Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Refleksjoner fra Holtedahlfonna

Leserbrevforfatteren skriver om Svalbards natur og om kunstner Terje Risberg som hadde separatutstilling på Galleri Svalbard fram til i går. Dette er et av hans verk. FOTO: Terje Risberg (trykk)

Refleksjoner fra Holtedahlfonna

Refleksjoner fra Holtedahlfonna

Tekst:

Publisert:

Vi er på vei over Holtedahlfonna til Ny-Ålesund og en slede knekker i en sveis, så det blir en stopp for å få improvisert, for dette er ingen plass å slå seg til.

Store og sterke inntrykk. Breen er så stor at øyet ikke finner hvile ved en avslutning. Himmel og bre går nesten i ett, og tankene får en uendelighet av plass til å strekke seg i undring og refleksjon. Hva er det ikke denne breen har sett og hørt gjennom årtusener?
Vi har nå bodd her i tre år, og livene våre har tatt en dreining som vi opplever som god, men likevel vanskelig å sette ord på. Det er med vemod vi tenker på å en dag skulle forlate dette karrige og ugjestmilde landskapet. Her oppe kalles fenomenet «Svalbardbasillen». Men hva er denne tilstanden? Hvilke strenger spiller den på, og hva gjør den med oss?

Det er mange som har forsøkt både gjennom kunst, musikk og poesi å sette navn på hva det er som beveger oss, og som gjør at vi søker å stadig komme tilbake?

Når jeg lytter til Liv Mari Schei sitt album Longyear City kjenner jeg at hun ved sin melodiøse stemme treffer noe i meg som skaper klangbunn for lengsel og håp.

Galleri Svalbard har en permanent utstilling av Kåre Tveter, også kalt «lysets maler». I 2007 utgav Tor Cederkvist en bok om mannen og hans kunst. Han skriver: «Diktet [Landet som icke är] av Edith Sødergran er en av Kåre Tveters store favoritter og inspirasjonskilder». Siste setning lyder som følge: «Men ett har jag funnit och ett har jag verkligen vunnit – vägen till landet som icke är».

Terje Risberg hadde en separatutstilling ved Galleri Svalbard akkurat fram til i går. Han sier følgende på egen hjemmeside om sin egen kunst: «Jeg søker landskaper som er ren natur, avkledd kulturens spor. Når naturen blir sterk, fremtrer dens ubønnhørlighet og likegyldighet overfor alle menneskelige forehavender. Dette forteller meg noe om vår litenhet og vår flyktighet. Gjennom kulturens byggverk søker vi å verge oss mot denne innsikten, men dette forsvaret blir kun en tynn ferniss. Vi er nemlig selv et stykke natur. Slik blir vi altså et stykke natur som speiler seg i et annet stykke natur. Den gjenkjennelsen eller smerten som oppstår i dette møtet, er mitt egentlige tema».

Gjennom Kåre Tveter sine bilder, som fremstår nesten som magiske i forhold til lys, så skisserer han veien «till landet som icke är». Risberg speiler sin kunst i naturen og tar oss med på en reise der vi selv erkjenner at vi er en del av dette som omgir oss her oppe på 78 grader nord.

Så kanskje er det da noe med dette nakne og karrige landskapet og farene som lurer, som skaper avstand til det urbane, og lar oss innta et land der vi kommer nærmere oss selv, vår menneskelighet, våre lengsler og savn og behov for fellesskapet?

Det er sommer i Longyearbyen. Det ene cruiseskipet etter det andre setter sin «last» på land og tusenvis av turister fra hele verden fyller opp sentrum med behov for å kjøpe «nips», ta bilder av reinsdyra, og dersom de kan få en fastboende til å posere ved en skuter, ja da er lykken gjort. Etter noen timer går de i kø tilbake til skipet og en bedre buffet.

Jeg leser boka Kvinne i polarnatten av Christiane Ritter, som ble født i Bøhmen i 1897 og overvintret på Gråhuken i 1934 sammen med sin mann. Hun ble 103 år gammel og døde i 2000. Hun kom med et tysk cruiskip til Ny-Ålesund og hun skriver på vei opp Norskekysten:

«Fjorder dukke opp, de typiske Norske fjordene. Bratte, mørke klipper rager opp av grønt brevann, fosser står ut av bergene som hvite faner. Hver morgen – det virker fornøyelig – står seng og tannbørste i en ny fjord. Passasjerene blir ført i land, fraktet i biler, satt av i romantiske avkroker, får hoppe fra stein til stein i brebekkene, får erte de viltre fjellgeitene, spiser nistepakker, fotograferer, skriver kort og kjøper souvenirer.
Om kvelden kommer vi tilbake til skipskolossen som siterer av maskindunk, kjøkkenvirksomhet og komfort, blir foret, lagt til sengs og ført videre. Man danser, flørter spiser og drikker seg langs den vakre berømte kysten til man en dag tydelig merker hvordan verden i nord stadig blir lysere, naknere og ensommere».

Etter å ha tilbrakt et år på Gråhuken, og Christiane Riter er på vei tilbake til Tyskland kan det virke som om hun finner svaret på sine refleksjoner ettersom hun skriver i slutten av boka: «Plutselig står det klart for meg at sivilisasjonen lider av en stor vitaminmangel, fordi den altfor lite forstår å hente kraft direkte fra den evig unge, evig sanne naturen. Mennesket har steget for høyt og gått for langt i unatur og spekulasjon. Den dype sannheten, det revolusjonerende i formaningen: «Bli bønder, lær dere å forstå at jorden er hellig», står i dag for meg i all sin klarhet».

Disse kunstneriske uttrykkene og levd fangstliv reflekterer erfaringer ved det å være menneske her nord, og speiler på mange måter også mine erfaringer, som en opplevelse min kone og jeg hadde på tampen av skutersesongen i år: Vi hadde satt oss til rette på toppen av en høy morenerygg, som gav oss god utsikt over pakkisen på Østkysten, for å nyte lunsjen. Og der, helt til venstre kommer den vandrende - en stor bamse - langs iskanten. Den fulgte systematisk iskanten. En lett bris blåste méd bamsen, så den fikk trolig ikke teften av oss. Og tilsynelatende uforstyrret og målrettet vandret den foran oss på 80-100 meters hold, for å forsvinne i det fjerne helt til høyre for oss. Stillheten var øredøvende, og stunden hellig. Tiden sto stille av ærbødighet og lykke over å ha opplevd dette sammen. Bjørnen, kona og jeg.
Så er det da noe med dette landet som inviterer til «landet som icke är». Eller «är» det? Slike spørsmål lar seg avslutningsvis kanskje ikke besvare, men kan kanskje kommenteres med en anekdote:

Et sett med tvillinger i mors liv diskuterer ett av livets største spørsmål: Er det et liv etter fødsel? Det forekommer meg ut fra et slikt perspektiv at landet som «icke är», faktisk «är». Kanskje Holtedahlfonna vet det!

Nøkkelord

Siste nytt i Leserinnlegg

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Møte i Arktisk forening

Leserbrev: Søndag 16. oktober inviterte Arktisk forening til ei markering i forbindelse med at Store Norske er 100 år.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!