Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Kunnskapsløse guider: Hallvard Holm retter kritikk mot turistbransjens lefling med sannheten i møte med besøkende turister. FOTO: Privat

Longyearbyen – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Tekst:

Publisert:

For en tid siden sto en guide i Svalbard Kirke og la ut om kirkens historie for en liten, men interessert forsamling av turister. Og han kunne blant annet fortelle at tinntallerkenen som henger på nord-vest-veggen i peisestuen var kirkens første dåpsfat. (Der er jo gravert inn et bilde av en kirke i bunnen!) Videre slo han fast at kirken var det eneste byggverket i Longyearbyen som ikke var bygget på pæler! Men den «viktigste» kunnskapen han kunne formidle, var at Svalbard Kirke var det eneste bygget i Longyearbyen som ikke ble brent under den siste verdenskrigen!

Hvor i all verden tar en guide noe slikt fra?

For ikke lenge siden kunne en annen guide fortelle sin gruppe at der en gang var moskus på Svalbard og at disse moskusdyrene kom fra Hardangervidda!

Hvor i all verden har guiden fått slik kunnskap fra? Og hvem er det som ansetter disse «kunnskapsrike» guidene?

Det sies at når Polen klarte seg så bra etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, så var det takket være bestemødrene. Bestemødrene ivaretok og videreførte religionen og resten av kulturen.

I Longyearbyen er der dessverre ikke så mange bestemødre. I farten vet jeg bare om et par: Anne Lise og Rebekka. Og kanskje et par til. Noen få andre som også har historisk og kulturell kunnskap om Longyearbyen og om Longyearsamfunnet er der riktignok også, som Turid Telebond og Atle Brekken og Hilde Henningsen. Men de er visst nok ikke bestemødre, i hvert fall ikke Atle.

De er bare så altfor få, og de kan ikke ta på seg ansvaret for å videreføre sine kunnskaper til alle de nye reiselivsmenneskene som ivrig stiller opp for å avsløre sin uvitenhet.

På TV for litt siden kunne en engelsktalende guide fra Svalbard fortelle at Hilmar Nøis i hovedsak jaktet på reinsdyr, og at det er ulovlig å dø på Svalbard.
–Jeg har nok en berettiget mistanke om at Hilmar skjøt en og annen matrein, men det ble nok regnet som «bifangst». Hilmar Nøis var revejeger alle sine fangstmannsår. Og jeg tror neppe at Sysselmannen vil straffe noen som skulle komme til å dø på øygruppa, for forbudt er det jo ikke.

Hvor i all verden lærer disse guidene dette? Er der ingen autorisasjonskrav lenger? Ingen krav om lokalkunnskap?

Utenfor hundegården inne ved Barentsz-huset kunne en guide fortelle meg for noe siden at når der engang var villhunder på Spitsbergen, så var det fordi fangstmennene slapp løs alle hundene sine da de, sammen med resten av Svalbards befolkning, forlot Svalbard høsten 1941.
– Hun som fortalte dette kan umulig ha lest om den eneste gangen Helfrid så ektemannen sin gråte.

Hvor i alle verdens dager tar de dette fra? Henter de «kunnskapene» sine rett ut fra løse lufta? Kan reiselivsbedriftene leve med at de som representerer dem overfor gjestene er så totalt kunnskapsløse om Svalbards og Spitsbergens historie, og om Longyearbyens lokalhistorie? Og dette er bare noen små eksempler. Mon tro hva de ellers forteller til godtroende gjester?

Og der er flere eksempler: For kort tid siden kunne redaktøren av Svalbardposten fortelle oss at Skjæringa er området helt fra Sysselmannsgården og oppover mot gravplassen. Riktig nok er hun relativt ny i jobben, denne redaktøren, men et kurs i lokalgeografi er å anbefale.

Bagateller? Tja, kanskje det, for noen. Men når det ryktes at ingen er gravlagt på Gravplassen, at det bare er minnekors der, at trestubbene i Gamle Longyearbyen er rester av skogen som ble brent ned under krigen, eller at kyrne brukte å gå på sommerbeite inne på Kuhaugen (eller Isdammen 1, som herr Torkildsen så pompøst kalte stedet), da kan man virkelig begynne å lure på kunnskapsnivået.

Og hva skal man tro når man hører at de som skal lære fra seg til ivrige gjester forteller at Vår Frelsers Kirke på Svalbard ikke ble brent ned til grunnen under angrepet høsten 1942?! Eller at moskusdyrene en gang ble hentet fra Hardangervidda!?

Hva tenker reiselivsbedriftene?

Jeg tenker at det er veldig synd at Longyearbyen ikke har flere bestemødre.





Hallvard Holm

PS. Ser i Sp at Visit Svalbard arrangerte et «vertskapskurs» for rundt 60 svalbardianere våren 2015 (eller spitsbergensere, som det engang het) og at de «Skal svare på alt». Håper at reiselivsbedriftene også kan ta fatt på å skolere guidene sine. (Du blir nå en gang ikke guide i Roma uten å vite hva Pantheon er.) DS

Siste nytt i Leserinnlegg

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Møte i Arktisk forening

Leserbrev: Søndag 16. oktober inviterte Arktisk forening til ei markering i forbindelse med at Store Norske er 100 år.

Verdien av en dom

Leserbrev: En domfellelse etter skredulykken i fjor, vil kunne skape presedens og dermed klargjøre hvem som skal holdes ansvarlig for at ingen tiltak ble iverksatt i forkant av ulykken.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!