Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Økt kunnskap om skred

Dette snøskredet i Fardalen krevde ett menneskeliv. Kunnskapen om skred må styrkes blant befolkningen på Svalbard, skriver forfatteren av kronikken. FOTO: Christopher Engås

Fra diskusjon til løsning

Økt kunnskap om skred

Det er på tide at vi gjør mer. Longyearbyen må øke kunnskapsnivået til folket.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
06.02.2015 kl 12:48

Som et resultat av den tragiske hendelsen som fant sted forrige helg ble jeg motivert til å skrive en liten tekst for å rette søkelys på vår bevissthet og kunnskap om snøskred. Dette er et tema som opptar veldig mange i vårt lille samfunn her i Longyearbyen.
Det er svært tragisk at en av våre unge medborgere nå har måttet reise på slutt. Man kan nå bare håpe at denne hendelsen vil sette i gang en bevegelse som vil redusere sjansene for at slike hendelser igjen vil finne sted. I tiden som følger mange typer dødsulykker, i sært de relatert til snøskredulykker, blir ofte sikkerhet og beslutningstaking diskutert opp og ned i mente. Dessverre gjentar historien seg altfor ofte. Det viser seg gang på gang at uten en drivkraft og et pågående apparat eller organ som setter et vedvarende fokus på denne typen problematikk, vil ulykkenes betydning gå i glemmeboken og lignende ulykker vil igjen finne sted.

Snøskredet som ble utløst forrige helg representerer det femte dødsfallet i Longyearbyen på 15 år som direkte kan relateres til snøskuterkjøring. Dette tilsvarer ett dødsfall omtrent hvert tredje år, dette til tross for den siste dødsulykken skjedde i mars 2009 for nesten 6 år siden. Dette tallet gjenspeiler ikke de mange nestenulykkene vi har hatt hvor skred har blitt utløst av skikjørere og skuterkjørere, eller hvor naturlige skred har krysset bilveier og skuterløyer, og totalødelagt både broer og hus. Med andre ord kunne tallet på omkomne vært enda høyere. Det er dog bemerkelsesverdig å se at de siste fem omkomne alle var snøskuterkjørere. Dette er også en trend på fastlands-Norge, og som også er observert i USA og Canada hvor et økende antall skredulykker og dødsfall er relatert til snøskuterkjøring.

Fem omkomne er spesielt høyt med tanke på størrelsen av det lille samfunnet vårt. Når det er sagt har vi mye trafikk her oppe i høysesongen med både fastboende og turister som ofte reiser gjennom skredutsatt terreng. Dette i kombinasjon med manglende skredvarsel, og ikke minst den begrensede opplæring om snø og risikovurdering, så er det nesten ett under at det ikke skjer flere ulykker. Det er også viktig å merke seg at det er svært sjelden at skredulykker som ikke krever liv blir rapportert inn. Dette er svært uheldig ettersom vi ofte kan lære mye av å studere disse hendelsene i ettertid.

Det er ikke overraskende at de fleste dødsfallene finner sted i nær tilknytning til Longyeardalen, som er svært bynært og hvor mange av oss tilbringer mye av vår tid. Alle dødsfallene har skjedd i skredterreng med bratte, snødekte skråninger som ofte er knyttet til terrengfeller. Denne type terreng finnes overalt rundt byen vår, både i Longyeardalen og omegn. Å ha en forståelse av hvilket terreng som er trygt og hva som er utrygt er avgjørende når man er på tur i den arktiske villmarken. Også det å etablere grunnleggende rutiner for ferdsel i potensielt farlig terreng er meget viktig. Hvis du er i tvil om snødekkets stabilitet er veivalg og terrengforståelse kritisk (dvs. hvor og hvordan du og ditt reisefølge velger å forflytte dere).

