Turisme i Longyearbyen:

Myter og fakta

«Jeg føler behov for å komme med noen presiseringer og betraktninger rundt utviklingen av reiselivet på 78 grader nord», skriver reiselivssjef Ronny Brunvoll.

Cruiseskipet MSC «Preziosa» med sine 4.000 gjester som et av eksemplene på hvor mye penger turismen tilfører Longyearbyen.
Publisert
Reiselivssjef Ronny Brunvoll i Visit Svalbard vil avlive myter om turismen i Longyearbyen.

Mange har i sommer uttalt seg om turismen til Svalbard, noe jeg anser som et sunnhetstegn. Vår næring må også tåle å komme under lupen og å bli problematisert. Likevel føler jeg behov for å komme med noen presiseringer og betraktninger rundt utviklingen av reiselivet på 78 grader nord. Noen myter må tas livet av - og noen sannheter trenger å gjentas.

Jeg registrerer at enkelte forsøker å dra opp en slags konfliktlinje mellom kullindustrien og reiselivet, noe som forundrer meg. Turisme i ymse former har vært minst like lenge i Longyearbyen som kullindustrien, og meg bekjent har de to næringene uproblematisk levd side om side i alle år. Opp- og nedturer har det vært for begge, der selve hjørnestensbedriften nå er nede i en bølgedal mens reiselivet har et oppsving. All menneskelig aktivitet medfører et miljøavtrykk, så også kullutvinning og turisme. Men å sette dem opp mot hverandre som best/verst i denne sammenhengen er både søkt og meningsløst, så jeg lar den enkelt og greit ligge.

Per i dag er turisme en ønsket næring på Svalbard, og en næring som internasjonalt er i sterk utvikling og som genererer 11 prosent av verdens jobber. Vi snakker altså om en soloppgangsnæring – men også om en næring som potensielt kan ha negative sider, om den ikke styres. Overforbruk av ressurser, opphopning av folk, klimautslipp og uønsket påvirkning av lokalsamfunn er noen av utfordringene denne næringen må finne løsninger på. Attraktive reisemål må i fremtiden kunne kontrollere veksten, minimere fotavtrykket og legge til rette for at besøkende og fastboende har en god og respektfull sameksistens. Mer om dette senere i innlegget – først en kommentar til noen av ytringene om turisme jeg har registrert i sommer:

Nei, vi er ikke en masseturismedestinasjon. Vi er det ikke i dag med den beskjedne mengden besøkende vi har gjennom året, og vi vil heller ikke bli det om det dobles fra dagens nivå. 65 000 gjester ankom overnattingsstedene i byen i 2016, i snitt kun 178 per dag. Begrenset av sengekapasiteten er det maks rundt 800 overnattende gjester samtidig i Longyearbyen, men det skjer kun noen få dager i året. Men nye hoteller er under bygging, andre under prosjektering, noe som vil gi økt volum i årene som kommer. I tillegg ser vi også her en fremvekst av Airbnb, hvor det i Longyearbyen nå er en betydelig privat boligmasse som leies ut kommersielt. Derfor må vi nå ta diskusjonen rundt hvor stort turisme skal bli i lokalsamfunnet, hvilken balanse ønsker man? Dette er i stor grad et politisk spørsmål, men der næringen gjerne vil bidra til en balansert og kunnskapsbasert diskusjon.

Jo, cruiseturismen har kommet for å bli. Cruiseturismen er den eldste formen for turisme til Svalbard, og som mange vet var det cruiseturisten John Munro Longyear som grunnla byen vi bor i. Cruisesegmentet vokser fort og mange nye skip vil komme på markedet de neste årene. Dette er skip som både er større enn dagens skip – men også bygd med mer miljøvennlig teknologi. Vi ønsker cruiseturismen fortsatt velkommen til Svalbard, men vi må sørge for at utviklingen skjer med lokal kontroll og med fokus på gode opplevelser, minimert fotavtrykk og lokal verdiskapning. Hvor store skip Longyearbyen er dimensjonert for å ta i mot blir det sentrale spørsmålet i så måte, og som må diskuteres grundig (ref. avsnitt over om masseturisme). Samtidig vet vi at forlenget oppholdstid ved kai gjør at vi kan håndtere større mengder gjester med ønsket kvalitet. Her vil ny kai og forbedrede kaifasiliteter spille en avgjørende rolle for å lykkes.

PS: Svalbard Reiselivsråd / Visit Svalbard har for øvrig signert oppropet for å totalforby bruk av tungolje i Arktis. Om initiativet støttes av fastlands-Norge vil dette være et kraftig signal til cruiserederiene om at tempoet i omlegging til annet drivstoff må skrus betraktelig opp.

Jo, cruiseturistene legger igjen penger. Ikke like mye per gjest som det en overnattende gjest gjør, men dog, det legges igjen penger! Forbrukstall fra 2016 viser at hver cruisegjest bruker 748 kroner på lokale opplevelser, mat og shopping. I tillegg kommer 150 kroner per gjest til Svalbards miljøvernfond, samt inntektene som Longyearbyen havn får. Et enkelt regnestykke viser da at eksempelvis MSC «Preziosa» med sine cirka 4000 gjester om bord legger igjen cirka 3 millioner kroner i direkte forbruk i Longyearbyen, i tillegg til at Miljøvernfondet tilføres 600 000 kroner. Er dette virkelig ubetydelig…?

