Ulv-ulv, lokalstyreleder?

På det indre Østlandet er det ulven som holdes opp som det store skremmebildet. Her på Svalbard peker lokalstyreleder Arild Olsen på Store Norske, mens han roper ulv-ulv. I et leserinnlegg i Svalbardposten og et intervju i nettavisen High North News får Arild Olsen seg til å hevde at Store Norske står for en reversering av folkestyret i Longyearbyen, og at hvis selskapet får viljen sin er vi tilbake til en «company town». Olsen tegner til og med et skremmebilde hvor lokalstyret «til slutt sitter og administrerer skolen». Fremstillingen er både uriktig og urimelig.

Lokalstyrelederen kjemper for at lokalstyret skal ha størst mulig myndighet og innflytelse. Det kan kanskje være innenfor hans mandat - men å tillegge Store Norske motiver og roller vi ikke har, og heller ikke ønsker å ha, er faktisk ikke realt. Olsen uttaler at «SNSK har en helt klar myndighetsutøvende rolle i lokalsamfunnet, en rolle som er fritatt for demokratisk kontroll». Beskrivelsen var sikkert treffende for noen tiår siden, men i dag er det skivebom. Som hjørnesteinsbedrift har vi selvsagt gjennom årene hatt stor betydning i Longyearbyen, men noen myndighetsutøvende rolle kan vi vanskelig se at vi har. Dette er det Sysselmannen og Longyearbyen lokalstyre som har innenfor sine respektive områder. Tvert imot har Store Norske både før og etter at lokalstyreordningen ble innført i 2002 vært en støttespiller for demokrati og modernisering i Longyearbyen. Når det gjelder den politiske kontrollen med Store Norske, foregår den - som Arild Olsen vet - gjennom de rammene som Staten som eier legger for selskapet og gjennom at det i praksis er næringsministeren som utnevner styret.

Lokalstyrelederen får seg også til å si at lokalstyret «paradoksalt nok ikke har noen påvirkning på Store Norske». Nei, det skulle da bare mangle. Det er eierens (statens) privilegium å styre selskapet. Longyearbyen lokalstyre har akkurat like mye påvirkning på Store Norske som f. eks. Lindås kommunestyre har på Statoils oljeraffineri på Mongstad. Faktisk er den politiske og statlige kontrollen av Store Norske sterkere enn andre statseide selskaper som Statoil.

Bakgrunnen for Olsens utspill er planene om å gjenoppta kulldriften i Svea og Stortingets bestilling til Nærings- og fiskeridepartementet om en strategi for Store Norskes samlede virksomhet i fremtiden. I disse prosessene har ikke alle brikkene falt på plass, og lokalstyrelederen ser muligheter for lokalstyret.

Gjenopptakelse i Svea forutsetter at vårt datterselskap Store Norske Spitsbergen Grubekompani, skaffer nødvendig finansiering for å sikre arbeidskapital til oppstart. Dersom vi i konsernet ikke skulle ha tro på at kapitalen kan tilbakeføres over gruvas levetid, vil vi selvsagt ikke søke om en slik finansiering. Olsen frykter at dersom staten bidrar med noe av kapitalen, vil det gå på bekostning av statlige tilskudd til samfunnsutvikling i Longyearbyen. I motsetning til Olsen, har vi i Store Norske full tillit til at Staten evner å vurdere alle forslag som kommer fra Svalbard på selvstendig grunnlag, og ikke sette dem opp mot hverandre. Til det er Svalbard for viktig for nasjonen.

Lokalstyrelederen er opptatt av å stemple Store Norske som et gruveselskap, og kun det. Som tidligere styremedlem i Store Norske er han imidlertid godt kjent med bredden i konsernet. Store Norske har drevet blant annet kommersiell boligvirksomhet og eiendomsutvikling i mange år før krisen i kullindustrien inntrådte. Dette har vært en del av konsernets samfunnsoppdrag på Svalbard, hvor siktemålet har vært å bidra til verdiskaping og å gjøre både Store Norske og svalbardsamfunnet mer robust. Nå synes åpenbart lokalstyrelederen at tiden er inne til å vingeklippe Store Norske, ettersom verdiskapingen i andre næringer er økt og lokalstyret ønsker å få et bredere mandat. Derfor roper han ulv-ulv og sier til og med at «en reversering av demokratiet med gruvedrift som brekkstang» har han ikke tenkt å la forbigå i stillhet. Med vår beste vilje skjønner vi fortsatt ikke hva han mener.

Faktum er at Store Norske gjennom de siste årene har arbeidet med kommersiell utvikling av områder som Gruvedalen (boliger), Hotellneset (næring), og flere andre delplaner, i tråd med vårt oppdrag fra Staten og i nært samarbeid med lokalstyret. Lokalstyret har, som en normal kommune, styring over både samfunnsutvikling og bruken av grunneiendommen gjennom planverk, administrativ og politisk kontroll av reguleringsprosesser og som byggesaksmyndighet. Vi minner også om at det er transformasjon av områder med private og offentlige festere som er kjernen i grunneiendomsutviklingen i byen – ikke nye tomter, som det er svært få igjen av.

Lokalstyrelederen må gjerne mene at lokalstyret nå skal få tildelt et bredere mandat på bekostning av Store Norskes oppdrag, men da må vi nesten be om å få høre gode argumenter for at utviklings- og utbyggingsoppgaver skal overføres fra en normal eiendomsutvikler og -forvalter som Store Norske til et offentlig organ. Ut over den spesielle påstanden om at Longyearbyen er på vei tilbake til en «company town» har vi ikke hørt noen slike argumenter.

Vi i Store Norske er de første til å dele Arild Olsens glede over at krisen i gruveselskapet og driftshvilen i Svea til nå ikke har gitt dramatiske konsekvenser for Longyearbyen. Vi er også glade for den positive utviklingen i nye næringer på Svalbard, hvor vi samtidig er en konkret bidragsyter. Men næringsliv på Svalbard vil fortsatt være en marginal øvelse for de fleste, og vi vil alltid leve med en sårbarhet her oppe. Store Norske har vært en bærebjelke på Svalbard i 100 år. Vår rolle i tiden som kommer vil være annerledes. Svalbard vil heldigvis være mindre avhengig av Store Norske i fremtiden. Men det er ikke noe argument for å vingeklippe selskapet, slik enkelte synes å ønske. Vår ambisjon, i samsvar med stortingets føringer i eierskapsmeldingen, er å være en bred og robust bidragsyter til verdiskaping og sysselsetting på Svalbard også i fremtiden. Utviklingen i det nordlige Arktis og Svalbards unike posisjon vil by på så store utfordringer at alle gode krefter bør trekke sammen, og ikke motarbeide hverandre.

Wenche Ravlo
Adm. direktør i Store Norske