Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Kullkrisen

Rotevatns voilà

Det er ikke klokt å gjennomføre store endringer i samfunnet her oppe i løpet av kort tid.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.11.2014 kl 08:08

Longyearbyen er bygd opp rundt gruvedriften, og hadde det ikke vært for den, ville det ikke vært noen bosetning her. Fjerner du dagens gruvedrift, blir sjela borte. I tillegg blir samfunnet rasert, fraflyttet og går til grunne. Dette er ikke ukjente Longyearbyen-ryggmargsreflekser, og det blir gjerne sterke følelser når det stormer rundt Store Norske (min arbeidsgiver, for øvrig). De fleste er imidlertid enige om at slike argumenter er både avleggs og overdrevne – det vil selvsagt være et Longyearbyen her også uten gruvedriften. Men det vil bli et ganske annerledes samfunn. Og løsninger for et helt samfunn og et spørsmål av nasjonal betydning som presenteres med et «voilà», som Rotevatn gjør i forrige nummer av Svalbardposten, er det grunn til å være skeptisk til.

Rotevatn kommer med raske løsninger som etter min mening viser liten forståelse for hvordan ting henger sammen og hvilke hensyn som ligger bak her på Svalbard. En ting er nok han og jeg imidlertid enige om: Subsidier til ulønnsom gruvedrift på ubestemt tid tilhører høyst trolig fortiden. Men å støtte Store Norske i en avgrenset periode framover, er av avgjørende betydning uansett hvilket scenario man legger til grunn eller er tilhenger av.

For det første: For oss tilhengere av gruvedriften er det rasjonelt å hjelpe selskapet over kneika. Det er ingen «rødmende logikk» i å produsere kull på Svalbard. Kull er verdens største energibærer, og også blant annet Bellona er klare på at kullkraft er en del av framtida. Løsningen er å rense den (gjerne i Longyearbyen også). I kombinasjon med fyring med biomasse kan kullkraftverkene sågar bli karbonnegative. Og i mye industri er kull et helt nødvendig innsatsmiddel. Ingen kan derfor, og av en rekke andre grunner, forlange eller forvente at verden skal slutte å bruke kull. Jeg rødmer heller av den velstandsinflaterte, prinsippridende avlatslogikken i å avvikle den i verdenssammenheng mikroskopiske kulldrifta vår bare fordi vi kan og at den ikke passer helt inn i fortellingen om hvor flinke vi er. Elefanten i rommet er selvsagt norsk olje- og gasseksport, som kullet vårt sammenligningsvis står for halvannen forsvinnende prosent av forurensningen fra, men det er en annen sak.

For det andre: Skulle vi basere oss på at kullprisene ikke bedrer seg, er det likevel avgjørende at gruvedriften opprettholdes i en overgangsfase, til nye forretningsområder, som Rotevatn er inne på, kan overta gruvedriftens funksjon. Det Rotevatn ikke synes å ta innover seg, er at slike virksomheter verken er vedtatt eller – langt mindre – etablert over natten. Om Bybanen i Bergen, som Rotevatn trekker fram som en suksess, kan man lese at den ble vedtatt i 2000 (formodentlig etter mange års forarbeid), påbegynt i 2008, at første del åpnet i 2010 og at byggingen fortsatt pågår. Store Norske er allerede godt i gang med utviklings-prosjekter, men forutsetningen for dem vil utraderes dersom gruvedriften avvikles i løpet av kort tid. Denne forutsetningen er kjernekompetansen i Store Norske – folkene som skal utvikle prosjektene og bemanne de nye virksomhetene.

I grunnleggende spørsmål om Svalbard trengs det strategisk tenkning og kloke disponeringer. Det er ikke klokt å gjennomføre store endringer i samfunnet her oppe i løpet av kort tid. Norsk svalbardpolitikk er ikke uutfordret, og det er ingen selvfølge at situasjonen ikke kan være ganske annerledes i framtiden. Bare se på dramatiske ting som skjer i Europa i dag, som de aller færreste kunne forstilt seg for kort tid siden. Geopolitikk handler om troverdig, investert interesse. På Svalbard betyr det et stabilt familiesamfunn, et sterkt og variert næringsliv utenom rene statlige og kommunale funksjoner, og selvstendige næringer, som ikke bare er prisgitt en underliggende «motor». Store Norske har denne tyngden og rollen i dag. Det bør selskapet også ha i framtiden. Det kan godt hende Store Norske da ikke vil være et rent gruveselskap, men legges gruvedriften i Svea ned i løpet av kort tid nå, settes mye på spill for Longyearbyen, Svalbard og Norge. Her stoler jeg på at Monica Mæland og hennes regjering følger de lange linjene i norsk svalbardpolitikk og gjør det rette.


Sveinung Lystrup Thesen
Longyearbyen

Siste nytt i Leserinnlegg

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Store Norske - samfunnsbygger og kulturbærer i 100 år

Store Norske jubilerer i år. Mye har skjedd siden Store Norske overtok gruveselskapet til J. M. Longyear.

«Uklarheter om hvem som eventuelt skulle ha sikret Lia ved skredforebygginger eller ha organisert overvåking og varsling av skredfare kan tyde på at ingen instans så langt har vært rettslig garantist med derav følgende plikter».

En reise mot Ultima Thule

Som et Ultima Thule ligger de der med sine hemmeligheter og myter.Vi snakker om brefrontene – bortenfor grensen av den kjente verden.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!