Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Krenkende mistenkeliggjøring

Krenkende mistenkeliggjøring

Tekst:

Publisert:

Sitter med to eksemplarer av Svalbardposten foran meg. Det ene er datert 13.4.2012, det andre 24.5.2013. Sistnevnte gir assosiasjoner til det første. Teksten på forsiden av førstnevnte avis lyder som følgende: «Mener naust brukes ulovlig.»

Forsidebildet viser tre hus i rekke ved siden av hverandre. Inni bladet, på side 3, ser vi avdøde hedersmann Kjell Mork skue utover fjorden fra sin veranda ved sjøkanten. Med sort, uthevet skrift står navnene: Kjell Mork og Anne Lise Klungseth Sandvik. Teksten for øvrig mer enn antyder at de er skyldige i å ha forbrutt seg mot loven. Dette er en mistenkeliggjøring jeg opplever som krenkende og urettferdig.

Min kunnskap om Longyearbyens historie og samfunn i dag er begrenset, og det er ikke først og fremst brannsikring og alle detaljer i forbindelse med Sjøområdet som opptar meg her. Det er følelser som dirigerer dette innlegget – og beundring for et menneske jeg var så heldig å bli kjent med.

Hun går rundt – som folk flest.
Men hun er ikke – som folk flest.

Hun er en av Longyearbyens hjørnesteiner, en institusjon i seg selv, som Huset, som pælene i Svalbards permafrost. Hun er uredd, deler sjenerøst av seg selv og har sosial samvittighet. Hun favner tålmodig stadig nye mennesker som velger Svalbard – for en stund. I egne tekster og sanger formidler hun samfunnsengasjement, humor, varme og kjærlighet til byen sin og menneskene som bor der. Derfor føles fremstillingene i Svalbardposten så historieløse – og plumpt.

Anne Lise er lite selvhøytidelig. Hun står støtt på egne ben. Hun er fremdeles byens selvsagte «fanebærer» i mange saker. Selvfølgelig skal man, så langt det lar seg gjøre, følge lover og regler i vårt demokratiske samfunn. Ikke desto mindre:
Det er ikke lenge siden det faktisk ikke var så mange lover å forholde seg til på Svalbard. Ennå er det mennesker som har levd i årevis der oppe uten alle kjørereglene og restriksjonene som nå snor seg som tentakler og strammer grepet. Likevel er det deres arbeidsinnsats, fremdrift, pågangsmot, kreativitet og stayervilje som hele dagens samfunn hviler på.

Mye er verneverdig på Svalbard, naturen ikke minst. Man blir oppfordret til og pålagt å behandle øygruppens sårbare natur med ydmykhet og respekt. Jeg vil også, for egen del, tilføye ærbødighet. Et gammelmodig uttrykk kanskje, men dekkende, slik jeg føler det, om man også innlemmer enkeltmennesker i verneplanen for Svalbard.

Signe Lise Larsson
Oslo

Siste nytt i Leserinnlegg

Isbjørnangrepet  i 1995

« Vi var litt eldre og veldig heldige».

Et spark nedover

«Når man leser arbeidsgivers egen versjon inne i avisa fikk jeg ikke den til å stemme overens med forsiden».

Kritisk journalistikk?

«Jeg prøvde etter beste evne å forklare journalisten at dette ikke stemte helt med virkeligheten, men da avisen kom ut, var denne historien slått stort opp på forsiden».

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!