Van Mijenfjorden og forstyrrelse av dyreliv

Van Mijenfjorden ligger i dag innenfor Forvaltningsområde 10, området som Stortingsmeldingen om Svalbard (2015-2016) omtaler som det området man i hovedsak skal legge til rette for turisme i.

Van Mijenfjorden på Svalbard er den tredje lengste fjorden på Svalbard. Som følge av Akseløya som sperrer utløpet av fjorden, har den vært en av fjordene på vestkysten som oftest har hatt islegging. Tidligere kunne man kjøre med hundespann eller snøskuter helt ut til Akseløya. Trenden de senere år har vært at isen har lagt seg svært sent og ofte ikke lengre ut i fjorden enn til Blåhuken. Sammenlignet med for eksempel Isfjorden, er Van Mijenfjorden i dag et viktig leve- og oppvekstområde for isbjørn. Kombinasjonen av fjordis (sel), fuglefjell (egg, fugler, vegetasjon), fugleholmer (egg) og tilgang på annen mulig føde som rein og steinkobbe, gjør at flere isbjørner har tilhold i dette området mer eller mindre året rundt. I og med at sjøisen på Van Mijenfjorden har skrumpet inn de siste årene, blir isbjørnene nå henvist til å jakte på et mer begrenset areal enn tidligere. Vi mener derfor dette området nå er mer sårbart for forstyrrelse enn tidligere, og at man ikke uten videre bør «legge til rette for» økt ferdsel i området. Hvor mye en isbjørn blir forstyrret er individuelt, binner med unger er normalt mer sårbare. Og i Van Mijen-området er det ofte binner med unger.

I løpet av mange år med tilhold i ulike fangsthytter på Svalbard og i Van Mijenfjorden har undertegnede opplevd økningen av trafikk i området, både sommer og vinter. Vi har observert skuterfølger på Van Mijenfjorden oppsøke både isbjørn og selunger på fjordisen. Sist sommer merket vi også en økning i antall båter i Bellsund, især seilbåter. Mange av disse går i land, også på sårbare lokaliteter, midt i hekketiden. Til sammenligning har båttrafikken i Van Mijenfjorden i forbindelse med kulldriften i Svea i mange år også vært betydelig. Likevel har denne vært forutsigbar og ikke bevisst oppsøkt isbjørn, sårbare lokaliteter og annet dyreliv.

Det er for oss helt klart at om det legges opp til økt skuter- og båttrafikk i Van Mijenfjorden og området rundt, vil isbjørnene og annet dyreliv i større grad bli forstyrret. Det nye selskapet Svea Svalbard AS (datterselskap av SNSK) og Hurtigruten Svalbard AS markedsfører allerede sin turistaktivitet i området på sine hjemmesider med ord som «isbjørnrike», «dyrelivet her er enda rikere enn rundt Longyearbyen», «… hvert år er det isbjørnbinner som går i hi. Den vakre Van Mijenfjorden er en sikker plass for isbjørnens føde – her kan den nemlig jakte ringsel». Isbjørnen markedsføres og den selger.

Vi mener at den stadig økende turisme/ferdsel fører til generelt mer forstyrrelse av dyreliv og forringing av villmark enn det kulldriften noen gang har gjort i Van Mijenfjorden. Et overordna mål i Svalbardpolitikken er å bevare Svalbards særegne villmarksnatur. Slik utviklingen er nå, går man på akkord dette overordna målet. Hvor mye ferdsel og hvor mange mennesker kan det være i et område før det ikke lenger er en særegen villmark? Hvem skal bedømme og vurdere hvor smerteterskelen går?

Vi er ikke i mot en viss turisme på Svalbard, men det er denne økningen i volum og areal vi nå ser som bekymrer oss. Og vi mener at dette også bør bekymre flere, især Sysselmannen og ansvarlige myndigheter. I sitt arbeid med forvaltningsplaner bør disse nå etterleve føre-var-prinsippet og være ytterst varsomme med å øke menneskelig aktivitet og ferdsel i Van Mijen-området. Det bør gjøres grundige konsekvensanalyser i forhold til dyrelivet, og især isbjørnen. Etter hva vi har funnet ut synes kunnskapene hos Norsk Polarinstitutt, og dermed også hos Sysselmannen, å være begrenset hva gjelder sårbare lokaliteter og arter i Van Mijen-området. Samtidig ser man allerede at aktiviteten, og ønsker/påtrykk om aktivitet i området, øker. Miljødirektoratet ga i 2013 ut en «Norsk handlingsplan for isbjørn», den belyser tema som forstyrrelse, menneskelig aktivitet, tap av habitat, viktigheten av et oppdatert kunnskapsgrunnlag og føre-var tilnærming. Et konkret tiltak som foreslås er differensiering av ferdselsreguleringer ut fra sårbarhetsbetraktninger (strengere regulering i områder som brukes av binner med unger).

Til slutt vil vi påpeke at så vidt oss bekjent er grensene for forvaltningsområde 10 satt ut i fra sikkerhetshensyn/avstand til Longyearbyen, og ikke av hensyn til dyrelivet. Og nettopp derfor bør ikke områdene det skal legges til rette for økt turisme/ferdsel i, ukritisk følge disse grensene. Selv om noen har foreslått det slik i Svalbardmeldingen.

Vi støtter med dette Karl Våtvik sitt leserinnlegg i SP 04.02.2016, der han bekymrer seg for økt trafikk og forstyrrelse av dyreliv innerst i Van Mijenfjorden. Det overrasker oss også at ikke flere uttaler seg angående den stadige økende ferdsel og forstyrrelse i og av Svalbards villmark. Van Mijenfjorden er undervurdert i forhold til dens betydning for isbjørner. Det er for oss utopi å skulle tro at isbjørnene i dette området, ikke vil bli oppsøkt og forstyrret av økt menneskelig aktivitet og ferdsel.

Elise Strømseng og Tommy Sandal