Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Svalbard må sette kursen for framtida

Lysende eller mørk framtid?: «Alle vet at Svalbard-samfunnet hovedsaklig ikke er basert på kull og vil klare seg strålende uten», skriver stortingspolitiker Rasmus Hansson. Bildet er fra et tverrslag i Gruve 7. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Svalbard må sette kursen for framtida

Svalbard-samfunnet må forberede seg på et snarlig liv uten kull, mener MDG-politiker Rasmus Hansson.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
13.02.2014 kl 10:25

Arbeiderpartiet nappet siste politiske teppeflik vekk under kulldriften da partiet senhøstes 2013 gikk inn for å trekke oljefondet (SPU) ut av kull. Hvis Svalbard selv tar initiativet kan vi starte en ny epoke i utviklingen av det som allerede er et av Norges mest kompetente og internasjonale lokalsamfunn. Svalbard har eksepsjonelle forutsetninger for å bli et verdensledende senter for forskning, klimateknologi og fornybar energi i Arktis. Forutsetningen er at kreftene brukes på det, ikke på å klore seg fast i kullalderen.

Svalbard har lenge vært selve utstillingsvinduet for en nærmest trassaktig inkonsekvent norsk klimapolitikk. Både på selve øygruppa og i områdene rundt fører oppvarmingen til mer grunnleggende fysiske og biologiske forandringer enn moderne mennesker noen gang har opplevd. Arktis, som i hele menneskehetens eksistens, har utgjort en svært viktig del både av jordas miljø og menneskenes verdensbilde, er regelrett i ferd med å forsvinne. Nettopp fra Svalbard strømmer det ut internasjonalt ledende forskning og dokumentasjon av disse endringene, og det går knapt en dag uten at forskere fortvilt advarer mot konsekvensene av det som skjer.

Imens reklamerer norske politikere iherdig for norsk gass som selve klimaredningen for Europa. Norsk gass skal berge EU fra det skitne kullet, som nordmennene helt riktig påpeker er verdens største klimaproblem. Så ivrige er norske politikere og petro-bransjen etter å redde EU fra kull at de til og med motarbeider EUs egen fornybarsatsing, fordi den kommer i veien for klimavennlig norsk gass. De lar seg ikke forstyrre av at det følger rikelig med olje og tjæresand med på det norske gass-lasset.
De er ikke engang bekymret over at en statseid gruve på Svalbard selger millioner av tonn kull til nettopp det europeiske kraftmarkedet som Norge skal redde fra kull. Mens klimaendringene har større effekt i Svalbard-området enn noe annet sted på jorda og mens luftmålstasjonen på Zeppelinfjellet i Ny-Ålesund leverer målserier som ubønnhørlig dokumenterer at det berømmelige tograders-målet nå renner ut mellom fingrene våre, er Svalbard opptatt av å forsyne Europa med enda mer av det aller verste: Kull.

I det store klimabildet er noen millioner tonn Svalbard-kull selvsagt en bagatell. Men i norsk klimapolitikk utgjør dette kullet selve toppmålet av forakt for logikk, konsekvens og troverdighet. Standardforklaringer av typen «kull er nødvendig for troverdig norsk tilstedeværelse på Svalbard», «Svalbard-samfunnet dør uten kull» og «Svalbard-kull er ekstra rent eller spiller ingen rolle» har bare bekreftet at dette er et tema hvor regjering og stortingsflertall har avlyst rasjonell og kritisk debatt.

Alle vet at Svalbard-samfunnet hovedsakelig ikke er basert på kull og vil klare seg strålende uten. Ingen vet hvorfor det liksom skal være en utenrikspolitisk naturlov at akkurat kulldrift gir mer troverdig tilstedeværelse enn for eksempel et blomstrende samfunn med verdensledende internasjonal forskning, turisme og forvaltning. Alle vet at snakket om «rent kull» er rent vås. Alle vet at det saken egentlig handler om de store partienes bekymring for stemmer i de tre nordligste fylkene.

