«Truls Teist»: Historien om et lite mirakel

Her er historien om Truls Teist, en liten fugleunge som jeg kom over her forleden på vei fra Svalbardhallen.

Dette er jo den tida på året da teistungene forlater de lune reirene sine, ett eller annet sted høyt oppe i fjellsidene opp mot Platået. Teisten er en vanlig fugl her i Longyearbyen. Den har reirplassen sin i sprekker og huler i det løse fjellet. Mens alle de andre alkefuglene legger bare ett egg, har teisten to egg i reiret sitt. Du har sikkert sett den her om sommeren - kullsort, med hvite flekker på vingene, og helt knallrøde bein. Den finnes i hele strandsonen mot Adventfjorden, hvor den henter mat på grunt vann.

Etter at mor og far har varmet eggene en måneds tid, klekkes eggene, og mates med småfisk og krepsdyr i omtrent førti dager. Da synes mor og far de er store nok til å klare seg selv, så de stikker sin vei. Tilbake i reirhulen sitter to unger og klør seg i hodet med nebbet. De lurer nok på når foreldrene kommer tilbake med mer mat til dem. Men – når foreldrene ikke dukker opp, da er det bare en ting å gjøre for ungene. De må ta sats, og kaste seg ut i det ukjente. Instinktet deres sier at de må fly mot sjøen. Med raske vingeslag bærer det i riktig retning, men - det blir ikke alltid suksess.

Det er nettopp en slik situasjon jeg møtte her om dagen. Da blåste det hardt fra nord, inn Longyeardalen. Jeg kom fra et møte i Svalbardhallen da en teistunge plutselig klasket ned i veien, rett foran bilen min. Motvinden hadde nok vært for sterk, og den lett overvektige Truls Teist hadde ikke stor nok høyde da han fløy fra reiret sitt, så han falt i bakken. Det har seg nemlig slik at teistforeldre liker å skjemme bort ungene sine. De har ikke så mange andre måter å gjøre det på enn å fore dem med så mye fisk og krepsdyr som de klarer å få tak i. Søstera Tulla Teist er like rund og god. Det høres kanskje ikke så smart ut – men det er likevel nettopp det som er meningen. Når du nettopp er blitt foreldreløs og alene i verden, og i tillegg allerede fra første dag livet på egen hånd må finne maten din selv, uten opplæring fra de voksne - da kan det være lurt å ha litt å gå på.

Det var slik jeg fant Truls Teist. God og rund, med dun i nakken og på ryggen. Midt på veien foran Svalbardhallen. Men bylivet var ikke noe for Truls. Han klarte ikke å få luft under vingene, og ville nok fort ha endt sitt liv som bytte for en glupsk polarmåke – eller en polarrev. I stedet var det jeg som opptok jakten, og etter kort tid fanget jeg ham under ei rørgate. En pappeske i bilen min ble midlertidig bolig for Truls i en times tid, mens jeg fikk tak i Georg Bangjord på telefon. Han er den jeg vet som kan mest om fuglelivet på denne øya. Etter at Georg hadde sjekket et par bilder av ham, ble Truls klarert for voksenlivet. Sjøsettingen av Truls ble så planlagt, og en av byens dyrekjære, Berit Sagfossen, ble hentet inn som hjelpemannskap. Rådet fra Georg var at det kunne være greit med en kompis for Truls. Ferden gikk derfor til Småbåthavna - der ligger det ofte flere teister.

Og så skjer det - Berit setter Truls på bakken, som sprinter de ti meterne til sjøen, svømmer raskt utover, innunder ei kai, kommer fram igjen, og så gjør et raskt dykk før han fortsetter mot en voksen teist lenger ute. Gamlingen bryr seg ikke om Truls, som det neste kvarteret padler rundt, ser seg litt rundt, vasker seg og fortsetter innover fjorden.

Slik ble Truls overlatt til seg selv. Lykke til med livet ditt, Truls. Kanskje er det du som stikker fra ungene dine om fire års tid, når du er blitt voksen nok til å starte egen familie. Uansett – tilbake sitter jeg og andre fuglevenner og forundres over livets mirakler, som finner sted rett utenfor stuedøra vår her i Longyearbyen. Jammen er vi heldige!