Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Utviklingen av turismen på  Svalbard og økoturisme

Det blir i tillegg gitt dispensasjon til å kjøre utenfor område 10 for transportoppdrag med turister som vil bort fra skutertrafikken, skriver forfatteren av innlegget. Personene på bildet har ingenting med innholdet å gjøre. FOTO: Kjersti Elverum Kvile

Leserinnlegg:

Utviklingen av turismen på Svalbard og økoturisme

Det var trengere med hensyn til motorisert ferdsel før svalbardmiljøloven kom, enn etter

Tekst:

Publisert:

Det ble gitt to tillatelser til næringshytter på Svalbard i forbindelse med turisme på 90-tallet, altså før svalbardmiljøloven kom. I begge tilfellene ble det presisert at tillatelsen var gitt under forutsetning av at hyttene kun ble brukt i forbindelse med ikke-motorisert ferdsel.

Etter at svalbardmiljøloven kom er det gitt tillatelse til tre næringshytter, alle tre tillatt brukt i forbindelse med motorisert ferdsel. Det var med andre ord strengere med hensyn til motorisert ferdsel før svalbardmiljøloven kom enn etter. I tillegg ble det gitt tillatelse for motorisert ferdsel til «båten i isen», et konsept som opprinnelig var ikke-motorisert. Det blir i tillegg gitt dispensasjon til å kjøre utenfor Område 10 for transportoppdrag med turister som vil bort fra skutertrafikken.

I behandling av søknader tas ikke hensyn til hvilket transportmiddel som brukes, med andre ord sidestilles ikke-motorisert og motorisert ferdsel i saksbehandlingen, stikk i strid med politiske føringer som er lagt i forarbeidet til svalbardmiljøloven og i de to siste stortingsmeldingene om Svalbard. Som miljøvernsjef hos Sysselmannen Knut Fossum sa i en samtale, «vi bruker svalbardmiljøloven i saksbehandlingen, politiske føringer er ikke en del av denne. Med andre ord, Stortingsmeldingen for Svalbard er ikke verd papiret den er skrevet på i saksbehandling. Og vi som trodde på politikere. Når vi i tillegg vet at det utelukkende er åremålsansatte som driver med saksbehandling hos Sysselmannen, kan en jo få mistanke om at bakgrunnskunnskapene kan være så som så i perioder, spesielt de historiske som er kort på Svalbard.

Er det virkelig ingen som stiller kritiske spørsmål ved den nærmest uhemmede utviklingen av den motoriserte turismen på Svalbard.

Hvorfor klage når vi har fått skuterfrie områder der ikke-motorisert kan boltre seg fritt? I Bolterdalen, Foxdalen og Jansondalen, som er skuterfrie, går det en jevn strøm av skutere, både fastboende og turister, sannsynligvis mest av det siste frem til 1. mars og noen slengere senere.

Hvordan fikk vi nå denne 1. marsregelen? Opprinnelig var de skuterfrie områdene før miljøvernloven kom basert på frivillighet og fungerte som sådan hele året. Da miljøvernloven på det nærmeste var ferdig, startet noen driftige sjeler en underskriftkampanje utenfor Svalbardbutikken for å protestere mot de skuterfrie områdene, og arbeidet bar frukter. 500 underskrifter ble samlet inn og vips, så var det skuterfritt bare tre av tolv måneder.

Det nyeste på området motorisert er buss på belter med «husmorvinduer» og snøskuter med tilhenger som tar x antall passasjerer. Hva blir det neste, tog på belter innover Adventdalen?

Det er stor fare for at historien gjentar seg. Vi sager over greina vi sitter på som vi først gjorde med de biologiske ressursene og så mineralressursene. Allerede i dag unngår de miljøbevisste turistene Område 10 og mange sågar Svalbard grunnet den uhemmede motoriserte ferdselen gjennom alle dalførene ut fra Longyearbyen. De som har økonomi til det leier transport ut av Område 10 for å komme bort fra trafikken.

Å la den motoriserte ferdselen få lov å utvikle seg fritt for å sikre arbeidsplasser i forbindelse med krisen i kulldriften kan fort vise seg å være som å «pisse i dykkerdrakta». Det er varmt med det samme, men så kommer realitetene. Historien gjentar seg: Høst så mye som mulig på kortest mulig tid for å få maksimal avkastning på kapitalen. Etterpå kan man reise hjem og glemme hele sulamitten, det er jo ingen som bor her, vi er alle på besøk for en kortere eller lengre perioder, de fleste for to-tre år.
Som sertifisert økoturismebedrift er Svalbard Villmarkssenter programforpliktet til å arbeide for en miljøvennlig utvikling av turismen på Svalbard. I dette arbeidet har vi følt oss lite velkommen både i samfunnet og reiselivet. Å arbeide for begrensning av den motoriserte ferdselen, underforstått turismen, har vært som å banne i kirka. Når vi nå sist søkte om å få sette ut et teltlignende bygg på 7 m² som lunsjstasjon på våre dagsturer for å ha levelige forhold, fikk vi avslag med økt ferdsel og landskapspåvirkning som begrunnelse. Forstå det den som kan med bakgrunn i miljøvernlov og stortingsmeldinger.

Vi ser ingen mening i resertifisering av bedriften som Norsk Økoturismebedrift, da vi føler oss lite velkommen både av reiseliv og samfunn. I St.meld. nr.22 (2008-2009) Svalbard, 7.4.2 Snøskutertrafikk og ikke-motorisert ferdsel og 9.2.4 Utfordringer og målsetninger står det at det skal legges spesielt til rette for ikke-motorisert ferdsel. Meldingen er ikke verd papiret den er skrevet på for oss, da byråkratiet ikke tar hensyn til den i saksbehandlingen. I forarbeidet til svalbardmiljøloven står det at det skal legges til rette for ikke-motorisert ferdsel. Juristene hos byråkratiet ser ikke ut til å ta dette heller til etterretning. Da står vi ganske så alene i et samfunn som prioriterer motorisert ferdsel. Våre barn har sett og registrert alle frustrasjonene som følger med å bli motarbeidet og ser ingen mening i å videreføre bedriften i den ånd den har eksistert frem til nå. Vi legger heller ned bedriften enn å la oss overbevise om at lykken er motorisert turisme med fravær av stillhet som er så viktig for det moderne menneske.

Vi står overfor enorme utfordringer globalt, men har problemer med å fatte alvoret. Vi må grave dypt i samfunnsstrukturen og vår egen bevissthet for å kunne bidra til endring. På Svalbard er det fortsatt tut og kjør til tross for at temperaturen stiger faretruende fort, isen er fraværende og ringselen truet da den ikke har is og snø på vestkysten for å kunne formere seg. Dermed er også isbjørnen i faresonen grunnet mangel på mat. I tillegg sliter reinsdyra grunnet nedising av tundraen. Det er til syvende og sist naturen som skal bære all menneskelig aktivitet, men også naturen har sine begrensninger.

Svalbard Villmarksenter
Karl Våtvik

Siste nytt i Leserinnlegg

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Møte i Arktisk forening

Leserbrev: Søndag 16. oktober inviterte Arktisk forening til ei markering i forbindelse med at Store Norske er 100 år.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!