Kull og CO2 er ikke farlig!

Vi lever i en verden med objektive og innbilte farer. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren ligger i øyeblikket omkring 408 ppm (parts per million), det vil si 0,4 promille, mens den ifølge iskjerner under siste istid lå på omkring 200 ppm.

Kommer atmosfærens CO2 konsentrasjon vesentlig under 200 ppm, anses det som farlig lavt for mye planteliv. For omkring 100 millioner år siden lå atmosfærens CO2-konsentrasjon på omkring 2.000 ppm, uten at det førte til problemer for livet på jorden. Vanligvis ligger konsentrasjonen på 1.000 til 1.400 ppm i lokaler, hvor der oppholder seg folk. Alle mennesker utånder jo CO2. I Norge anses luftkvaliteten som tilfredsstillende, hvis ikke mengden av CO2 overstiger 1400 ppm. I US Navy aksepterer man inntil 8.000 ppm CO2 i ubåter, uten at man derved har problemer. I drivhus tilføres ofte CO2 for å gi planter bedre vekstbetingelser.

Kull er dannet i forskjellige fortidige geologiske perioder. Kullene i Gruve 7 samt ved Svea ble dannet for omkring 60 millioner år siden. Den gang var klimaet på Svalbard varmt temperert. Svalbard lå riktignok noe lengre mot sør, omtrent på den breddegrad hvor vi i dag finner Bjørnøya, og der var utbredte skoger. Det er det som bekjent ikke på Bjørnøya i øyeblikket, og datidens globale klima var av naturlige årsaker mye varmere enn i dag. Ved London vokste palmetrær. Detaljerte, geologiske analyser av kullfløtser på Svalbard kan i dag gi enestående viktig informasjon om disse fortidige klimaforholdene.

Kull, olje og naturgass dekker 93,3 prosent av verdens energibehov (kull 30,7 prosent, olje 36,3 prosent, naturgass 26,3 prosent; tall for 2016). Til sammenlikning dekker vind- og solenergi 0,68 prosent og 0,24 prosent av det samlede energiforbruket. Det er ikke mulig å erstatte disse 93,3 prosent med andre energiformer, med mindre man satser stort på atomkraft. I takt med at verdens befolkning årlig vokser med omkring 84 millioner, koblet med et legitimt ønske om sosial fremgang overalt i verden, vokser det globale energibehovet markant i årene som kommer. Kull, olje og naturgass vil globalt sett være de dominerende energikildene i mange år fremover. Lykkeligvis er de tilgjengelige ressurser av disse tre energikildene store.

Ved forbrenning av kull, olje og naturgass dannes forskjellige biprodukter, ikke minst vann, men det er især CO2 som gir anledning til bekymring hos mange. Flertallet av dagens klimamodeller er programmert så de beregner urovekkende, globale temperaturstigninger i takt med voksende mengde atmosfærisk CO2.

Så langt er dagens klimamodeller ikke testet ifølge reglene for klassisk vitenskap, og der er ikke planer om å gjøre det. Dette er bekymrende, da mange klimamodeller ulykkeligvis beregner urealistiske temperaturer for nåtiden. I dag er den globale middeltemperatur cirka 14,5 grader Celcius. Noen modeller beregner at den i nåtiden er flere grader lavere, hvilket minner om istidsforhold. Andre modeller beregner samtidig et flere grader for varmt klima i forhold til dagens klima. De computerbaserte klimamodellene spriker med andre ord påfallende fra hverandre i deres evne til å gjengi nåtiden korrekt, men det kamufleres ved kun å presentere beregnet temperaturavvik fra et gjennomsnitt.

Den virkelige verden demonstrerer at klimavirkningen av CO2 er beskjeden. Med vår viten om fortidige forhold er det derfor ingen fornuftig grunn til å være meget bekymret for nåtidens stigende mengde atmosfærisk CO2. Dessuten kommer langt hovedparten av atmosfærens CO2 fra naturlige kilder, som vi intet kan gjøre ved. Disse naturlige kilder er så store, at det i praksis vil vise seg umulig for oss mennesker å være herre over mengden av atmosfærisk CO2, uansett hva vi gjør.

Kull er en fundamental del av bakgrunnen for vår moderne sivilisasjon, som forutsetter effektiv, billig og ikke minst stabil energiforsyning. Ved forbrenning av kull dannes som nevnt forskjellige biprodukter, hvorav noen er sunnhetsskadelige. I dag er det dog mulig å rense effektivt for disse indiskutable forurensninger. Månelandingen til 8 milliarder kroner i Mongstad viste at forbrenningsproduktet CO2 ikke er enkel å fange. Separasjon av CO2 fra kraftverkers røyk er teknisk sett mulig, men det krever dessverre uoverstigelige mengder energi og kapital. Den positive nyheten er at det i konsekvens av ovenstående slett ikke er påkrevet å fjerne CO2. Likevel, primært av politiske og forretningsmessige hensyn, er der fortsatt visjoner om fangst av CO2 fra konvensjonelle kraftverk og lagre gassen i undergrunnen.

