Varmere, våtere, villere svalbardvintre

Klimaet på Svalbard er i rask endring. Faktisk er temperaturøkningen på Svalbard de siste tiårene den største i hele Europa. Spesielt i vinterhalvåret ser vi store endringer – nedbøren faller oftere som regn, varmebølger har blitt vanligere, og sjøisen er fraværende. Er dette framtidas Svalbardvinter? Hva er konsekvensene for samfunn og naturmiljø? Dette er noen av spørsmålene som forskningsprosjektet «Vinterregn» forsøker å besvare.

Drahjelp
Klimaendringene forventes å resultere i økt hyppighet av ekstremvær, og i deler av Arktis ser man allerede at varmebølger og kraftig regnvær vinterstid blir mer vanlig. Med en økning i gjennomsnittlig vintertemperatur på fire-fem grader siden nittitallet representerer Svalbard en «hotspot» for å studere effekter av klimaendringer i Arktis. Øygruppa skiller seg også ut ved at man her har tilgang til et unikt nettverk av værstasjoner med lange og kontinuerlige måleserier. Spesielt for Svalbard er også den gode forskningsinfrastrukturen som muliggjør innsamling av viktige data som for eksempel permafrosttemperaturer, snø- og isforhold, og svingninger i plante- og dyrelivet.

Prosjekt «Vinterregn» fikk god drahjelp av ekstremværet i januar-februar 2012, da regnet pøste ned og Longyearbyen på ett tidspunkt (30. januar) var varmest i Norge. På Akseløya nådde maksimumstemperaturen 7,8 °C (8. februar), det høyeste noensinne målt på Svalbard i februar. Varmebølgen, som dominerte været over hele øygruppa i rundt to uker, førte med seg store mengder regn. I Ny-Ålesund falt det hele 272 millimeter nedbør, det meste som regn, og så mye som 98 millimeter av dette på én dag (30. januar). Dette tilsvarer en fjerdedel av årsnormalen og er en værhendelse som rent statistisk (det vil si basert på tilgjengelige historiske data) bare skal skje hvert 500. år, men som vil kunne skje atskillig oftere i framtida gitt IPCC sine forventninger om global oppvarming. Simuleringer av klimascenarier viser at gjennomsnittstemperaturen i Longyearbyen midtvinters (desember-februar) sannsynligvis vil overstige null grader enkelte vintre i dette århundret. For å sette dette i perspektiv: gjennomsnittet av temperaturen i desember-februar har siden målingene startet i 1898 ligget på -13,6 °C, med den omtalte vinteren 2011-12 (-5,2 °C) og sist vinter (-4,6 °C) som de to varmeste noensinne. Sist vinter kom det nesten ikke nedbør i mildværsperioden, men det er åpenbart at en økning i vintertemperatur gir større sannsynlighet for at nedbør kommer som regn i stedet for snø.

Ustabile jordmasser
Ekstremværet i januar-februar 2012 endret snøforholdene dramatisk og resulterte i et rekordhøyt temperaturnivå i permafrosten. I siste halvdel av januar og første halvdel av februar var gjennomsnittstemperaturen i de øverste tre meterne av permafrosten og det ca. to meter tykke aktive laget (det øverste laget som tiner om sommeren) på Janssonhaugen så høy som -6 °C. Sammenlignet med perioden 2000-11 var nå temperaturen i de øverste meterne av permafrosten ca. 4 °C høyere, og i det aktive laget var temperaturen hele 7 °C høyere. Dette er et godt eksempel på hvordan permafrosten raskt kan endres under, og etter slike ekstreme værforhold, noe som gir oss ny innsikt i hvor raskt den frosne bakken kan varmes opp i framtida. En ytterligere stor temperaturøkning i permafrosten kan gjøre jordmasser og fjellsider mer ustabile. Dette vil i sin tur kunne ha betydning for bebyggelse, veier og annen infrastruktur på Svalbard.

