Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

317 fangsthytter fulle av svalbardhistorie

Per Kyrre Reymert (tv) og Oddleif Moen har kartlagt norske fangsthytter på Svalbard, 317 totalt. En av de mer spesielle ble flyttet via Oslo til Polarmuseet i Tromsø. Den ble oppført i Purpurdalen i 1911. FOTO: Ole Magnus Rapp

317 fangsthytter fulle av svalbardhistorie

Alle de norske fangsthyttene, fra tufter til villaer, er registrert. To Svalbard-eksperter har brukt 40 år på prosjektet. Boken de utgir er imponerende og gir hyttene viktige roller.

Tekst:

Publisert:

Fangstfolkene brukte det de hadde, og kreativiteten innen hyttebygging er stor. Normalt hadde man med seg et vindu, en ovn, et piperør, noen ruller papp, spiker og litt verktøy.
Den første hytte for norsk overvintringsfangst skal ha blitt bygd i 1794, og drøyt hundre år senere var fangsten på sitt mest omfattende. Og nettopp denne aktiviteten veide tungt da Europas mektige land «ga» Svalbard til Norge i 1920.

Nødstasjoner

Mennene bak faktainnsamlingen er begge godt kjente på Svalbard, og er svært bereiste på øygruppen. Oddleif Moen fra Balsfjord var fangstmann og mangeårig matros på Sysselmannens båt. Per Kyrre Reymert fra Tromsø er arkeolog, Svalbard-historiker og har mange år bak seg som kulturminnerådgiver hos Sysselmannen samt konservator på museet. Sammen har de en glødende interesse for de små unnselige, men livsviktige, fangsthyttene. Ingen tuft er for liten, intet byggverk for stort.

– Det er viktig å vite at alle hytter bygd før 1946 er fredede kulturminner. Noen kan brukes i nødsituasjoner. Alt vedlikehold skal utføres av Sysselmannens eksperter, sier Reymert.

Han ber folk som bruker disse fangsthyttene om å ta ut all aske fra ovnen når de forlater, ikke legge igjen mat og sørge for at lemmer er på plass foran vinduer og døren forsvarlig stengt.

Se bildet større

Gnålodden: Fangsthytten på Gnålodden ble reist i 1907 eller -08, er vedlikeholdt av Sysselmannen. Her er det Trine Krystad fra Longyearbyen som er innom. FOTO: Ole Magnus Rapp

1.300 bilder

Det er 40 år siden Moen og Reymert satte sine føtter her, og nesten hele tiden har de «samlet» fangsthytter. Entusiastene har oppsøkt steder, dokumentert, fotografert, målt opp, lest dagbøker, studert kart, lyttet til andre kjentfolk og organisert egne og andres bilder. Resultatet foreligger nå: En 710 siders tykk bok i A4-format med detaljert informasjon om alle norske fangsthytter fra den første i 1794 til i dag. Her er cirka 1.300 bilder, både av hyttene i dag og en rekke unike historiske bilder fra den gang fangsthyttene var i bruk. Boken inneholder også kart med presis plassering av alle hyttene.

Boka må bety rene julaften for fangsthytte-nerder og andre svalbard-entusiaster. Her kan du lese lengde og bredde, om det var spisst- eller flatt tak, om størrelsen på vinduet, plassering med GPS-koordinater, hvem som bygde den, hvem som brukte den, om dagens status og andre sentrale opplysninger.

For eksempel Raudfjordhytta i Alicehamna på Bruceneset nørdvest på øygruppen. Den kan være oppført første gang i 1905 av en fangstekspedisjon som Erik Zakariasson Mattilas ledet og handelsmann Andreas Dalsbø i Tromsø finansierte. De ankom med motorskøyta «Petrell». Hytta er 4,13 lang og 2,17 bred, med dør og vindu mot sjøen.

– Denne og de fleste andre hyttene er strålende eksempler på kreativitet og et enestående pågangsmot. Mange er bygd av stokker og andre materialer man fant i fjæra. Det viktigste en hadde med fra fastlandet var tjærepapp, spiker, vindu, ovn og ovnsrør, forteller Reymert og Moen.

De to fangsthytte-entusiastene har utført arbeidet ulønnet. Svalbard Museum står for bokutgivelsen, og får et eventuelt overskudd.

Se bildet større

Hornsund: I isbjørnhavna ved Hornsund ble denne bistasjonen, Johan Hagerup jr. i Tromsø finansierte, bygd. FOTO: Ole Magnus Rapp


De regner med at samlingen er komplett, men er åpen for at det kan komme inn flere registreringer. Av de 317 er statusen i dag god for 100 hytter, mange av disse er i bruk. 85 er ruin som er i ferd med å falle sammen og 103 er bare tufter. 29 hytter som er beskrevet i fangstdagbøker og andre kilder, er borte, sannsynligvis rast på havet.

Noen av hyttene er lett tilgjengelige, og brukes fast av Sysselmannen. Andre er det organisasjoner som benytter. Alle hytter før 1946 er fredet, og skal ikke vedlikeholdes uten myndighetenes samtykke.

