Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Ka e du redd for?

Hvorfor bruker Sysselmannen så lang tid på å bestemme seg for morgendagens fangstmannsordning? spør Linda Bakken. Her er fangststasjonen Austfjorden, en av flere som står tomme. FOTO: Linda Bakken

Ka e du redd for?

Ka e du redd for?

Tekst:

Publisert:

Kjære sysselmannsetat. Hva er problemet? Svalbardmiljøloven sier at fangstradisjonen skal holdes i hevd. Likevel forblir Syssel­mannens to egne stasjoner tomme. På Svalbard er det rev nok. Det er rein nok, sel nok og fangststasjoner nok. I tillegg rommer Svalbard kompetente folk med kapasitet og ønske om å bringe videre en gammel fangstradisjon. Men Mushamna og Austfjordnes forblir tomme. Jeg tror og håper det diskuteres for å finne den beste løsningen for fangstmannsordningen. Men nå er tålmodet i ferd med å renne ut. Hvorfor tar det så lang tid?

Jeg er så heldig at jeg har fått oppleve Svalbard. Min historie er kort, men fra 2005 har jeg fartet rundt på Svalbard og blitt kjent med en liten del av det store landet som fanger oss. Det har blitt mange fantastiske turer med scooter, ski, hund og båt. Dyreopplevelsene, lyset, fjellene, breene. Alle vet hva jeg snakker om. Likevel er de største opplevelsene knyttet til de gamle bosetningene. Jeg husker våren 2011, da vi basket oss til Camp Zoe med tunge pulker på elendig føre. Jeg husker gleden over å se den 100 år gamle hytta som fortsatt er i god stand - og takketankene vi sendte til Mansfield og Rudi. Jeg husker min første scooter­tur til Mushamna og øl i solveggen hos Lars Tore og Ingebjørg. Jeg husker Elvira, Ingvilds kosete tispe som også var i Mushamna året etter. Jeg husker da Harald fikk årets første besøk og vi lagde burger med salat fra Ny-Ålesund. Jeg husker Tommy som lærte meg å flå rev på Austfjordnes. Og ikke minst, Ida og Tina som gledesstrålende tok imot oss i Farmhamna. Og aketurer med lykkelige jenter ved fangststasjonen. Slike minner får man ikke uten folk på fangst.

Alle langveisfarende på Svalbard kjenner gleden av å besøke folk i «ytterkantene». Følelsen av å komme fram og se lys i vinduet. Røyken stiger fra pipa og polarhunder strekker seg i håp om litt kos. Du undres om det passer å gå inn. Kjenner den gode følelsen hvis fangstfolket kommer ut og inviterer inn. De rutinerte finner fram medbrakt post og ferskvarer fra sleden. Fangstfolket er takknemmelige, men for de reisende er følelsen av å komme inn i varmen ubetalelig. Luktene, kaffekoppen, de ferske historiene. Jeg husker Bård og Sølves gnistrende øyne i Mushamna februar 2008. Historiene om slitet og gleden, for første gang fortalt til noen utenfra, øye mot øye. Slikt er umulig å glemme!

Jeg har vært i Mushamna hver påske fra 2006 til 2011. Først på besøk hos fangstfolk, og i 2009 som «husfrue» på stasjonen. Jeg syntes det var fryktlig trist at stasjonen ble stengt i 2009. Men jeg var glad det var folk der da vi kom dit i påska 2010 og 2011. Sysselmannsansatte hadde fyr i ovnen og ønsket velkommen på kaffe. Det var fint, men luktene og «det innbodde» manglet. Gleden over å se folk og fortellertrangen fra mørketiden blir liksom litt annerledes når alle er i samme båt – bare en svipptur fra byen for å feire fridagene. Jeg var glad hytten ikke sto tom. Det ville såre et fangstdamehjerte mer! Men opplevelsen av Mushamna hadde bleknet. Nå ble besøk hos Hauke og Marie i seilbåten høydepunktet. Der det er folk, er det liv. Men fangstlivet var omme.

Påska 2012 ville jeg ikke tilbake til Mushamna. Det ble for vondt. På bistasjonene er forfallet merkbart og forverres år for år. Det skal bo folk i husa! Hyttene har ikke blitt fyrt i og tatt vare på. Linjene i hytteboka mangler. Isbjørnen har vært innom og lett etter mat. På Kapp Auguste Viktoria sto døra og slo i vinden. Jeg vet ikke om den ble reparert.

Fangststasjoner i drift gir Svalbard merverdi. Det gir reisende et mål og en ekstra trygghet. Folk på fangst har uvurderlig kjennskap til sitt nærområde. De har mat, ved og varme i husa. De har kommunikasjon og førstehjelpsutstyr og kan ta i mot folk i nød. Om det trengs, har de utstyr nok til å flytte ut og overlate stasjonen ved redningsaksjoner eller annet.

Kjære sysselmannsetat. Jeg er dere evig takknemlig for all positivitet jeg har fått som fangstdame og svalbardbeboer. Nå håper jeg dere får fortgang i saksgangen så Mushamna og Austfjordnes kan åpnes på ny. Det er ikke de privates ansvar å følge Stortingsmeldingen. Det er Syssel­mannens.

«Det er viktig å ta vare på fangsttradisjonen. Samtidig er dette en levende kultur som er i endring og bør videreutvikles». Ref. Stortingsmelding 22, boks 6.2 Fangststasjoner i fremtiden. Lykke til!

Linda Bakken
Siste fangstdame i Mushamna

Siste nytt i Leserinnlegg

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Møte i Arktisk forening

Leserbrev: Søndag 16. oktober inviterte Arktisk forening til ei markering i forbindelse med at Store Norske er 100 år.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!