Det å bo og leve på Svalbard og bruke naturen innebærer alltid en vis risiko og som vi ofte eksponeres for i det vi forlater husdøra. Enten det gjelder vær og kulde, islagte løyper, isbjørn eller ferdsel på havis. La oss for et øyeblikk fokusere på isbjørnsikkerhet. Det er en generell høy kunnskap om dette problemet, og de fleste er klar over risikoen forbundet med isbjørn. Store deler av lokalbefolkningen og mange turister blir trent til å håndtere denne risikoen. De fleste drar på tur med snublebluss, signalpistoler og rifler, og mange er klar over at isbjørnen som oftest er ute på sjøisen om våren og langs kysten om sommeren.

De siste 15 årene har øya vår kun hatt ett dødsfall i forbindelse med isbjørnangrep, nemlig det som fant sted i 2011 ved Von Postbreen. All tiden, pengene og utdanningen som går inn i isbjørnsikkerhet i denne byen sørger for at antall fatale hendelser mellom isbjørn og mennesker fortsatt er lav. Et stort antall fastboende og alle turledere vet hvordan de skal håndtere en rifle eller en signalpistol og kan dermed avverge situasjoner som fort kunne ha krevd menneskeliv.

Til sammenligning er antallet personer som effektivt kan utføre et skredsøk, evaluere en snødekt skråning for ustabilitet, peke ut terrengfeller og trygge veivalg, eller identifisere værmønstre som kan føre til farlige forhold svært lav. Dette ser også ut til å være tilfellet i de gruppene som er mest utsatt for risiko, nemlig skuterkjørere som oppsøker bratt terreng. Dette er på grunn av mangel på snøskredrelatert opplæringen i samfunnet. I nesten alle andre utviklede regioner rundt om i verden som også står overfor risiko relatert til snøskred har det blitt etablert utdanningsnettverk og varslingssystemer av statlige etater. Hvis ikke styrende myndigheter i Longyearbyen tar lignende grep så vil dessverre de snødekte fjellene våre fortsette å kreve liv.
Mangelen på kunnskap om snø og skred gir en vanlig misforståelse om hvordan risiko oppfattes. For eksempel betyr det at om en skråning utløses en gang, så vil ikke det automatisk bety at den samme skråningen for evig og alltid er utrygg. Selv om du aldri har sett et snøskred bli utløst fra en bestemt skråning, så betyr ikke det at det aldri vil gå skred der. Ingen snøskred kan relateres til uflaks, tilfeldigheter eller forbannelser. Selv ikke de naturlig utløste skredene. Det ligger nemlig alltid grunnleggende faktorer bak enhver form for snøskred. Disse faktorene er terreng, terrengets bratthet, snødekke (type snø og mengde) og værforhold. Og viktigst av alt er hvordan vi bedømmer disse faktorene og forholder oss til dem når vi tar avgjørelser. Det er nemlig til syvende og sist våre egne avgjørelser som bestemmer om vi effektivt klarer å holde oss unna snøskred eller om vi forårsaker snøskred.

Som en del av en ukes langt sikkerhetskurs på UNIS hver vinter får studenter og lærere en kort innføring i skredproblematikk og risikovurdering. I tillegg får alle grunnleggende opplæring i bruk av skredsøker, søkestang og spade, så vel som hvordan man forholder eller avverger andre farer som er en del av livet her oppe. Røde Kors har en godt utdannet og aktiv skredgruppe som er ansvarlig for søk og utgravningsoppdrag. Jeg sier utgravningsoppdrag fordi at det i de fleste tilfeller allerede er for seint når Røde Kors ankommer skredområdet. Dette er mest på grunn at det haster om man først er begravet i et skred. Det har nemlig blitt påvist at etter 12 minutter under snømassene vil sannsynligheten for å overleve synke fra 90% til mindre enn 30%. I praksis betyr det at om du ikke blir berget av turfølget ditt, så vil Røde Kors sannsynligvis kun grave ut en kropp i stedet for å berge et offer.

