Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Med blanke ark - og fargestifter til

Dersom det er av nasjonal interesse at det er et samfunn her nord – et velfungerende sådant – hvorfor kan ikke staten – i en overgangsfase – støtte det selskapet og den virksomheten som i 99 år har vært og er ryggraden vår?

Tekst:

Publisert:

Ved starten av et nytt år har mange sine nyttårsforsetter – bort med dårlige vaner, inn med noe nytt og godt. Selv har jeg aldri brydd meg med sånt, selv om det nok kunne vært på sin plass.

Kanskje skulle jeg prøve på en endring? Prøve å komme meg litt mer ut blant folk – skaffe meg noen venner – men noe sier meg at de to forsettene ikke nødvendigvis går i hop. Så da blir jeg vel sittende her i stua, å tenke og spekulere. Er det da så mye å spekulere på?

Ja, jeg finner alltid noe og i disse tider kommer tankene aldeles uten at jeg behøver å lete. Jeg tenker på Svalbards – eller rettere sagt – Longyearbyens framtid. Det snakkes så mye om «Svalbardsamfunnet»- men slik jeg ser det så finnes det ikke noe «Svalbardsamfunn» Vi har flere samfunn her nord – noen ganske så små – og noen større. Blant disse er vel Longyearbyen å regne som det viktigste, og her står også framtidskampen. Det er – for tiden – en nesten rørende enighet om at staten ikke kan støtte en ulønnsom industri. Hvorfor ikke, tenker jeg. Alt i denne verden handler ikke om kroner og øre. Det finnes andre verdier som kompetanse, kunnskap og trygghet – og hvordan mann enn ser på det hele så trenger verden kull i mange år fortsatt, så det er ikke snakk om å drive «bananplantasje» her.

Dersom det er av nasjonal interesse at det er et samfunn her nord – et velfungerende sådant – hvorfor kan ikke staten – i en overgangsfase – støtte det selskapet og den virksomheten som i 99 år har vært - og er - ryggraden vår?

Man kan noen ganger få inntrykk av at enkelte mener vi bør legge oss på kne - og takke - fordi staten har vært så snill å støtte samfunnet økonomisk. Sannheten er at det er - og har vært - i statens egen interesse å sørge for aktivitet her nord. Da Store Norske ble splittet opp i flere selskaper ble det sagt at dette blant annet skulle få ned overføringene til Svalbard. Ikke vet jeg – tall og kroner og øre er ikke «mitt sterke kjønn» - men jeg har en stygg mistanke om at overføringene ikke direkte har krympet, og det er helt ok for min del. Jeg vil bare gjerne at «halen blir plassert på riktig gris» når man ser på pengeoverføringene hit.

Her om dagen hørte jeg Erna Solberg uttale på radio at Norges oljeleting – og produksjon – er så liten i den store sammenhengen at det har minimal betydning for miljøet. Selvfølgelig skal Norge fortsatt produsere og lete etter gass.

Hvordan kan man – på den ene siden – bagatellisere betydningen for miljøet, fordi den er så liten i verdensmålestokk, mens man på den andre siden trykker «små grønne menn» til sitt bryst i skjønn samstemmighet om at forurensende kullproduksjon kan ikke Norge drive med, selv om også den har minimal betydning i et miljøperspektiv?

Kan det være så enkelt at til syvende og sist så er det pengene – ikke miljøet – som har størst verdi?

Hvorfor spekulerer jeg på ting jeg egentlig ikke har forstand på – og hvorfor bryr jeg meg med ting jeg neppe kan påvirke? Jeg kan rett og slett ikke la vær. Jeg har fulgt Svalbard og Longyearbyen i 41 år. Jeg har mitt hjerte her og mine røtter er etterhvert godt plantet i tundra og is. I løpet av disse årene har jeg sett konsulenter og forståsegpåere og rapporter komme og gå. Hvor mange millioner som har rent ut underveis er det antakelig ikke noen som har lyst til å vite. Hva har vært konklusjonene på alle utredningene? Jo: Longyearbyen ligger på et «gudsforlatt sted» uten stort mer å by på enn ressursene i fjell, grunn og hav. Vi kan ikke engang «bore rævholl i trehester» uten at materialene må fraktes fram og tilbake for å nå et marked. Vi kan ikke eksportere is, for den er visstnok snart mangelvare her. Ferskvannet vi har må vi ha sjøl og lufta er for alle. Hva har vi da som kan sikre stabilitet og et meningsfylt liv på våre breddegrader? Man trenger antakelig ikke all verdens skolegang og honorarer for å komme til konklusjonen, men enn så lenge er det altså Store Norske og gruvedrifta som har utmerket seg som bærebjelken i samfunnet vårt. Vi har tre bein å stå på, sies det. Ja det er fint det, men Store Norske er langt mer enn den lille tredjedelen som blir tilegnet dem i disse tider. Gruvedrift, forskning og turisme er tre forskjellige bein, men det betyr ikke at de er likeverdige. Om gruvedrift er en usikker næring så vil jeg ikke vedde på at turismen er så mye sikrere. Konjunkturene svinger også i den bransjen, og uten en skikkelig helårlig aktivitet kan vi kanskje likegodt vinterstenge hele «holmen» men det kan vel fort føre til frostskader på «forskningsbeinet».

Det er mitt inderlige håp at regjeringen tar grep og hjelper oss over kneika. At de ansatte og alle rundt dem slipper å gå i uker og måneder i uvisse for framtida.

Etter hvert skal vi jo omstilles – som et annet gjøkur. Da skal dere se: med subsidier i bunnen dukker det vel opp en eller annen gjøk som kjøper kjøper hele altet – og tjener seg rik. Det er visst et særdeles godt klima for sånt for tiden

Ko, ko. og godt nytt år.

Siste nytt i Leserinnlegg

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Store Norske - samfunnsbygger og kulturbærer i 100 år

Store Norske jubilerer i år. Mye har skjedd siden Store Norske overtok gruveselskapet til J. M. Longyear.

«Uklarheter om hvem som eventuelt skulle ha sikret Lia ved skredforebygginger eller ha organisert overvåking og varsling av skredfare kan tyde på at ingen instans så langt har vært rettslig garantist med derav følgende plikter».

En reise mot Ultima Thule

Som et Ultima Thule ligger de der med sine hemmeligheter og myter.Vi snakker om brefrontene – bortenfor grensen av den kjente verden.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!