Tanker i en mørketid

Store Norske – vår felles far og mor - knaker i sammenføyningene. Hvordan er det mulig? Det var jo «i går» bedriften gikk så det suste. «Vi» tjente penger «som gress» og endelig kunne vi senke skuldrene – etter tider med lite penger og stor usikkerhet.

Framtida virket lys og lovende. Vi følte oss godt ivaretatt med vår hjørnestensbedrift på trygge – framtidsrettede – føtter. Vi investerte, etablerte,ekspanderte, bygget og kjøpte hus og leiligheter. Selvfølgelig gjorde vi det. Med stadig større fokus på nordområdene fikk vi flere og flere besøk av stortings- og styringsmenn. Disse holdt festtaler som kunne løfte ethvert sted - med respekt for seg selv – til uanede høyder, og vi trodde på dem. Ja de fikk oss til å tro – mens de puttet million på million i statskassa – at denne lille byen vår var viktig for kongeriket Norge. De kunne selvfølgelig ha sagt som så: «behold pengene deres. Det er en risikosport å drive bergverk. Det er store kostnader ved å utrede, oppfare og starte nye gruver. Markedet er usikkert, prisene svinger. Sett pengene på bok – det har dere fortjent etter snart hundre år i kongerikets tjeneste».

Ja, for det er faktisk sånn det er. Store Norske har vært et meget nyttig redskap for norsk suverenitetspolitikk. Selv om selskapet i mange år var avhengig av pengestøtte fra staten så var det neppe på grunn av sitt store generøse hjerte at staten holdt pengesekken sånn passelig halvåpen. Det koster å være kar! Det koster å være suveren! Utmålsrettigheter, fiskerigrenser, tilstedeværelse var - og er viktig – og med Store Norske som samfunnsbygger og viktigste aktør her nord har Norge befestet og ivaretatt sine rettigheter og sin suverenitet.

Vi er stolte når vi kan vise fram byen vår – og landet vårt – til høy og lav, fra inn og utland. Ok, så har vi litt søppel og skrot - som skulle vært fjernet – og veistandarden er ikke all verdens å skryte av, men vi elsker våre fjell – våre fjorder - og daler.

Hva ville vi vært uten Store Norske? Ja si det – dere som vet alle svarene. Takket være Store Norske som samfunnsbygger - og samfunnsbærer – har alle andre kunnet etablere seg, og sette seg fast. Med hjørnesteinen trygt plassert har alle andre kunnet føle seg trygge. I dag er situasjonen en annen

Noen forsøker å få meg – og noen andre – til å tro at det er uproblematisk om gruvedriften opphører. Det er bare å omskolere gruvearbeiderne til ballettdansere og operasangere – så kan vi selge «Store Norske Mandskor, Opera og Ballett» til turistene og prominensene. Vi kan lære dem å telle og snu steiner (eller noe annet nyttig) De kan bli romforskere eller dypvannsdykkere – så dukker det kanskje opp noe spennende. Her er det rom for så mangt.

Jeg tviler ikke et sekund på at gruvearbeidere kan (om)skoleres. De har tatt til seg lærdom før. Men hvem – og hva – skal betale dem?

Verden trenger kull – renest mulig kull – og vi kan produsere og levere den. Vi burde også kunne forske og utvikle – utvinning, forbrenning, rensing – hva vet jeg. Kanskje skal vi ikke – kan vi ikke – utvinne i all verdens høye tempo? Her har vi eksperter - på flere felt – som kan si hva som er smart å gjøre. Hva med å lytte til dem, i stedet for å bøye nakken for miljøaktivistene?
Aktivistene liker ikke kull. De liker antakelig ikke turister heller. Det er bare ikke så populært å snakke om det. Det kunne jo ramme «gutta på tur» men turisme forurenser også. All menneskelig aktivitet påvirker miljøet – har jeg hørt – men «pillen» har ingen lyst til å ta.

På fastlandet har vi i høst sett at myndighetene har hatt et stort fokus på potensielle farer for noen små samfunn. Man har installert varslingssystemer og konsultert eksperter. Vi har fulgt «Mannen» - minutt for minutt – av frykt for at ei lita bygd skulle bli rasert. Hvem følger med, hvem har god nok oversikt over hvor store skader vår lille by kan bli påført, av det raset som nå truer oss alle?

Når mørket no har senka seg, går æ stilt igjennom rommet. Og følelsan dæm slit i mæ: ka vil framtida gi?

Hjørnesteinsbedriften vakler! Det er ikke bare arbeidsplassene i Store Norske som rammes. Hvor er faklene? Hvor er ropene – bønnene - om hjelp? Har vi gitt opp? Tror vi ikke at det nytter?

Et engasjert lokalsamfunn som støtter opp om bedrift og næring vil kunne gagne oss alle. Kjenner du en politiker som kan hjelpe Store Norske over kneika? Da kan du kanskje skrive et brev.

Gje meg handa di ven – når det kveldar – det blir mørkt og me treng ei hand.

Anne Lise K. Sandvik
Longyearbyen