Det er på tide at vi gjør mer. Longyearbyen må øke kunnskapsnivået til folket. Vi må sørge for å få hele vårt lille samfunn godt utdannet og godt rustet til å vurdere skredfare, terreng, veivalg og risiko. Folk må ha med seg redningsutstyr og lære seg å bruke det om ulykken skulle være ute. Folk må lære seg å gjenkjenne terrengfeller, snø-ansamlinger og konvekse skråninger hvor mange flakskred blir utløst. I tillegg må de unge ha rollemodeller som har kunnskap om snøskredfare, sikkerhet og grunnleggende rutiner mens man reiser gjennom farlig terreng, enten det er på ski, truger eller snøskuter.

Jeg ønsker at byen vår tar et standpunkt og fremmer snøskredrelatert utdanning og opplysning. Jeg håper og ønsker at NVE og det norske skredsenteret tar ansvar for både økt kunnskap og ikke minst varsling av snøskredfarer i Longyearbyen. Det ville være gunstig for alle oss som ferdes i Svalbards ville natur om et grunnleggende varslingssystem ble etablert for en fast region rundt byen. For øyeblikket er det nå på fastlandet etablert 22 forskjellige varslingsregioner basert på terreng, antall innbyggere og nødvendighet (sjekk ut Varsom.no). På grunn av det internasjonale samfunnet vårt her oppe, ville det da være viktig at varslene ble gitt ut på de mest dominerende språkene (f. Eks norsk, engelsk og russisk). Det er viktig at det ikke bare er et lite antall mennesker som er godt utdannet i hvordan man håndterer skredfare, bruker skredutstyr(søker, søkestang og spade) og utfører en redning. I løpet av det lange vinterhalvåret vil de fleste av oss ha oppholdt seg i skredterreng over korte eller lengere perioder. Nettopp derfor er det viktig at de fleste av oss har kunnskap om skred. Det er viktig at Longyearbyen og dens innbyggere går sammen om dette og endelig løser dette problemet. Vi har ikke råd til å miste noen flere, men ved å være uvitende og passiv til skredproblemet vil moder natur fortsette å kreve sine ofre.

Vi har to fine skilter som fremhever isbjørnfaren idet vi forlater Longyearbyens bygrenser. Tenk om vi hadde lignende opplysningsskilt om skredforhold og vurderte farenivåer for områdene rundt Longyearbyen hvor folk flest ferdes. Eller tenk om turistene under deres turorienteringer ikke bare lærte å kle seg varmt og kjøre snøscooter, men i tillegg ble orientert om snøskredfare på veien til Barentsburg. Og hva med de populære Svalbardseminarene? Tenk om noen av disse ble satt av til opplysning og kunnskapsheving innen snøskred og redning. Det er mange engasjerte sjeler i denne byen som klarer å dra i gang de mest fantastiske begivenheter. I tillegg finnes det folk med masse skredkompetanse, erfaringer og kunnskap om snø, vær og skredfare. Det er nå på tide at vi går til felles front mot vår sløve tilnærming til skredproblematikken her på vår dypt elskede øy.

Tilslutt vil jeg utrykke min sterkeste medfølelse og omtanke til avdødes familie, venner og kollegaer.


Wesley R. Farnswoth har fem års erfaring på Svalbard, i tillegg til snøerfaring fra Nord-Europa og Nord- og Sør-Amerika. Oversatt av: Sten-Andreas Grundvåg, postdoktor ved Unis.

Nøkkelord

Siste nytt i Leserinnlegg

Isbjørnangrepet  i 1995

« Vi var litt eldre og veldig heldige».

Et spark nedover

«Når man leser arbeidsgivers egen versjon inne i avisa fikk jeg ikke den til å stemme overens med forsiden».

Kritisk journalistikk?

«Jeg prøvde etter beste evne å forklare journalisten at dette ikke stemte helt med virkeligheten, men da avisen kom ut, var denne historien slått stort opp på forsiden».

Peder Åsmund Pedersen til minne

Ble født på Blomstrandhalvøya i 1930.

«Etter mine begreper er de siste tiårenes essens nå i ferd med å bli et særs dårlig brygg».

Minneord

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!