stor myndighet i gruven på denne tiden. Tiden gikk og en vendte seg til denne arbeidsformen på strossa.

«Dødsskoft»

En dag vi kom på oppholdet til kaffe fikk vi informasjon om at en lokfører var omkommet. Lokkjøren Ping Pong som han ble kalt kjørte ut med lastet kullsett på hovedstullen og pensen til tomvognsporet har på en eller annen måte ikke vært helt åpen til hovedstullen, og dermed kjørte loken hans innpå tomvognsporet hvor det stod en masse tomvogner som han kolliderte med. Drept umiddelbart.

Det som jeg syns var merkelig var at vi alle i gruva slutta å arbeide, og drog ut av gruva, og ned med heisen og lompet av. De kalte dette for døtsskoft som gjaldt også de to neste skiftene. Dette forsvant noen år senere.

Jeg var på Huset ved bisettelsen hans, mens hans kiste måtte stå på Svalbard til første båt.

Dette reagerte jeg på at nå var vi overlatt til oss selv, uten forbindelse med fastlandet. Så her er det bare å ta vare på seg selv på beste mulig måte.

Aktiv

Da jeg var en aktiv person så melte jeg meg først inn i Longyearbyens mannskor som hadde øvelse på huset hver onsdag, husker jeg ikke feil. Det var en Nygård som var dirigent. Da jeg melte meg for han spurte han om jeg hadde vært med i kor før, og det hadde jeg jo ikke. Da må vi finne ut hvilken stemme du har. Han spilte på piano »No livnar det lundar» og jeg skulle synge med. Hadde bare spilt knapt halve sangen så stoppet han og sa, du synger andre bass, og dermed ble det øvelse med de andre bassene.

Den andre aktiviteten var på miniatyr skytebane som var i 3.etasje på Lompen hvor jeg øvde ganske mye, da jeg var en aktiv skytter i Norge. Den tredje aktiviteten var leikarringen som hadde øvelse på Nysalen. Jeg meldte meg for en Gjevestad som var instruktør og han spurte meg om jeg hadde vært med på dette før. Nei sa jeg, men dette skal gå bra svarte han. Øvelse en gang i uken og jeg danset mest med en som het Liv Dahl som var meget flink og jeg syns synd på henne som skulle lære opp meg. Men utrolig nok så kom det seg etter hvert. Gjorde en masse steg og øvelse på rommet og hadde noen sett meg så har jeg vel blitt sent ned om det var mulig. Ellers så prøvde jeg å holde meg i form og syklet på en trimm sykkel i 3. etasje på Lompen, det var for mørkt til å være ute å gå på ski. Jeg gikk i måneskinn noen turer opp til Longyearbreen. Bortenfor brakke 5 stod noen bygninger, noen sa at det hadde vært butikk og lager til Sundt & Co, samt en hestestall som var fullastet med høyballer. Der var også et mindre bygg hvor det stod en flott grønn Opel Kaptein med panorama frontrute. Jeg fikk høre at denne tilhørte ingeniør Thiefenthal. Tror det var første privatbilen på Svalbard.

Fem kroner i lommeboka

Det var brennevinsutdeling på Nysalen, og syns å huske at det var på lørdager. De kom fra kontoret med Jipp fullastet med brennevin.

Det var to flasker per måned, som en fikk kjøpe mot fremvisning av kort som en måtte på kontoret for å hente. Hørte at det var salg fra kort fra dem som ikke brukte sin kvote. Når vi er inne på ulovligheter så spiltes det en del poker. Jeg kjente en som spilte bort sin vinter lønning like før han skulle reise ned, og da var det bare en ting å gjøre og tegne sommer kontrakt.

Når det gjaldt lønn så var det lønnsutbetaling på Messa i Nybyen rundt den 10. hver måned. Der fikk du en strimle som det stod diverse opplysninger på, time bet. overtid, skattetrekk, og trekk om du hadde vært på kontoret og tatt ut forskudd og så videre.

Jeg husker godt at jeg hadde bare fem kroner i pengeboken da jeg fikk min første lønning. Noen dager før jul gikk jeg ned på telegrafen og bestilte en telefon til Norge klokken 15 neste dag til mine foreldre. Da jeg kom ned neste dag var svaret, dessverre ikke noe forbindelse med Norge i dag, prøv igjen i morgen. Neste dag fikk jeg forbindelse. Hver dag måtte en sjekke på en tavle på Messa om det var kommet telegram fra Norge.

Slik var forbindelsen, og jeg tenkte og håpa på at det ikke skjedde noe med familien min nede. Jeg kjøpte julegave til meg selv, et fotoapparat Kodak Retina 1B som kostet 465 kroner, mye penger på den tiden da min lønning var på cirka 1.900 kroner i måneden.

Jeg kjøpte også min første Remington barbermaskin til 150 kroner.

Jul

På lille julaften var jeg oppe på rommet til Bjarne sammen med to andre kammerater og tok oss noen drinker. Plutselig banker det på døren og Bjarne ropte kom inn, og inn kom en fremmed mann som vi ikke hadde sett. Han presenterte seg som direktør Bing i SNSK.
Vi ble svært overrasket og nesten målløs da vi ikke hadde noen bekjentskaper ned folkene på kontoret, bare ingeniørene som var i gruven av og til. Etter min mening så var det her to folkegrupper, arbeiderene og folkene på kontoret. Denne Bing som kom inn her var en helt annen person. Han begynte å prate med oss og spurte hvor vi kom fra, og om vi trivdes med jobb og fritid.

Her ble det mye prating og enda mere da han tok frem en lerke med Konjakk og spanderte på oss. Til slutt ønsket han oss en riktig god jul, og visst det var noe vi lurte på så var det bare å kontakte han.

Tror ikke vi fikk så mye bedre forhold til kontoret, men vi visste om en som vi hadde fått litt tiltro til.

På julaften var det en god middag på Messa, valg mellom Pinnekjøtt og Svineribbe. Jeg valgte pinnekjøtt som var første gang jeg spiste, og det smakte fortreffelig godt. Kan ellers bekrefte at generelt så var maten på Messa god og varierende.

Ellers så var jeg overgitt over at så mange var overstadig beruset på julaften for dette var jeg ikke vant med. Om kvelden så gikk jeg og kammeratene mine ned på huset hvor prest Nøttveit holdt julegusteneste med div. utdeling av julegaver til den som hadde lengste skjegget, og den som var mest skallet og så videre.

Se bildet større

Teppet som Andreas knyttet på brakka i Sverdrupbyen på 1950-tallet, har hedersplassen hjemme. FOTO: Andreas Østlund

Nøttveit hadde en humoristisk sans i denne anledningen, og hadde med seg forsamlingen. Huset var fullsatt av mennesker husker jeg.

Andre juledag så var det fest på huset med dans og der var jeg også. Her var det nesten konkurranse om å få seg en dans, så en måtte nesten være Norges mester på 100 meter for å rekke en ledig dame da musikken spilte opp. Årsaken var nok at det var et stort mindretall av damer, så her fikk de svinget seg, gamle som unge. Da jeg var ganske rask, så ble det en del danser på meg. Ble også kjent med en jente som jeg hadde et godt forhold til utover vinteren.

Dette var i store trekk min første høst på Svalbard og videre fremover ble det 32 høster.

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!