Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Til lags åt alle ...

Et eksempel på en søppelhytte som Solveig Egeland vil lage. FOTO: Privat

Til lags åt alle ...

«Å bruke energi (drivstoff) og penger på å frakte denne kunsten «jorda rundt» – i miljøets navn – det blir for meg ganske så absurd» skriver Anne Lise K. Sandvik i sitt sluttinnlegg om søppelhytta til Solveig Egeland.

Tekst:

Publisert:

Nei, det kommer nok ikke til å bli mitt valgspråk. Det ville kreve alt for lange studier i kunsten å behage, og et talent jeg nok ikke besitter.

Da jeg dristet meg til å skrive om «søppelkunstprosjektet», var jeg godt klar over at jeg hadde mange med meg, som delte mine meninger. At også noen ville være kritiske til disse var jeg heller ikke i tvil om. Jeg synes det er spennende å få fram forskjellige synspunkter på aktuelle saker, men dessverre er det ikke så mange som tar seg bryet med å gripe til pennen. Stor takk derfor til deg – Grete Smedal – for ditt svar på mine betraktninger rundt den aktuelle «søppelkunsten» fra Svalbard. At du ikke er enig med meg er uproblematisk, og så kan jeg bare beklage at jeg har skuffet deg – det var ikke min hensikt.

Det var i grunnen verken kunsten eller kunstneren jeg ønsket å sette fokus på. Jeg er en enkel kvinne fra landet – til og med nord i landet – og jeg kan ikke påberope meg stor forstand på kunst. Tvert imot så ble jeg tidlig klar over at jeg absolutt ikke forstår meg på kunst og alt det merkelige som faller inn under begrepet.

Hvorfor bryr jeg meg så om dette spesielle prosjektet? Jeg har – ganske riktig – ikke satt meg inn i Solveig Egelands prosjekt, hennes bakgrunn og engasjement, og det kommer jeg nok heller ikke til å gjøre. Hun må gjerne engasjere seg og lage sin kunst av hva hun vil – hvor hun vil – jeg har ikke tenkt å legge meg bort i hennes gjøren og laden.

Årsaken til mitt smule engasjement er ene og alene koblet opp mot bruken av «mine penger», nemlig avlaten som blir pålagt reisende til og fra Svalbard i miljøets navn, og det (for meg) absurde i å frakte søppel fra Longyearbyen til Venezia.

Opplys meg gjerne – alle som kan hjelpe meg til å forstå – hvordan det kan gagne miljøet at man frakter søppel «fra verdens ende» ned til det mondene Italia. Riktig nok har vi – i miljøets navn – etterhvert fått en ganske innarbeidet tradisjon for å frakte søppel til Sverige (Kiruna), men om det har bevisstgjort spesielt mange når det gjelder forsøpling, er jeg mer usikker på. Ganske nylig kunne vi se på nyhetene at søppel fra Norge var i ferd med å bli et miljøproblem i Sverige. Det har vært drevet «big business» med farlig avfall over landegrenser – en handel som har forårsaket aksjoner og problemer av forskjellig karakter. Fellesnevneren har vært: Driten vi selv ikke vil/kan håndtere, sender vi til et annet land, og så vasker vi våre hender.

Har mengden av søppel minket? Er miljøproblematikken blitt lettere å forholde seg til? Tar folk sin egen forurensning på større alvor? Kanskje! Vi skryter av hvor gode vi er på resirkulering, sender stadig større mengder søppel gjennom «kverna» i høyere og høyere hastighet, og det er ingen kunst.

Nå skal altså trehundreogfemtitusen blanke «miljøkroner» brukes til å frakte søppel til en kunsthappening i Venezia – til byen som har holdt på å drukne i søppel (egenprodusert sådan) og dette prosjektet har mange store forhåpninger til, har jeg nå fått vite. Forhåpninger om hva?
At fiskeflåten tar bedre vare på garnene og tauverket sitt, sånn at ikke dyr går seg fast og pines ihjel i elendigheten, eller at folk på badestrender rundt middelhavet passer bedre på skoene sine så vi får færre eierløse sko og skosåler langs Svalbards strender? Kanskje vil plastfabrikanter slutte å produsere plast – av hensyn til miljøet – dersom kunstinteresserte får se at plasten forsøpler?

Om dette kunstverket kunne bidra til viktige endringer/forbedringer på kloden, skulle jeg gjerne bidratt med mer enn 150 kroner hver gang jeg reiser mellom Svalbard og fastlandet. Her er jeg nok ikke spesielt sterk i troen på at det vil være slik.

Nå skuffer jeg sikkert igjen, men jeg er dessverre ikke i stand til å la meg begeistre av prosjektet. Det er tydeligvis «in» å lage kunst av søppel – søppelmenn og søppelhus – og det får så være. Å bruke energi (drivstoff) og penger på å frakte denne kunsten «jorda rundt» – i miljøets navn – det blir for meg ganske så absurd, og der ender mitt engasjement.

Anne Lise K. Sandvik
Longyearbyen

Siste nytt i Leserinnlegg

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Store Norske - samfunnsbygger og kulturbærer i 100 år

Store Norske jubilerer i år. Mye har skjedd siden Store Norske overtok gruveselskapet til J. M. Longyear.

«Uklarheter om hvem som eventuelt skulle ha sikret Lia ved skredforebygginger eller ha organisert overvåking og varsling av skredfare kan tyde på at ingen instans så langt har vært rettslig garantist med derav følgende plikter».

En reise mot Ultima Thule

Som et Ultima Thule ligger de der med sine hemmeligheter og myter.Vi snakker om brefrontene – bortenfor grensen av den kjente verden.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!