Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

På leting etter Longyearbyen

Svunnen tid: Erling Børstad bodde i Nybyen på midten av 1970-tallet. I denne betrakningen minnes han gamle tider, da Nybyen var Longyearbyens hjerte. Her er den velkjente Sundt-butikken fotografert i desember 1974. FOTO: Herleiv Alvheim

På leting etter Longyearbyen

Kapp Laila 17. mai 1975. Jeg husker det som det var i går. Vi var tre kamerater fra Gruve 6, alle bodde i brakke 101 i Nybyen, og vi var på helgetur til Kapp Laila.

Tekst:

Publisert:

Hvis jeg ikke husker helt feil, var 17. mai en lørdag, mens mandag var 2. pinsedag, så vi hadde hele tre dager som kunne nytes i storslåtte omgivelser ved den beskjedne grå hytta på Kapp Laila. Været var aldeles fabelaktig, og det var plenty med snø, og godt føre for våre to lånte Evinrude snøscootere. Hele søndagen satt vi på stranda nedenfor hytta med kaffebål, god mat og en Black Label, kjøpt på lovlig kvote for 20 kroner. Bak oss hadde vi en to meter høy iskant som speilet den varme vårsola. Isen gikk ut og inn fjorden i takt med flo og fjære, og livet var herlig for tre unge gruvearbeidere som var ute på sitt livs eventyr.

Arbeidet på strossa var et slit, med en høyde under taket (hengen) på mellom 40 og 60 centimeter. Jernskinner skulle løftes for å få stempelet på plass, gjenstridig vaier skulle strekkes hundre meter, blokka skulle festes i løs kull, signaler skulle ringes til ham som sto i hovedtunnelen og kjørte skrapespellet. Boremaskin og annet utstyr skulle trekkes i en kjelke, festet med tau i beina, mens vi ålet oss på magen innover strossa. En kan lure på om folk i dag aner hvilket fysisk slit det var å drive lavstrossedrift i kullgruvene på Svalbard den gangen.

1975 var et merkeår i Svalbards historie. Det var 50 år siden anerkjennelsen av Norges suverenitet over øygruppen. Dette skulle feires med stor festmiddag i den nybygde hangaren ved flyplassen på Hotellneset. Flyplassen var enda ikke offisielt åpnet. Selv gruvebusen var invitert. Jeg har enda invitasjonskortet fra Den kongelige Norske Regjering som «gir seg den ære» å invitere undertegnede til festmiddag den 14. august 1975 klokka 19.00. «Antrekk: mørk dress» var fornuftig nok strøket over. Vi stilte forventningsfulle opp i flokk og følge, men vi var vel mer spente på om vi fikk vin til maten enn om kongen kom, slik det var annonsert i Svalbardposten noen dager før. Vi satt i flere timer til bords (uten vin) og venta på kongen – som dessverre ikke kom på grunn av tåke over øygruppen. Noen av oss ble leie av å vente både på kongen, vinen og maten, så vi dro ut til Bjørndalen hvor noen kjente hadde en hytte. Der feiret gruvebusen Svalbardtraktatens 50-årsjubileum etter alle kunstens regler, men uten mørk dress, festmiddag og kongebesøk.

38 år etter festmiddagen i Bjørndalen fikk jeg anledning til å besøke Svalbard igjen. Den 20. mai 2013 landet vi med direktefly fra Oslo på Svalbard lufthavn. Etter å ha sjekket inn på SAS Radisson hotell, sa jeg til mitt reisefølge at «jeg må gå meg en tur for å se om jeg kan finne Longyearbyen». Det ble en litt lengre tur enn jeg hadde regnet med. Først gikk jeg gjennom et for meg ukjent bysentrum, og videre forbi barnehager og skolebygg før jeg endelig skimtet «min Longyearby» i det fjerne. Der lå den – Nybyen, nesten akkurat som jeg forlot den for 38 år siden. Den byen som for meg var selve Longyearbyen. Selv om brakka hadde skiftet nummer, var det ikke vanskelig å finne brakke 101 (nå nummer 5) og rom 5211 i andre etasje til høyre for trappa, som var mitt rom. Utenfor brakka traff jeg en del trivelige ungdommer som blant annet studerte arktisk naturguide. De hadde naturlig nok lært det meste om Svalbards natur og forskjellige eksotiske reisemål, men lavstrossedrift hadde de aldri lært noe om gjennom studiet. Noen av dem ble med meg ned til Stormessa, som for øvrig bare var halvparten så stor som før. Der fikk jeg anledning til å holde en liten forelesning om lavstrossedrift og om livet i Longyearbyen for 38 år siden.

På min vandring på gjengrodde stier måtte jeg selvsagt innom Huset. Her forsøkte jeg meg med en morsomhet ved å bestille en surhansa, noe som ikke var særlig vellykket. Den svenske servitøren visste selvsagt ikke noe om regelen som eksisterte den gangen om å ha matvarelager for tre år. Dette gjaldt også for øl, med det resultat at langpilsen fra Bergen ofte hadde et lag med bunnfall som gav ølet det passende tilnavnet. Lenger ned i dalen fikk jeg øye på et annet kjent bygg: Fjøset, og der fant jeg det eneste som minnet om det gruvesamfunnet jeg kjente. Halvveis nedsnødd sto det to slitne kullvogner, ett lokomotiv og en kutter. Om dette var en del av en museumssamling, fikk jeg aldri klarhet i.

Svalbard Museum i det storslåtte universitetsbygget var en fin opplevelse, men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over hvor lite oppmerksomhet som var viet gruvesamfunnet og den næringen som er selve grunnlaget for svalbardsamfunnet.

Jeg innser at det er en ny tid, og at det er nødvendig med et alternativt næringsgrunnlag til gruvedrift for å opprettholde bosetningen i Longyearbyen. Det er også forståelig at dette enestående landskapet er blitt et eksotisk reisemål for kresne turister med god økonomi fra hele verden.

Men det er litt trist å oppleve hvor lite spor det er etter det opprinnelige gamle gruvesamfunnet, og ikke minst hvor lite kunnskap det synes å være om dette i det internasjonale samfunnet som Longyearbyen er blitt.

Jeg kommer tilbake, men da skal jeg bo på mitt gamle rom i min Longyearby – Nybyen.

Nøkkelord

Se bildet større

Den gang og nå: Erling Børstad fotografert i Longyearbyen i 1975 og i 2013. FOTO: Privat

Siste nytt i Leserinnlegg

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Store Norske - samfunnsbygger og kulturbærer i 100 år

Store Norske jubilerer i år. Mye har skjedd siden Store Norske overtok gruveselskapet til J. M. Longyear.

«Uklarheter om hvem som eventuelt skulle ha sikret Lia ved skredforebygginger eller ha organisert overvåking og varsling av skredfare kan tyde på at ingen instans så langt har vært rettslig garantist med derav følgende plikter».

En reise mot Ultima Thule

Som et Ultima Thule ligger de der med sine hemmeligheter og myter.Vi snakker om brefrontene – bortenfor grensen av den kjente verden.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!