Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Olav Vik Solheim til minne

Til minne: Olav Vik Solheim FOTO: Kjell Anthonsen

Minneord:

Olav Vik Solheim til minne

Takk for alle de gode årene vi arbeidet sammen på Svalbard, for alle de lærerike samtalene. Det er godt å tenke på nå når alle minnene strømmer på.

Tekst:

Publisert:

Straks vi leste NTB-meldingen om at letemannskaper hadde funnet en mann i 70-årene omkommet «i et noe bratt og ulendt terreng på Fusafjellet» fryktet vi at den døde mannen kunne være vår kollega, gode venn og det sanne friluftsmenneske, Olav Vik Solheim – Og det var det. Olav døde på en tur ute i naturen.

Etter avsluttet eksamen fra NHH spaserte den unge siviløkonomen over til Store Norskes kontor i Bergen og spurte om det kunne være en ledig jobb på Svalbard for ham. Det var muligheten for friluftsliv og jakt i den storslåtte naturen som var hans motivasjon for å finne en jobb der oppe. Den 15. juli 1969 ble Olav ansatt i Store Norske. Med unntak av tre år ved kontoret i Bergen arbeidet Olav hele tiden på Svalbard frem til han gikk av med pensjon.

Den Longyearbyen som Olav kom til i 1969 var svært forskjellig fra dagens moderne lokalsamfunn. Den gang var byen temmelig nedslitt på grunn av pengemangel, usikkerhet om videre kulldrift og derav manglende satsing. Fra 1968 hadde Store Norske gått med underskudd og de vokste år for år. Fremtiden for selskapet så ikke lyst ut.

Men Olav trivdes som fisken i vannet fra dag én både i jobb og fritid. Han kastet seg optimistisk over de mange arbeidsoppgavene han ivaretok samtidig som han fikk realisert sine interesser – friluftsliv, jakt, økonomi og politikk. Som mangeårig medlem i Svalbardrådet (forløperen til Longyearbyen lokalstyre), formann i Jeger- og Fiskeforening, medlem i det lokale jakt- og fiskeoppsyn, styremedlem i snøscooter- og båtforeningen Totakteren og styreleder i Svalbard Hytteforening kastet han seg over oppgavene med vanlig glød og grundighet.

Hans vei fra SV til Høyre var ikke så lang som man skulle tro. Olavs hadde omsorg for andre i god SV-ånd og han forsto at uansett måtte all endring bygge på en sunn økonomisk tankegang. Den fant han i Høyre hvor han var tillitsmann i mange år. Han kjempet for Store Norskes sak – ikke minst da Høyre i år 2000 hadde samlet seg om et programforslag der gruvedriften på Svalbard ble foreslått avviklet.

En artikkel i Svalbardposten 21. mai 1999, «En stribukk med anti-tyfus fortid», beskriver Olav da han mottok Tyfusstatuetten det året. Artikkelen er fortsatt fornøyelig lesning, og den oppsummerer på en artig måte hva som interesserte ham, hva han hadde drevet med til noens glede og andres besvær, hva han personlig bidro med i modernisering av Longyearbyen og derigjennom Store Norske og hva det krevde av mot. At forandringene i Longyearbyen var nødvendige, var sannelig ikke alle enig i den gang – verken blant Store Norskes egne ansatte eller blant lokale koryféer, noe artikkelen også viser.

Det var utrolig interessant å få være med Olav ut i terrenget om høsten. Personlig kommer jeg aldri til å glemme hvordan hans vaktsomme blikk kunne oppdage ryper opp til en kilometer unna. Jeg så sjelden eller aldri noe før han stoppet opp, speidet, hvisket lavt og pekte: «Der er et rypekull». Hvordan Olav kunne oppdage slikt på så langt hold, har jeg aldri forstått. Denne kunnskapen om natur og dyreliv så jeg også de gangene han lot meg få bli med på turer i Canada. Skikkelig trivelig var det.

Et av mange særtrekk ved Olav var det vi kan kalle hans «Oppfinnerpsykologi». Den var faktisk av stor betydning for utvikling av Longyearbyen på 1980 og 1990-tallet. Skulle Longyearbyen endres til et noe mer fremtidsrettet lokalsamfunn, kunne man ikke bare snakke og snakke. Han valgte derfor å gå i spissen og etablere en rekke A/S’er da slikt nesten var uhørt. Eksempler på dette var etablering av Svalbard Eiendomsselskap, Svalbard Kro og Motell, Isbjørnbutikken, Sentrum Souvenir og endelig Polarservice. At en privatperson, en av Store Norskes ledere til og med, gjorde slikt, var det selvfølgelig mange som likte dårlig. Langt færre forsto vel at dette også bidro til å skape en mentalitetsendring som var nødvendig for å få normalisert forholdene i Longyearbyen til et moderne lokalsamfunn. I tillegg til en hel rekke arbeidsoppgaver var Olav formann i byggekomiteen som planla, finansierte og bygde en ny tre-avdelings barnehage.

Olav lærte meg mye om rettferdighet som ga seg utslag i hvordan han som økonom behandlet pensjons- og forsikringssaker. Var det for eksempel rimelig at alle som arbeidet i selskapet utenfor Svalbard, hadde gode pensjons- og forsikringsordninger, mens gruvearbeiderne hadde prioritert lokale forsikringsordninger, men ikke pensjon. Måten han angrep denne problemstillingen på, var imponerende. Ideen om å etablere Store Norskes Pensjonistforening samt hvordan foreningen kunne og burde finansieres, kom også fra ham.

Han var smertelig klar over at alderspensjonen i Folketrygden ikke kommer alene. Den har med seg sine «venner» – aldersrelaterte sykdommer – som ingen av oss setter pris på for å si det forsiktig. Dette var noe vi ofte snakket om. Olav visste godt at det var stor sjanse for at han en dag ville få besøk av en familiær «demensvenn». Men ingen kunne vite om denne «vennen» ville ramme ham. Da den faktisk kom, visste Olav det så inderlig vel. Likevel beholdt han sin fabelaktig evne til å leve i nuet og glede seg over store og små ting.

Olav var en god og stolt familiemann som satte sin familie høyest av alt. Nå går tankene våre til Marit og Ole Martin, Bjørn og hans familie og Eva og hennes familie som nå har mistet sin Olav, far og bestefar.

Avslutningsvis vil jeg takke Olav for alle de gode årene vi arbeidet sammen på Svalbard, for alle de lærerike samtalene. Det er godt å tenke på nå når alle minnene strømmer på.

Jan Kvello

Nøkkelord

Siste nytt i Leserinnlegg

Et naturlig flerkulturelt samfunn (i havet)

Kronikk: Nye funn av blåskjell har endelig gitt oss mulighet til å gjøre et skikkelig studie av hvor blåskjellene på Svalbard faktisk kommer fra, og ikke minst få avkreftet/bekreftet at det dreier seg om det vanlige blåskjellet Mytilus edulis.

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!