Det er i dette perspektivet Arbeiderpartiets nye standpunkt mot kull i oljefondet er så dramatisk: Det er plutselig et stortingsflertall for at det enorme norske oljefondet faktisk er, og derfor må brukes som, et klimapolitisk redskap. Det er flertall for at første skritt er å trekke norske investeringer ut av det aller største klimaproblemet, kull. Om det har krevd logisk akrobatikk å bortforklare kullproduksjon på Svalbard før, blir det helt umulig nå. Hvis vi trekker norske investeringer ut av andre lands kullselskaper på grunn av klimahensyn blir det fullstendig fornuftsstridig å fortsette å produsere statseid kull selv. Det er grenser for hvor lenge vi kan innbille oss at kinesere og indere er for dumme til å skjønne hva Norge driver med.

Det tjener Arbeiderpartiet til ære at partiet har snudd i spørsmålet om kull i oljefondet. Partiet vet at det nå har gitt lillefingeren til en logikk som vil tvinge det trinnvis i retning av en mer sammenhengende klimapolitikk. Men jeg er bekymret for hvor langsomt denne prosessen vil gå. Så seint som 6. januar insisterte Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre til NTB på at staten fortsatt skal utvinne kull på Svalbard: «Dette er ikke et forslag som endrer norsk Svalbard-politikk». Finansminister Jensen har avvist å trekke oljefondet ut av kull, og statsminister Solberg sa i spørretimen 29. januar noe lignende på sin søvndyssende måte. Hvor seig kampen mot en konsistent klima- og kullpolitikk blir i Stortinget vet ingen. Venstre og Kristelig Folkeparti er under tydelig press fra regjeringen for å dempe sine primærstandpunkter mot kull i oljefondet. Arbeiderpartiet kan tenkes å skynde seg langsomt. Men Svalbard-samfunnet bør ikke vente på framtiden. Den politiske støtten til kulldriften kommer til å forvitre. Amerikansk skifergass vil fortsette å presse billig kull inn i Europa og kullselskapet Store Norske vil slite med å gjøre allerede blodrøde tall mindre røde.

Hvis Svalbard-samfunnet selv tar initiativet, kan veien bort fra kullet bli en spennende og konstruktiv prosess. Svalbard er rikelig forblåst og har, i motsetning til hva mange tror, flere soltimer årlig enn sørligere strøk. Et stort prosjekt for å basere Longyearbyen på sol, vind og annen fornybar energi vil få nytteverdi for hele Norge. I kombinasjon med allerede verdensledende forskning har Svalbard alle muligheter til å utvikle banebrytende energiforsyning både til eget bruk og for videre forskning. Det vil gi det norske Svalbard-samfunnet en samlet profil og retning som for første gang henger reelt sammen med hvordan Svalbard lenge har blitt markedsført både nasjonalt og internasjonalt. Et fullt ut fornybart basert Svalbard-samfunn vil bli enda mer attraktivt for forskning, internasjonalt samarbeid og Svalbard-folk selv.

For en blå regjering som famler etter ideer for å levere på sine valgløfter om en mer offensiv klimapolitikk, og for støttepartier som ønsker å være grønne, vil et Svalbard-samfunn som selv viser veien inn i framtida være en politisk gave.

Nøkkelord

Siste nytt i Leserinnlegg

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Store Norske - samfunnsbygger og kulturbærer i 100 år

Store Norske jubilerer i år. Mye har skjedd siden Store Norske overtok gruveselskapet til J. M. Longyear.

«Uklarheter om hvem som eventuelt skulle ha sikret Lia ved skredforebygginger eller ha organisert overvåking og varsling av skredfare kan tyde på at ingen instans så langt har vært rettslig garantist med derav følgende plikter».

En reise mot Ultima Thule

Som et Ultima Thule ligger de der med sine hemmeligheter og myter.Vi snakker om brefrontene – bortenfor grensen av den kjente verden.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!