Permafrosten og det øverste jordlaget utgjør allikevel fortsatt et betydelig kuldelager som fører til at mildvær og regn midtvinters ofte skaper islag på bakken. Islagets utbredelse og tykkelse avhenger av regnets mengde, varighet og intensitet, samt temperaturen, topografien og hvor mye snø som ligger på bakken og kan smelte. Så fort kulda satte inn i februar 2012 ble det klart (spesielt for snøscooterførere) at store deler av tundraen på Svalbard var dekket av glatt og ugjennomtrengelig stålis. Hver vinter måler vi snø- og istykkelser i Adventdalen, Reindalen, Colesdalen og områdene ved Ny-Ålesund. I februar 2012 var bakken i de fleste områder dekket av et sammenhengende islag, og tykkelsen i de mest regnutsatte områdene (for eksempel Ny-Ålesund) var godt over 15 cm, i gjennomsnitt.

Dramatisk for dyrelivet
Isinga og endringene i snøforhold hadde stor effekt på samfunn og infrastruktur. Longyearbyens FM-antenner var en stund ute av drift på grunn av kraftig ising. Veiene var lenge stengt på grunn av sørpeskred, og ett av disse skredene ødela gangbrua over Vannledningsdalen. Mange flyavganger til og fra Svalbard lufthavn og Ny-Ålesund ble innstilt på grunn av speilblank rullebane, og det var vanskelig å bevege seg i terrenget i lang tid. Noen satte pigger på snøscooterbeltet, men tall fra Visit Svalbard AS og Statistisk sentralbyrå viser at det var en betydelig reduksjon i både antall guidede snøscooterturer (28 prosent nedgang), isgrotteturer (62 prosent), og brevandringsturer (57 prosent) sammenlignet med året før. Antallet hotellovernattinger gikk også konsistent ned for månedene februar-mai sammenlignet med året før, mens månedene før ekstremhendelsen hadde hatt en økning.

Vinterregn og ising kan ha dramatiske effekter på dyrelivet på Svalbard, og spesielt planteetere som rein og rype, som opplever at beiteplantene blir utilgjengelige når tundraen er dekket av tykk bakkeis. Dette ble bekreftet etter vinteren 2011-12 i form av høye dødelighetsrater (basert på antall kadavre funnet og antallet levende dyr telt året før) i alle de overvåkede reinsdyrbestandene. I Sassendalen var dødeligheten den høyeste som noensinne er målt – dette på tross av at isingen skjedde relativt sent og at vinteren inntil da hadde vært svært god sett med reinsdyrøyne. Fra tidligere studier vet vi at slike isingsvintre også påvirker andre arter, som for eksempel fjellreven, hvis valpeproduksjon dels avhenger av tilgjengelige reinsdyrkadavre. Dette betyr at årlige svingninger i vintervær og grad av ising fører til mer eller mindre synkrone svingninger hos alle de overvintrende artene på Svalbardtundraen.

Endrer adferd
Adferdsstudier i Reindalen, Colesdalen og områdene ved Ny-Ålesund viser at reinsdyrene endrer adferd etter isingsepisoder, for eksempel ved å trekke høyt til fjells, hvor det er mindre bakkeis, eller ved å søke etter annen mat ved å beite tang og tare langs stranda. Disse endringene i diett og habitatbruk har sine ulemper i form av fallulykker, snøskred og (for tangspiserne) problemer med diaré, og representerer trolig en siste utvei for å unngå sultedøden.

Våre analyser viser at Svalbardvinteren har blitt varmere og mer regnfull, og at denne trenden med stor sannsynlighet vil fortsette i tiårene som kommer. «Ekstremværet» i 2012 og den varme vinteren i 2013-14 representerer kanskje normalvinteren allerede ved midten av dette århundret, og eksemplene fra effektene på samfunn, naturmiljø og dyreliv kan gi en pekepinn på hva vi har i vente.

Prosjekt «Vinterregn» støttes av Svalbards miljøvernfond. Vi vil holde et åpent informasjonsmøte om prosjektets resultater på Universitetssenteret på Svalbard (Unis) mandag 24. november klokka 19.

Om forfatterne:
Brage Bremset Hansen er forsker ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Øystein Varpe, førsteamanuensis ved Unis og forsker ved Akvaplan-niva.
Ketil Isaksen er klimaforsker ved Meteorologisk institutt.