Gassen CO2 er tyngre enn den gjennomsnittlige molekylvekt i atmosfæren. Besluttes likevel fjernelse av CO2 og lagring, må man derfor være mer enn 100 prosent sikker på at den lagrede CO2 ikke lekker ut, og strømmer mot lavninger i landskapet. Noe sådan hendte 21. august 1986 i Kamerun, hvor en stor mengde CO2 plutselig strømmete ut av et vulkankrater ved Lake Nyos. Et lavtliggende, bebodd område ble herved druknet i tung CO2, som fortrengte og løftet den lettere, oksygenrike atmosfære opp over husene. I størrelsesorden 1.800 mennesker, 3.000 kreaturer og talløse fugler og andre dyr mistet livet ved kvelning. Likevel, hverken kull eller CO2 er farlig når de behandles med omtanke.

Med få unntak har norske politikere gjennom mange år valgt å latterliggjøre og ignorere all forskning som konkluderer annet om kull, CO2 og klima enn det som Interterngovernmental Panel on Climate Change (IPCC) mener. Dette skyldes naturligvis til dels de rådgivere som politikerne velger å ha, men det er likevel trist, at mange folk passivt har sett til, uten å gjøre innsigelse mot dette.

Longyearbyen får nå den tvilsomme ære av å bli første offer i Kongeriket Norge for denne forstemmende utvikling, direkte anskueliggjort ved den økonomisk sett ufornuftige beslutning om lukning av hovedvirksomheten, gruvedriften i Svea. Det betyr naturligvis at mange familier uten eget ønske må forlate Longyearbyen. Da flertallet av folk beskjeftiget i gruveindustrien er norske, minsker andelen av norske folk på Svalbard naturligvis tilsvarende.

Herved oppstår imidlertid et nytt politisk problem, som tilsynelatende kommer bak på regjering og mange politikere. Regjeringen har ingen tydelig plan for hva som etterfølgende må gjøres i Longyearbyen. Jeg mener beslutningen om lukning av Svea er ufornuftig, mens andre muligvis vil mene at det er en god beslutning. Alle vil imidlertid nok være enige i at det er et alvorlig inngrep mot Longyearbyen.

Vi kan derfor ha håp om at regjeringen nå gjør det attraktivt å bosette seg i Longyearbyen, så initiativrike folk får vilkår hvor de kan utfolde seg effektivt og realisere nye ideer, innenfor de rammer som loven tilsier. Her kunne regjeringen hjelpe en god utvikling i gang ved eksempelvis å minske skatten til null i en 5-årig vekstperiode, hvoretter skatten de følgende 5 år gradvis igjen settes opp til dagens nivå – eller gjøre noe helt annet positivt på overordnet plan.

Et tilnærmet samlet Storting har besluttet å nedlegge gruvedriften i Svea. Der er så langt investert omkring 1,2 milliarder kroner for å gjøre klart for å ta ut kullene i Lunckefjell. Mesteparten av kullet i Lunckefjell er jo av kvalitet egnet i metallurgisk industri. Gruven i Svea har heller ikke vært gratis å etablere. Når de 14 millioner tonn kull i Svea og Lunckefjell likevel ikke tas ut, blir der naturligvis ingen inntjening, kun utgifter. Dette anskueliggjør at Stortingets beslutning ikke er basert på økonomi, men på frykten for kull og CO2.

Opprydningen i Svea kommer realistisk til å koste minst 1,5 milliarder kroner. Med alt iberegnet en samlet utgift i størrelsesorden 3 milliarder kroner. Det svarer til nesten 1,5 million kroner per innbygger i Longyearbyen. Mye av dette er i sakens natur usikkert, men tallene blir sannsynligvis – basert på erfaring - ikke lavere.

Når Stortinget investerer så mye i å legge ned gruvedriften ved Svea, bør lokalstyret i Longyearbyen kunne ha begrunnet håp om også å få god støtte til å iverksette en ny start etter dette? Det var eksempelvis oppmuntrende å se hvordan regjeringen rask bevilgede frøhvelvet 100 millioner kroner ekstra uten debatt.

Størrelsen av regjeringens investering i en ny start for Longyearbyen bør vurderes i relasjon til minst tre skjerpende forhold ved dagens beklagelige situasjon: 1) Her handler det om levende mennesker; 2) det er av rent politiske hensyn Longyearbyens tradisjonelle grunnpilar legges ned; 3) samtidig vil regjeringen tilsynelatende hindre andre aktører i å fortsette driften ved Svea.

Samlet sett burde alt dette vel representere bakgrunn for en kort periode med skattenedsettelse, et tidssvarende kraftverk, samt muligvis en god del mer?

Ole Humlum,

Longyearbyen