Nei, vi skal ikke bli «partyøya», en slags miniversjon av Ibiza, som det har blitt uttrykt en viss uro for. Longyearbyen og Svalbard er og skal fortsatt være et reisemål som tilbyr autentiske og ekte opplevelser i rå natur. At noen tar seg en fest når de kommer hit betyr ikke at det er målet for turen, ei heller tror jeg at utviklingen går feil vei i så måte. Men god mat og god drikke er selvsagt helt sentrale elementer i en moderne turists opplevelse av et reisemål, og her må vi fortsette å utvikle oss for å henge med. Det nyskapte «Kulinarisk Nettverk» og festivalen «SmakSvalbard» fronter nettopp dette, men hvor spesielt den knappe tilgangen på lokale råvarer er en hovedutfordring.

Jo, vi jobber langs bærekraftige linjer. Når Miljøpartiet De Grønnes representant Espen Klungseth Rotevatn ved flere anledninger drar dette i tvil, så later det til at han ikke har fulgt med i timen og/eller har en for snever forståelse av hva dette innebærer. For det gjøres mye – som blant annet å fokusere på lengre opphold heller enn volum. Dette adresseres konkret i «Masterplan Destinasjon Svalbard mot 2025» og er sammen med helårsturisme to av de viktigste bærekraftelementene vi jobber med. Gjester som blir lengre gir mindre behov for fly og dermed reduserte utslipp. Gjester som fyller sengene i mørketida sørger for lønnsomme og solide bedrifter, og bidrar til at flere kan ha full jobb i reiselivet gjennom hele året. Skal vi lykkes i bærekraftambisjonen er vi dog totalt avhengige av lokal stedsutvikling, det vil si å tilrettelegge Longyearbyen og nærområdene for slik å kunne å gi folk kvalitetsmessig gode, bynære lavterskelopplevelser. Tilrettelegging innebærer blant annet etablering av adkomster på flyplass og kai, stier og traseer – i tillegg til informasjon, skilting, avfallshåndtering og bedre forberedelse av gjestene som besøker Svalbard. Alt dette er tiltak som vi og næringsaktørene har på blokka og jobber med gjennom året.

Og her går utfordringen tilbake til Klungseth Rotevatn og hans politikerkolleger; vi trenger nemlig aktiv støtte hos lokale myndigheter for denne type tilrettelegging, slik at vi sammen utvikler byen til en bedre by å besøke – og å bo i. Vi trenger også å få på plass en stabil fellesgodefinansiering, og vi har klare forventninger om at midlene fra Svalbards Miljøvernfond i fremtiden i større grad også skal komme lokalsamfunnet til gode.

Jo, turistene i Longyearbyen bidrar. Utover at det hyggelig å få besøk så bidrar turismen i svært stor grad til at det er kjekt å bo her også for vi som definerer oss som «fastboende» eller sågar «lokale». Jeg vil utfordre hver enkelt, om du har bodd her i 20 dager eller 20 år, til å tenke gjennom følgende spørsmål:

• Fly: Hvor mange forbindelser til Oslo og Tromsø hadde vi hatt uten turismen? Et par i uka, kanskje, og med kun ett selskap? Til hvilke priser tør jeg ikke en gang spekulere i. Likevel er myten om at reiselivet tar alle billigbillettene seiglivet!

• Butikker: Hvor mange hadde vi hatt om bare fastboende var blant kundene?

• Restauranter: Vi er kun rundt 2100 som bor her, men med et tilbud på mat- og drikkefronten som er en langt større by verdig. Hvor mye av dette kan vi takke byens gjester for?

• Ferskvarer: I butikken og i restaurantene får vi ferskvarer daglig, hadde dette vært mulig uten en reiselivsnæring som bidrar til transporten?

• Kulturtilbud: Hvor ville festivalene vært uten besøkende gjester? Hvor mange konserter og andre forestillinger ville vi fått uten gjester og KORK-penger som smører systemet?

Som sagt innledningsvis så fortjener også turismen å bli debattert og problematisert. Samtidig håper jeg man kan anerkjenne dens betydning for at vi har et attraktivt og godt lokalsamfunn å bo i, og samtidig akseptere at næringen er kommet for å bli. Reiselivet er nå den viktigste næringen med tanke på sysselsetting i Longyearbyen, med over 400 årsverk (SSB 2015). Gjestene er med andre ord den direkte årsaken til at svært mange av oss, i og utenfor reiselivet, overhode kan bo her på 78 grader nord. Videre bidrar de samme gjestene med anslagsvis 17-18 millioner per år til Svalbards Miljøvernfond. Men skal reiselivet fortsette å være en solid bidragsyter i vår lille by, må vi ha fokus på kvalitet, legge til rette for at gjestene føler seg velkommen og innrette oss slik at vi fortsatt oppfattes som ekte, unikt og autentisk. Her trengs det en dugnad, hvor næringa selv og våre lokale politikere vil spille sentrale roller, men hvor også DU som fastboende har en stemme – og et ansvar.

Med håp om en fortsatt engasjert, fordomsfri og kunnskapsbasert debatt rundt turismen!

Ronny Brunvoll
Reiselivssjef Visit Svalbard

Powered by Labrador CMS