En fangsthytte som mange besøker, er Camp Mansfield i Piersonhavna på Blomstrandhalvøya. Her etablerte engelskmannen Ernest Mansfield marmorgruve, som ble en av de første boblene på London-børsen. Hytta ble brukt av fangstmannen Peder Pedersen Ullsfjording og her ble sønnen Peder Åsmund født i 1930. Han er fortsatt den nordmann som er født lengst nord.

Nordnorske

Overvintringsfangsten tok stort sett slutt i 1940, og før det var det totalt ca. 400 fangstmenn i arbeid på Svalbard, ca. 30 av dem kvinner.

– De fleste kom fra Nord-Norge. Det var ønske om å tjene penger, arbeidsledighet og eventyrlyst som drev dem. De fleste ble bare en vinter, noen ganske få ble mange sesonger, forteller Per Kyrre Reymert.

Fangstmannen med flest sesonger er Harald Soleim på Kapp Wiik, han er det fortsatt og er nå inne i sin 39. sesong. I «gamle dager» hadde Hilmar Nøis 38 overvintringer mellom 1909 og 1973, kona Helfrid var med mange vintre.

En av de største isbjørnjegerne på Svalbard var Henry Rudi. I løpet av sine år på øygruppen felte han omkring 750 isbjørn, med 115 bjørn som årsbeste. Rudi var også en flittig hyttebygger, og mange fangstfolk benyttet senere hans byggverk.

Russisk fangst pågikk frem til 1850. Den mest berømte russiske fangstmannen er Ivan Starostin som hadde 39 overvintringer. Femten av disse var i ett strekk.

Man jaktet rev og isbjørn, noen fangstet sel og en sjelden gang hvalross og man samlet dun og egg fra ærfugl.

Se bildet større

Gåshamna: Kreativiteten var stor når hytter ble bygd. Her er både hvalbein og gammel spekkovn tatt i bruk. Oskar Grøndahl fra Tromsø ledet i 1906 fangstekspedisjonen som bygde i Gåshamna i Hornsund. Nå er det bare ruinene igjen og de er fredet. FOTO: Ole Magnus Rapp

Lite overskudd

Ifølge Reymert ble ingen fangstmenn rike. Overvintringsfangsten var et iskaldt slit, der kanskje en og annen handelsmann i Tromsø tjente noen kroner, men fangstmannen satt sjelden igjen med særlig overskudd.

Ederdun og levende isbjørnunger til verdens dyrehager, var det mest verdifulle en fangstmann kunne levere. Noen få skrev bøker om sine opplevelser, og flere tjente mer på bokutgivelsen enn selve fangsten.

– Den som tjente på denne aktiviteten var Norge. Da europeiske land på slutten av 1800 tallet skulle bestemme hvem Svalbard skulle tilhøre, veide innsatsen til disse fangstmennene svært mye. Mye takket være disse kunne Norge i 1920 få suverenitet over den store øygruppen, sier Per Kyrre Reymert.

Se bildet større

Mushamna: Tommy Sandal har tilbragt flere år som fangstmann, blant annet i ei hytte i Mushamna i Woodfjorden, nord på Svalbard. FOTO: Ole Magnus Rapp

Nest etter de cirka 900 gravene på Svalbard, utgjør fangsthytten den største gruppen fredede kulturminner. Reymert og Moen mener det bør forskes mer på hyttene, og ser for seg at studenter engasjerer seg for å bringe frem mest mulig kunnskap om denne spesielle historien.

Gjennomtenkt

I tillegg til fangststasjonen med litt plass innvendig, ble det etablert en rekke bistasjoner, mindre krypinn for nødstilfeller eller et sted å være mens man gikk runden for å røkte selvskudd eller revefeller.

– Det var viktig å bygge med minst mulig kubikkmeter innendørs. Her var sjelden full ståhøyde, og ved å bygge flatt tak sparte man luft som skulle oppvarmes. Å fyre, men samtidig spare ved, var en viktig del av fangstmannslivet, siden man brukte mye tid på å finne rekved i fjæra, forteller Oddleif Moen.

En av de mer spesielle fangsthyttene står i dag midt i Tromsø. I 1911 bygde Anton Eilertsen og Gustav Fors hytta i Purpurdalen, som handelsmann Claus Andersen i Tromsø finansierte. Den er 2,9 gange 3,7 meter bygd av laftet rekvedstokker med flatt tak. Den ble i 1936 revet, arbeidet ble ledet av Anton Hoel som var direktør i det som senere ble Norsk Polarinstitutt. Hytta ble flyttet til Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo, og ble i 1941 stilt på Hålogalandutstillinga i Oslo. Rundt 1983 kom den nordover, og er blant attraksjonene på Polarmuseet.

– Denne hytta forteller mye historie. Vi anbefaler et studium. Hver detalj er gjennomtenkt. Årsaken til at man ikke kappet lengden på rekvedstokkene, for eksempel, var for å spare sagbladet, forteller Oddleif Moen.

Nøkkelord

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!