Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

På limpinnen!

Ribbemaneten Euplokamis har to lange tentakler som er utstyrt med «knopper» som er en spiraltråd som skytes ut i vannet i nærvær av byttedyr. FOTO: Geir Johnsen, NTNU/Unis

På limpinnen!

De kan spille en viktig rolle for hvordan de Arktiske økosystemene endres i takt med klimaendringer i fremtiden.

Tekst:

Publisert:

Vi har i ulike sammenhenger og artikler i Svalbardposten de siste årene fortalt mye om livet i polarnatten, og de oppdagelsene vi har gjort. Mye av det vi har sagt og skrevet har vært sentrert rundt fravær av lys og det faktum at rovdyr som for eksempel alkekongen og polartorsken allikevel klarer å lete seg frem til sine byttedyr ved hjelp av synet. Her ligger det mange ubesvarte og spennende spørsmål som vi jobber aktivt med å forstå. Men, ikke alle rovdyr er avhengige av synet for å finne sine byttedyr – noen bruker også lim (klebrige celler). Byttedyrene fanges ved at de bokstavelig talt «går på limpinnen»!

Vi har de siste årene gjennomført undersøkelser i fjordene rundt Svalbard, og vi har begge dykket mye her oppe. Både vinter og sommer. Og spesielt de siste ti årene har vi registrert at en rekke nye arter har etablert seg – vi kan nevne blåskjell, sild, atlantisk torsk og makrell som noen eksempler som alle har vært behørig beskrevet i Svalbardposten. I år så vi nok engang noen nykommere, eller i alle fall noen arter som svært sjelden har vært observert på Svalbard tidligere. Denne gangen dreier det seg om en dyregruppe som på norsk omtales for «ribbemaneter», og som ofte forveksles med vanlige maneter. Men mens en vanlig manet tilhører en gruppe som heter «nesledyr» og som er kjennetegnet ved at de har giftkjertler som bedøver eller dreper byttedyret ved kontakt (med en gift som ikke er ulik den som brenner deg på fingrene når du tar på en brennesle), har ribbemanetene utviklet en helt annen strategi – de bruker lim. På bildet ser vi en slik ribbemanet – i dette tilfellet en art tilhørende en slekt som heter Euplokamis – og som i liten grad har vært dokumentert fra våre farvann. Nå er riktignok dette mest sannsynlig et resultat av at den er feil-identifisert, og dermed ikke en ny art, men den har definitivt blitt mye mer vanlig de siste årene. Og enda viktigere, den føyer seg inn i rekken av spennende observasjoner fra polarnatten. Mens andre rovdyr bokstavelig talt må lete i mulm og mørke for å kunne se sine byttedyr, svever denne ribbemaneten rolig rundt i vannmassene med sine lange tentakler hengende ut – og med ladede limpistoler klare til angrep. Hver av de runde små klumpene som vi kan se på bildet er en slik limpistol, ladet og klar til angrep. Når et intetanende byttedyr tilfeldigvis kommer i nærheten av tentaklene, skyter så disse limpistolene ut en liten limpinne som fester seg til byttedyret. Ikke ulikt slik en frosk fanger en flue med sin lange tunge. På bildet ser vi noen av disse limpistolene som akkurat er avfyrt i form av en sikksakktråd. Limpinnen sitter helt ytterst.

En annen nykommer som vi så mye av i år, er en annen ribbemanet på størrelse med en vannmelon - Bolinopsis infundibulum. På sammen måte som Euplokamis finnes det ikke noe norsk navn, noe som gjør at vi må forholde oss til deres latinske. De tilhører begge gruppen ribbemaneter, og de er begge svært dårlig kjent fra våre farvann. Men mens vi de siste årene har sett en gradvis økning av antallet Euplokamis, observerte vi nå i januar en enorm økning i både antallet og størrelsen på Bolinopsis. Hva slags effekt dette kan ha på miljøet og samfunnet langs fjordene vet vi veldig lite om, men vi vet at disse rovdyrene kan ha en enorm betydning ved at de «filtrerer» vannet for dyreplankton. For noen år siden gjorde en tidligere Unis-student (Sanna Markkula) et eksperiment der hun så på hvor mye raudåte en nær slektning av disse ribbe-manetene kunne fange og spise – resultatet var bortimot sjokkerende; i de øvre 20 meter av vannkolonnen, var de høyeste observerte tetthetene av ribbemaneter i stand til å ta ut så mye som en tredel av raudåtepopulasjonen per dag. Når vi samtidig vet at raudåta er en uvurderlig viktig matkilde for en rekke arktiske dyr, slik som alkekonge, polartorsk og grønlandshval for å nevne bare noen, er det åpenbart at dette er viktige endringer vi må følge med på. Dette er også viktig for vår forståelse av polarnatten, og de hemmeligheter som skjuler seg i mørket. Dersom slike ribbemaneter er i stand til å overleve i fjordene hele vinteren, vet vi at disse ikke er begrenset av lys for å finne sin mat. De kan derfor fort utgjøre en «stormakt» i det evige kappløpet mellom rovdyr og byttedyr som utspiller seg rundt oss til enhver tid, og de kan spille en viktig rolle for hvordan de Arktiske økosystemene endres i takt med klimaendringer i fremtiden.

Nøkkelord

Siste nytt i Leserinnlegg

Isbjørnangrepet  i 1995

« Vi var litt eldre og veldig heldige».

Et spark nedover

«Når man leser arbeidsgivers egen versjon inne i avisa fikk jeg ikke den til å stemme overens med forsiden».

Kritisk journalistikk?

«Jeg prøvde etter beste evne å forklare journalisten at dette ikke stemte helt med virkeligheten, men da avisen kom ut, var denne historien slått stort opp på forsiden».

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!