Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Petroleum kan  vekke nye krav

KV "Svalbard" på vei inn Isfjorden etter tokt. Funn av olje og gass kan utfordre utøvelsen av norsk jurisdiksjon i Svalbard-sonen. FOTO: Line Nagell Ylvisåker

Petroleum kan vekke nye krav

Petroleumsfunn rundt Svalbard kan sette Norges suverenitet på prøve, skriver forsker Jørgen Holten Jørgensen i denne kronikken.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
18.05.2015 kl 13:12

"Omfanget kjenner vi ikke til, og kanskje er det like greit, for hvem som eventuelt skal kunne berike seg på disse er fortsatt et omstridt spørmål."


Svalbard er spennende på så mange måter. For Svalbard er både et lite sted i ishavet og et interessant – og komplekst – sted der internasjonal politikk, folkeretten, suverenitetshevdelse og traktatforståelse har helt sentrale plasser. Ingen bestrider at Norge har fått den «fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergen-øgruppen», som det står i Svalbardtrakten, men hvor langt Norge kan gå i suverenitetshevdelsen har vært kjernespørsmålet siden Svalbard ble innlemmet i kongeriket i 1925. Hovedtendensen er at grensene for vår suverenitetshevdelse stadig har blitt utvidet: Mens man i 1925 anså Norges rolle nærmest som en administrator av Svalbard på vegne av verdenssamfunnet, er det i dag et ideal at Svalbard skal styres i størst mulig grad som fastlands-Norge, men med de begrensninger traktaten ettertrykkelig fastsetter. Viktigst er at signatarmaktenes borgere har uhindret adgang til, og opphold på, Svalbard, og at de skal kunne «drive uhindret allslags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på fullstendig like fot, forutsatt at de retter sig efter de stedlige lover og forskrifter». Videre har Norge ikke anledning til å skattlegge virksomheten på Svalbard i større grad enn hva som behøves for å dekke forvaltningen av øygruppa. Svalbard har likevel ikke blitt noe skatteparadis à la de britiske kanaløyene eller enkelte karibiske øystater; heller ikke har Svalbard blitt en særlig stor magnet for flyktninger eller eventyrere, noe vi vel kan takke geografisk plassering og et lite gjestfritt klima for.


Rett til økonomisk sone

Rundt Svalbard ligger et stort havområde og en enda større sokkel. Havet er rikt på fisk, og sokkelen kan inneholde betydelige petroleumsressurser. Omfanget kjenner vi ikke til, og kanskje er det like greit, for hvem som eventuelt skal kunne berike seg på disse er fortsatt et omstridt spørsmål. Den gang Svalbardtraktaten ble til, var det naturligvis ikke snakk om å bore etter olje på ishavets bunn. Heller ikke fremstod torskefisket som særlig attraktivt. Først med utviklingen av moderne fiskeredskaper og havgående trålere, har spørsmålet om regulering av fisket til havs, samt inndeling av havet i kyststatssoner, presset seg fram. I 1976 opprettet Norge sin eksklusive økonomiske sone utenfor fastlandskysten; planen var å opprette en tilsvarende sone rundt Svalbard (samt Jan Mayen). Etter Norges syn vil en slik sone rundt Svalbard ikke berøres av Svalbardtraktatens krav om likebehandling: Traktaten gjelder kun Svalbard-øygruppa og territorialfarvannet, og sier ingen ting om økonomiske soner. Derfor har Norge rett til å opprette en norsk økonomisk sone også rundt Svalbard. Tilsvarende har Norge, stadig etter norske myndigheters syn, jurisdiksjonsrett over kontinentalsokkelen rundt Svalbard. Heller ikke på sokkelen (altså det som er på og under havbunnen, til forskjell fra de marine ressursene i den såkalte vannsøylen) skulle traktaten gjelde.


Gentlemens agreement
Et slikt syn falt ikke i god jord verken i Sovjetunionen eller hos våre allierte, og i 1977 opprettet derfor Norge noe man kalte en fiskevernsone, for nærmest å understreke opprettelsens edle formål. Landet forbeholdt seg retten til å opprette en økonomisk sone når tiden skulle bli moden for dette, men ville i mellomtiden forvalte sonen som om den ble omfattet av Svalbardtraktatens krav om likebehandling. Avgjørende for å holde konfliktnivået nede, var at man gjennomførte en såkalt lempelig håndtering i myndighetsutøvelsen, altså at man unngikk å gå til sanksjonering ved lovbrudd i Fiskevernsonen. Selv for grove brudd på fiskerireglementet, unngikk Kystvakten å gå til straffetiltak. Slik oppstod en gentlemen’s agreement mellom Norge og Sovjetunionen: Russerne unnlot å anerkjenne formelt Fiskevernsonen, men aksepterte norske inspeksjoner om bord i trålerne sine. Norge på sin side lot være å gå til straffereaksjoner. Denne forståelsen var viktig, da Sovjetunionen var den klart viktigste fiskeriaktøren i Fiskevernsonen. Forståelsen beror også på at de to landene hadde et felles ansvar for å forvalte de fiskebestandene som vandrer fram og tilbake mellom de to lands soner i Barentshavet. Andre land med interesser i området, har gått langt i å antyde at Svalbardtraktaten må gjelde i Fiskevernsonen, eller, som Storbritannia i lang tid gjorde, forbeholdt seg retten til å uttrykke sin holdning ved et senere tidspunkt.


