Yrende liv i Isfjorden - fra planktonalger til blåhval

Mye planktonalger gir mat til krill og bardehvaler.

I midten av mai i år kom våroppblomstringen i Isfjorden av planktonalger, med dominans av vakre og næringsrike kiselalger, som igjen er mat for dyreplankton som hoppekreps og ikke minst krill. Krillen er igjen favorittmat til våre to største bardehvaler, finnhval og blåhval.

I løpet av mai har Unis-kurset «Lys og primærproduksjon i Arktis» foretatt undersøkelser med masterstudenter og doktorgradsstipendiater på hvordan lysmiljøet fører til økt fotosyntetisk aktivitet og dermed vekst av «havets gress» - planktonalgene og makroalger som tare og tang. Våroppblomstringen av de livsviktige planktonalgene er den fundamentale matkilden for alt liv i Arktis. Denne matkilden blir spist av små og store arter av dyreplankton som igjen blir spist av polartorsk, sjøfugler, seler og hvaler.

I år var det, som vanlig, kiselalgene som dominerte i blomstringen. Lange dager og lys døgnet rundt fører til en eksplosjon av fotosyntetisk aktivitet som igjen fører til rask celledeling. Plutselig er det klare blå fjordvannet brunaktig og grumsete, ikke av sedimenter fra breelver, men av encellede mikroalger.

Blomstringstoppen i Isfjorden skjedde i år fra 10. til 16. mai, like før elveavrenningen fra breelvene startet cirka 20. mai, noe som også er tidlig grunnet det milde været vi har hatt.

Algeoppblomstringen fører til at sikten i vannet blir dårlig og det brunfargete vannet skyldes algenes lyshøstingspigmenter som absorberer tilgjengelig lys i den blågrønne og røde delen av lysspektret. Disse lyshøstende pigmentene er klorofyll a (som alle fotosyntetiske organismer har), men det viktigste er et brunt pigment som heter fucoxanthin og farger vannet brunt. Tare har mye fucoxanthin som igjen gir algene den fine brunfargen og det samme pigmentet finner vi hos kiselalgene.

Vanligvis er fjordvannet på Svalbard klart fra oktober til mai siden vi i denne perioden ikke har elveavrenning fra land og breer. Vannet er da frosset og vi får ikke ferskvannstransport med mineraler som breelvene bringer med seg i sjøen. Dette er også tiden (oktober til mai) for dykking i klar sikt for de som er interessert i slikt. Etter våroppblomstringen i midten av mai blir havvannet farget av sedimenter fra breelvene i slutten av mai og da blir det enda dårligere sikt i vannet, men da med grålig til rødlig farge grunnet mineraler som blant annet inneholder oksidert jern (rust). Dette forgår da til slutten av september. I oktober fryser elvene til igjen og vannet blir klart helt til mai neste år.

Store mengder av krill har nå i mai spist store mengder av mindre dyreplankton som igjen har spist store mengder av planktonalger. På en tur Unis hadde med MS Billefjord og Langøysund fra Barentsburg til Longyearbyen den 29. mai, så vi blåst av blåhval ved Alkhornet (et av Svalbards største fuglefjell) ved utløpet av Isfjorden. Etter å ha spurt våre hvaleksperter fra Norsk Polarinstitutt så sier de at blåhvalen har blitt et vanligere syn på Svalbard de siste årene. Det kan være vanskelig å skille finnhval i fra blåhval. Hovedforskjellen mellom disse to største hvalene er at blåhvalen er lysere og har marmorerte «flekker» av skifergrå sjateringer bak blåsehullet og de har en liten ryggfinne som er langt bak (vanligvis er denne vanskelig å se da denne oftest er under vann). Finnhvalen har en større ryggfinne og er mye mørkere (nesten svart) og uten marmorert mønster. Her er det bare å kikke etter høy blåst på havet. Blåhvalen kan sprute opp en blåst til tolv meters høyde og det er oftest slik en oppdager disse store hvalene. Finnhvalen gir en blåst som vanligvis er cirka seks meter høy.

Så frem med kikkerten folkens og meld fra til Norsk Polarinstitutt hvis dere ser disse store hvalene. Bilder for foto identifikasjon av blåhval bør tas fra siden av dyret og helst ha med ryggfinnen. Bilder kan sendes til Magnus.Andersen@npolar.no, med informasjon om tid og sted.

Geir Johnsen Unis/NTNU