Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Isbjørnforskning – Hvor mye trenger vi å vite?

Binne med sender: Hvorfor skal ikke isbjørnen være en del av det uberørte? spør forfatteren av innlegget. FOTO: Øyvind Betten

Isbjørnforskning – Hvor mye trenger vi å vite?

Noen må ta ansvar for en helhetlig forvaltning hvor også enkelte forskningsprosjekt får visse begrensninger.

Tekst:

Publisert:

Denne sommeren gjennomførte jeg min drømmetur til Arktis. En drøm som har vært planlagt i nesten to år. Med utgangspunkt fra Longyearbyen var vi to uker med båt så langt det var mulig å komme før isen stoppet oss.

La det være sagt med det samme: En helt uforglemmelig tur, ekstremt vakker natur og en følelse av det uberørte som strekker seg inn i evigheten. Her spiller menneskene 2. fiolin, det er naturen, gjennom isen, landskapet og dyrelivet som har hovedrollen. Ved hjelp fra profesjonelle guider og turoperatører får vi tre inn i naturen, på dens premisser. Overveldende og storslagent blir egentlig litt for små ord, men ordene blir litt vanskelig å finne til en dekkende beskrivelse.

Undertegnede har reist på flere naturbaserte opplevelsesturer rundt i verden. På Galapagos hegner de også svært godt om det unike. Naturguider som er utdannet for oppgaven er med alle som kommer som turister. Det finnes meget strenge restriksjoner for all ferdsel og opphold på øyene.

Noe av det samme finner vi i Afrika. Fattige land som Kenya og Tanzania forvalter her svære naturområder og utøver et vern for de mengder av ville dyr som lever på savannen. Dette er imponerende når vi ser fattigdommen i disse landene. De kunne nok ha brukt de store landområdene til andre formål. Det er utvilsomt den naturbaserte turismen som er faktoren som gjør at fattige land kan ta på seg en slik vernerolle på vegene av menneskeheten. Det viser jo også rapporter om økt krypskyting av elefanter når turismen gikk tilbake på grunn av frykten for Ebola. Dermed kan en trygt snakke om at bærekraftig turisme basert på naturverdier er en forutsetning for et strengt vern av store områder.

Tilbake til min drømmetur til Arktis og Svalbard. Opplevelser i kø for alle som er glad i og fasinert av naturen. Her rulles det ene landskapsscenariet opp etter det andre. Enorme brefronter som går ned til havet/fjorden. Et fugleliv som teller hundretusener for arter som vi lengre sør i Norge knappest ser lenger. Hvalross som inntar sin hvile på drivende isflak, eller kanskje en storkobbe som hviler etter siste dykk.

Når da det hele toppes med våre aller største pattedyr. Først finnhvalen, som er en flott gigant. Det teller enormt å få se disse gå å beite på rikelig med mat i fjordsystemene. Det hele ble toppet da vi på tampen kom over flere blåhvaler. En følelse av å være grenseløst heldig, det er ikke så mange som får oppleve disse gigantene. Opp mot 30 meter og mellom 100-150 tonn. Helt utrolig opplevelse.

Selvfølgelig bygges det opp en viss forventning om å kanskje få oppleve Kongen av Arktis: Isbjørnen. Etter noen dager hadde vi hellet med oss. I en fjordarm hvor vi ankret opp traff vi ei binne med en unge. For oss som aldri har sett en isbjørn før, var dette en enorm lykkefølelse. En føler at dette er verdt alt. Helt til antiklimakset slår inn. Binna snur på hodet, og rundt halsen hennes synliggjøres en svær klave med radiosender. Vi snakker ikke om noe minimalt, men en skikkelig solid klave. Kameraene stilner litt, glansen går bort.

Hva med ungen? Etter nærmere gransking viser det seg at den også har øremerking.

Vi treffer etter hvert flere isbjørner, og flere med klaver. Alle binnene med unger vi så, hadde klaver. Jo, vi fikk heldigvis sett noen hanbjørner uten klaver, men med øremerker. Det er da spørsmålet i overskriften kommer. Hvor mye trenger vi å vite? Undertegnede er absolutt tilhenger av forskningsbasert kunnskap. For å kunne drive en fornuftig forvaltning må vi ha god kunnskap om virkeligheten. Hva som påvirker naturen og systemene med klima er vesentlig for å kunne justere kursen. Men, hvor går grensen for hva vi egentlig trenger å vite. Når kommer vi til punktet om at vi vet tilstrekkelig om isbjørnen? Eller er det fritt for forskere å lansere store spørsmål som de kan jobbe med i årtier? Prestisjetunge prosjekter som bevilgende myndigheter ikke tør si nei til?

Denne type forskning står i sterk kontrast til alle de andre viktige og riktige strenge restriksjoner vi har innført på Svalbard. Her har vi enorme uberørte områder, som det er lagt meget strenge restriksjoner på når det gjelder ferdsel. Det synes jeg er helt topp. Vi må ta ansvaret for å bevare det uberørte. Hva med isbjørnen igjen? Hvorfor skal ikke den også kunne være en del av det uberørte? En blir bare trist når en ser en slik frihetsberøvelse som begås mot disse dyrene. Jeg tviler på at det er innenfor god dyrevelferd å sette på en slik stor klave. Hva med stresset som skapes med helikopter og scooter for å bedøve og betjene disse instrumentene? Det er garantert også et konstant irritasjonsmoment for dyrene, hele tiden.

Å reise på en slik opplevelsestur er ikke akkurat billig, men det er mange som har råd og som er villig til å betale for en slik opplevelse. Det skal imidlertid ikke så veldig mye til for at den eksklusive og genuine villmarksfølelsen forsvinner, når vi opplever denne type menneskelig inngripen i et ellers fantastisk landskap. Jeg har utrolig mange bilder av løver og andre rovdyr fra Afrika, men har aldri sett noen med klaver. Må vi vite alt om isbjørnen? Kan vi overlate noe av livet til isbjørnen til undringen og fantasien? Vi har jo masse god forskningsbasert kunnskap om den. Jeg tror faktisk vi vet nok.

En levedyktig naturbasert turisme er og vil være et svært viktig element i vernet av Svalbard for kommende generasjoner. Som i Afrika, det er svært viktig at folk får komme hit å bli betatt, da blir det flere og flere som blir ambassadører for Svalbards fremtid. Det blir vi ikke hvis forskningen får gjøre som den vil og gjøre om isbjørnene til et nummer i et prosjekt.

Noen må ta ansvar for en helhetlig forvaltning hvor også enkelte forskningsprosjekt får visse begrensninger.

Øyvind Betten

Siste nytt i Leserinnlegg

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Møte i Arktisk forening

Leserbrev: Søndag 16. oktober inviterte Arktisk forening til ei markering i forbindelse med at Store Norske er 100 år.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!