Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Skyld ikke på meg

Dagens prispolitikk i Longyearbyen fører til dårlig stabilitet og liten investeringslyst, skriver forfatteren av innlegget. Hun mener familiesamfunnet knaker i sammenføyningene. FOTO: Eirik Palm

Leserinnlegg:

Skyld ikke på meg

Det finnes alltid noen andre man kan skylde på. Så er det bare sånn at fortida – og fortidas handlinger - er det lite man kan gjøre noe med. Nåtida, derimot, ligger åpen for handling og endringer.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
18.03.2016 kl 07:31

Næringsministeren må gjerne hevde at departementet ikke er ansvarlig for Store Norskes prissetting av boliger, men det er ikke til å komme fra at staten – i alle årene det ikke fantes et «marked» for boliger – bidro sterkt (enn si skapte) til et kunstig høyt prisnivå på boliger i Longyearbyen.

Fra «tidenes morgen» - den gang Staten leide det meste av sine boliger gjennom Store Norske – har selskapet kunnet sette sin pris og staten betalte. Staten var «markedet» , Store Norske var statseid, og hvordan pengene ble fordelt – stat/selskap – var kanskje ikke så viktig.

I dag er imidlertid situasjonen en annen. En rekke private næringslivs-aktører – som staten ønsker flere av, har stort behov for boliger, men det etablerte prisnivået er så vanvittig høyt at det vel stort sett bare er staten som har økonomi til å betale.

Jeg tillater meg å vise til hvordan prispolitikken i sin tid (1991) slo ut for meg selv etter en skilsmisse. Med ektefelle ansatt i Store Norske hadde familien en husleie på – i overkant av 1.000 kroner per måned, alt inkludert. Som fraskilt fikk jeg det «generøse» tilbudet av Svalbard Samfunnsdrift (utskilt fra Store Norske) om få å leie den samme boligen for den nette sum av kr. 12.554,- pluss strøm. Det var ikke langt unna det jeg hadde i inntekt.

Selskapet subsidierte egne ansattes boliger og fordelte kapitalkostnadene på eksterne leietakere: Staten og meg.

Prispolitikken i Longyearbyen har skapt - og skaper – store sosiale forskjeller.

Staten burde, som foreslått for en mannsalder siden, ha lagt et «samfunnsgulv», der alle subsidiene til boliger ble lagt i infrastrukturen, slik at alle som ønsket å etablere seg og bo i Longyearbyen kunne få boligutgifter til å leve med.

Vi lever i en by der Statens egne ansatte nyter godt av gratis boliger og diverse andre goder. Der ansatte innen «kommunen» - og andre større aktører - blir tildelt subsidierte boliger og «frynsegoder» av varierende karakter og grad.

I tillegg har vi de som ønsker og forventer å ta et større ansvar for vekst og utvikling i Longyearbyen; de private.

Det er himmelropende urettferdig, ja nesten uanstendig, at statsråd Monica Mæland fraskriver seg ansvaret for prispolitikken i Longyearbyen, tatt i betraktning at Staten selv - uansett regjeringsfarge – har lagt grunnlaget, og videreført en politikk som bare gagner «sine egne». For staten er ikke oss: alle som betaler dyrt fra egne lommer.
Ansatte i private bedrifter bor under kummerlige forhold «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», og jeg må si jeg gremmes når jeg vet hva noen må ta til takke med, for å kunne arbeide og bo her nord.

Vi har tilfeller der bortfall av ektefelles subsidierte bolig tvinger begge ut i arbeidsledighet fordi tap av en inntekt - pluss en enorm økning i bokostnad – gjør at man må forlate Svalbard.

Det blir dårlig med stabilitet og investeringslyst av sånt, og familiesamfunnet knaker i sammenføyningene Så mye som noen kanskje kunne ønske det: Longyearbyen er ikke et normalsamfunn (hva nå enn det måtte være).

Staten har styrt – og styrer – gjennom statsråden, og dersom statsråden mener det er viktig å legge til rette for en stabil norsk bosetting på Svalbard så trenger vi mer enn fromme forventninger om at Store Norske håndterer prissettingen ut fra det beste for selskapet og samfunnet.

Det er nemlig ikke gitt at forretningsmessige hensyn og det beste for selskapet er i samsvar med samfunnets beste.

Øyvind Snibsøer har pekt på en meget viktig faktor hva gjelder samfunnets beste. Hans politiske tilhørighet burde ikke være tema her, for så vidt som jeg vet så finnes det ikke en prispolitikk her i byen som er basert på partiboka. Her er det enkeltes lommebok som får blø, og tro meg: selv som partiløs er det ikke vanskelig å se at vi har behov for en annen politikk hva gjelder boligene i Longyearbyen.



Anne Lise K. Sandvik
Longyearbyen

Siste nytt i Leserinnlegg

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Møte i Arktisk forening

Leserbrev: Søndag 16. oktober inviterte Arktisk forening til ei markering i forbindelse med at Store Norske er 100 år.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!