Anklager
Med Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsningstendensene som fulgte i russisk økonomi og samfunn, stod fiskeriforvaltningen av Barentshavet overfor nye utfordringer. Russiske trålere, som nå var på private hender, fikk et insentiv til å gå ut over kvotene sine i og med markedsøkonomiens inntreden i den russiske virkeligheten. Samtidig kunne de selge fisken utenlands og unngikk dermed de russiske kontrollmekanismene, som i stor grad var landbaserte. Overfiske, «fiskefusk» og «tjuvfiske» dominerte mang en overskrift i norske aviser. Tøffere kontrolltiltak tvang seg frem, men det var en islandsk tråler under bekvemmelighetsflagg som i 1994 fikk den tvilsomme æren å være den første utenlandske tråler tatt i arrest i Fiskevernsonen. Først i 2001 ble så den russiske tråleren «Tsjernigov» arrestert og bragt til havn i Tromsø, anklaget for grov miljøkriminalitet. Russlands UD protesterte kraftig: Norge brøt folkeretten ved å arrestere «Tsjernigov» i internasjonalt farvann, hevdet Moskva. Tilsvarende anklager har også kommet fra Island og Spania, som også ved flere anledninger har truet med å stevne Norge for den internasjonale domstolen. Så langt har imidlertid ingen gjort alvor av disse truslene, til tross for at Kystvaktens håndtering med tiden har blitt strengere og mer konsekvent. Antall arrestasjoner har likevel gått ned de siste årene, blant annet fordi kontrollmekanismene har blitt bedre. Det som er interessant for oss, er at mens Russland i 2001 protesterte mot norske brudd på folkeretten, har man siden enten latt være å protestere, eller protestert mot hva man mener er brudd på folkeskikk og godt naboskap, at Kystvakten har overreagert, at straffenivået ikke står i forhold til regelbruddet, og så videre. Med andre ord: Russland protesterer ikke lenger på det faktum at Norge kontrollerer og sanksjonerer, men på hvordan Norge utøver denne rollen. Andre land har som nevnt heller ikke gjort noe for å utfordre norsk jurisdiksjonsutøvelse, utover verbale trusler om å gå til domstolen i Haag. Det kan derfor synes som at Norges posisjon, at vi har rett til å opprette en fiskevernsone, står sterkere i dag enn noensinne. Dette har selvsagt med at de fleste land ikke ser seg tjent med å utfordre status quo. Ingen ansvarlige land ville være tjent med et fiske uten reguleringer, og selv om Svalbardtraktaten skulle legges til grunn, er det ikke slik at alle signatarmakters borgere skulle kunne fiske fritt, eller på like vilkår. Fiskestammene i Barentshavet er felles norsk-russiske, og kvotetaket avtales av de to kyststatene i fellesskap. Tredjeland kan få tildelt kvoter etter historiske rettigheter.


Sprengkraft
Hva som ligger under sokkelen rundt Svalbard vet vi lite om, men det er ikke utenkelig at petroleumsressursene der er betydelige. Spørsmålet om jurisdiksjon og eierskap har derfor større sprengkraft under enn over havbunnen. Det som nå er uomtvistelig er at FNs kontinentalsokkelkommisjonen i New York i 2009 godkjente de norske kravene til sokkelens yttergrenser – disse sammenfaller eller går litt utenfor yttergrensene til Fiskevernsonen. Ingen land har protestert mot denne avgrensningen, noe som styrker muligheten for norsk jurisdiksjonsutøvelse. I 2010 inngikk Norge og Russland den såkalte delelinjeavtalen, noe som satte sluttstrek for førti års forhandlinger. Med delelinjeavtalen anerkjenner altså Russland at sokkelen vest for linjen er under norsk jurisdiksjon, inkludert den delen av sokkelen som ligger ved Svalbard. Uten å si det eksplisitt, ser Russland dermed ut til å anerkjenne at sokkelen rundt Svalbard er under norsk jurisdiksjon. Det følger av dette også at havet over sokkelen, Fiskevernsonen, også er under norsk jurisdiksjon – underlagt Svalbardtraktatens begrensninger eller ei. Dette ser også ut til å være andre lands oppfatning: Det anerkjennes at Norge har jurisdiksjon, men vi må være forberedt på at Svalbardtraktatens prinsipp om likebehandling vil bli krevet.


Passe uinteressant

Dét kan vi leve med. Og Norge kan unngå å gjøre sokkelen ved Svalbard til å bli et oljeskatteparadis rett og slett ved å la eventuelle petroleumsressurser ligge der de er. For utfordringer mot norsk jurisdiksjonsutøvelse vil først kunne komme hvis landene ser noen interesser i området. Uten olje og gass er sokkelen rundt Svalbard passe uinteressant – og da kan nordmennene ta kontrollen så mye de lyster. Enn så lenge kan vi i alle fall konkludere med at aksepten av norsk jurisdiksjon i havområdene rundt Svalbard er økende.

Nøkkelord

Siste nytt i Leserinnlegg

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Store Norske - samfunnsbygger og kulturbærer i 100 år

Store Norske jubilerer i år. Mye har skjedd siden Store Norske overtok gruveselskapet til J. M. Longyear.

«Uklarheter om hvem som eventuelt skulle ha sikret Lia ved skredforebygginger eller ha organisert overvåking og varsling av skredfare kan tyde på at ingen instans så langt har vært rettslig garantist med derav følgende plikter».

En reise mot Ultima Thule

Som et Ultima Thule ligger de der med sine hemmeligheter og myter.Vi snakker om brefrontene – bortenfor grensen av den kjente verden.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!