Jeg er sint

Artikkelen har ingen forfatter, men ble kanskje skrevet kollektivt av deltakerne på Svalbardkurset (en høyt profilert sommerutflukt, i første rekke myntet på Oslo-byråkrater) om bord på kystvaktfartøyet «Senja». Det synes å være personer i byråkratiet som har negative holdninger til turisme på Svalbard, som gjerne vrir og vender på fakta og som presenterer ubegrunnede påstander for å nå sine mål.

Påstandene som har gjort meg sint var: «I nordvesthjørnet av Svalbard observerte vi hvordan turister ble satt i land med gummibåter på et sted der det var observert isbjørn. Samtidig ble andre turister satt i land ved en gruppe hvalrosser der de gikk helt fram til dyrene. En satte sig altså bevisst i situasjoner, der en konflikt kunne oppstå, eller der dyrelivet kunne bli forstyrret. Denne hendelsen ga Svalbardkursets deltakere anledning til å diskutere dagens forvaltningsregler og håndhevingen av disse.»

En etter en inneholder disse fire setningene uriktige påstander og fornærmelser. Jeg var ekspedisjonsleder og ansvarlig for den ene gruppen med turister som var i området samtidig med Svalbardkurset. Min virkelighetsoppfatning er en helt annen og jeg finner artikkelen insinuerende.

Først «… der det var observert isbjørn.» Isbjørn kan påtreffes hvor som helst på Svalbard. Alle som guider turister i felt sjekker derfor terrenget nøye til enhver tid og er spesielt på vakt før man drar på tur med en gruppe. Guiden som hadde ansvaret for denne gruppen så antagelig ingen isbjørn der turistene ble satt i land. Dersom isbjørn ble observert av Svalbardkursets deltagere og/eller kystvakta – burde ikke da guidene blitt advart? Kommunikasjon hadde vært en enkel sak og alle guidene har radiokontakt med fartøy og seg imellom.

Neste setning om hvalross og påstanden om at »… En satte sig altså bevisst i situasjoner, der en konflikt kunne oppstå, eller der dyrelivet kunne bli forstyrret.» er direkte usann. Vi satte båtene våre i land nedvinds i forhold til hvalrossenes liggeplass. Ingen «gikk helt fram til dyrene». Vi gikk ikke mot dem i det hele tatt, men ble stående ved båtene våre. Hvalrossene som lå på land lot seg ikke merke av at vi var der. De hvilte og sov da vi ankom, og de hvilte og sov da vi dro. Det var noen hvalrosser i vannet som kom svømmende over til oss for å se på oss fra sjøen. Det var deres initiativ, ikke vårt, men det ble et fantastisk møte for oss. Jeg lurer på hvor kystvaktfartøyet og de som var om bord befant seg mens dette skjedde. Vi hadde absolutt ingen i sikte der vi sto under vårt fantastiske møte med hvalrossene.

Enhver landing på Svalbard kan medføre situasjoner der dyrelivet kan bli forstyrret. Det er da den veltrente og erfarne guiden kommer inn i bildet. Han/hun har både kunnskapene og erfaringene som kreves, og også myndighet til å håndtere situasjonene slik at det ikke oppstår konflikt eller forstyrrelser. Svalbardkursets bekymringer står derfor i sterk kontrast til det som beskrives i en artikkel i Svalbardposten nr. 33, «Turister forstyrrer ikke hvalross. Isbjørnen derimot…» Artikkelen, som er skrevet av Polarinstituttets meget dyktige og erfarne hvalrossforskere, bygger på en database med hundrevis av observasjoner fra overvåkingskameraer ved hvalrossens liggeplasser over mange år. Hvalrossforskerne skriver blant annet: «Etter å ha gjennomgått alle dataene viser det seg at verken folk eller båter forstyrrer dyrene..» og at «…turistene oppfører seg som de skal.»

Setningen om at «… hendelsen ga Svalbardkursets deltakere anledning til å diskutere dagens forvaltningsregler og håndhevingen av disse», er provoserende. Jeg antar at de fleste deltagerne på Svalbardkurset har begrenset felterfaring fra Svalbard og dermed ingen forutsetninger for å fremme fornuftige bidrag til «… dagens forvaltningsregler og håndhevingen av disse.» Det er derfor svært provoserende når det påstås at guidene bevisst skapte scenarier som kunne føre til konflikt med dyrelivet. Sannheten er omvendt, at jeg bevisst og med suksess unngikk konflikt i et fantastisk møte mellom dyr og turister.

Norske myndigheter har besluttet at turisme skal være et satsingsområde på Svalbard. Dersom Svalbardkursets deltagere og andre byråkrater er opptatt av utfordringer knyttet til turisme bør de derfor fokusere på reelle utfordringer i stedet for å «male fanden på veggen» i forhold som mangler forankring i virkelighetens verden. Mitt forslag er at de prioriterer andre langt mer relevante og viktigere utfordringer. En god start kan være å vurdere om «… dagens forvaltningsregler og håndhevingen av disse» er tilstrekkelige for å begrense tusenvis av tonn plastikkavfall og annet dødelig søppel som vaskes opp på Svalbards strender hvert eneste år, som skader sjøfugl, rein, isbjørn og andre arter og hvor det meste synes å stamme fra den norske fiskeflåten.

For meg er det ubegripelig og absurd at «dagens forvaltningsregler» tillater tråling og fiske innenfor grensene av Svalbards naturreservater hvor marine ressurser er av vital betydning for store sjøfuglkolonier samt for hvalross, storhvaler og isbjørn. Dersom Svalbardkurset for eksempel kan sette søkelyset på forvaltningsregler knyttet til tråling i Hinlopen, midt i Nordaust-Svalbard naturreservat, kan det være en god begynnelse.

En ting er sikkert: Dersom Oslo-byråkratiet vil rette oppmerksomheten mot de virkelige miljøsynderne i stedet for å lete etter fiktive miljøspøkelser og syndebukker knyttet til turismen vil både Svalbardnaturen, dyrelivet og turismen bli vinnere.

Morten Jørgensen

København