Ord ved reisens slutt

Hvordan skriver man minneord til en god venn og nabo som gikk bort så altfor tidlig? Hvor finner man ord som til fulle kan beskrive en kjernekar, en nøktern livsnyter, pragmatiker og eventyrer, tenker, spilloppmaker og samler, en kjærlig familiemann, en stødig samfunnsborger og et raust og godt medmenneske?

Oppgaven er stor og ordene blir så sørgelig små.

Mitt «forhold» til Kjell har vært av det langvarige slaget. Vi tråkket ikke ned dørstokkene hos hverandre, men har vandret side om side i Longyearbyen i nærmere 40 år med små «tangeringspunkter» her og der.

I samfunnsliv, revy og selskapsliv – Kjell var alltid der – parat til å bidra og by på seg selv. Det var trygt og godt å vite at Kjell var «med på laget»

Da vi i 2009 bestemte oss for å bli «samboere», rive våre felles gamle naust, og bygge «eldreboliger» i strandkanten, begynte en ny æra i våre liv. En spennende tid med planlegging og søknader, prøving – for ikke å si prøvelser og feiling. «Voksenopplæring» på høyt nivå. Kjell var spesielt opptatt av at det ikke skulle kunne settes spørsmålstegn ved hans rolle som lokalstyreleder, kontra hans rolle som utbygger/søker. Prosjektet dro ut i tid, og selv om en viss frustrasjon kunne melde seg, så var det først og fremst galgenhumoren – og etter hvert gleden ved strandlivet – som fikk størst fokus.

«Dette er noe av det smarteste vi kunne ha funnet på», Kjell var såre fornøyd med sitt nye krypinn, og jeg kunne ikke annet enn å si meg enig. «Tenk at vi skulle starte en kriminell løpebane i fjæra.» Ja, tenk at vi skulle det! Det var aldri i våre tanker at vi skulle bli førsteside i avisa til del, men jammen ble det sånn. Selv om han var politiker og leder så fikk også han føle på oppgitthet over lover og regelverk som ikke var bare enkelt å forstå – selv for en som skulle være med å håndheve dem. «E’ det virkelig so ille?» Vårt samarbeid underveis var imidlertid ikke så ille. «Du, det hadde ikke vært mye krig i verden om alle kunne gjort sånn som oss». Med fokus på felleskap og ønske om å gjøre ting enkelt, fordelte vi oppgaver og hjalp hverandre, mens vi gledet oss til fortsettelsen. Det smerter meg å tenke på at den heidundrande innflyttingsfesten vi skulle ha – når alt var på stell – den blir det aldri noe av.

Vi skulle sitte på terrassen og nyte midnatts­solen og et glass vin – mens vi løste verdens mange problemer - men sånn skal det dessverre ikke bli.

Han skulle også bruke mer av sin tid på å nyte tilværelsen sammen med sin kjære familie på fastlandet, men heller ikke den gleden skulle han få nyte lenge. Han har forlatt oss alle – seilt inn i solnedgangen – og alle som kjente ham sitter tilbake med sorgen, savnet og de gode minnene. Minnene om ham som visste at det er viktigere med system i rotet enn med rot i systemet. Han som ikke kunne noe om å reparere helikopter og som nå har laget sin siste «spekkmal».

I dyp medfølelse med alle dine sier jeg: takk for laget, kjære Kjell.

Anne Lise K. Sandvik
Longyearbyen