Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Isbjørnangrepet på Platåberget

Vi løper samtidig, men etter noen skritt angriper bjørnen Nina. Den har reist seg opp på to og holder tak i jakka hennes. FOTO: Hilde Røsvik

Isbjørnangrepet på Platåberget

Venninnen korrigerer historien om hva som skjedde da Nina Jeanette Olaussen ble drept.

Tekst:

Publisert:

Kommentarer til Birger Amundsens bok «Uten Nåde», kapittel «Platåberget 1995», og hendelsen.

Hvorfor skriver jeg dette nå, 21 år etter hendelsen? Årsaken er at historien er forsøkt gjenfortalt et par ganger. Først gjorde National Geographic et forsøk. Historien ble ikke så veldig gjenkjennelig, bare hektisk og kaotisk. Filmen hadde som formål å formidle hvorfor isbjørnen av og til angriper og av og til ikke, og hendelsesforløpet i vår historie var av mindre betydning. Derfor ble filmatiseringen av hendelsen tatt opp før de gjennomførte intervjuet med meg. Det har ikke plaget meg noe særlig, siden filmens hovedbudskap var isbjørnenes adferd og ikke vår historie. (Intervjuet med meg kunne de dog ha spart seg.)

Av større betydning ble et kapittel i en bok som Birger Amundsen gav ut i 2014. Kapitt­elet heter «Platåberget mars 1995» og boka heter «Uten nåde». Birger intervjuet meg i 1997, to år etter hendelsen. Det virket trygt å snakke med en nordlending som var godt kjent på Svalbard. Desto større var overraskelsen da han utgav boka 18 år senere uten å sende meg manus til gjennomlesning først. Birger ønsket nok å gjenfortelle historien så korrekt som mulig, men mellom linjene kan man dessverre trekke konklusjoner som ikke stemmer med virkeligheten. Og da jeg nylig oppdaget at en NRK-journalist nettopp hadde gjort akkurat dette, kunne jeg ikke la det ligge ukommentert.

I kapittelet «Platåberget mars 1995» stemmer omtrent hele hendelsen, foruten et par vesentlige detaljer:

Vondest gjør det, at ut fra Birgers gjenfortelling kan det tolkes slik at Elin var med på å planlegge turen for oss, noe som ikke stemmer. Vel og merke står det at det var Nina og jeg som planla turen dagen i forveien. Elin fortalte oss om turen, men hun fortalte også om flere turer etter at jeg hadde spurt om det fantes turer i nærområdet. Turen som Nina og jeg tok, var overhodet ikke «planlagt» dagen i forveien, slik Birger har skrevet, og Elins mening var aldri at Nina og jeg skulle gå noen av turene hun fortalte om på egenhånd.

For det andre, (noe som er av mindre betydning, men som jeg kommenterer allikevel); Birger skriver først at Nina og jeg løp sammen, slik som var tilfellet. Senere i kapittelet setter han spørsmålstegn ved dette fordi jeg ikke kjente meg igjen da jeg besøkte stedet drøyt to måneder senere. Birger skriver: «Det var først da Hilde forsto at venninnen aldri hadde løpt». Dette er Birgers ord og ikke mine. Nina var i fullt sprang da hun ble angrepet. Derimot mente jeg at vi var nærmere stupet da angrepet skjedde og ikke såpass langt inne på platået. Det er avstandene jeg ikke kan huske. Hendelsesforløpet vil jeg aldri glemme. Uansett, det hjelper så lite å kommentere dette. Det skjebnesvangre var at Nina ble angrepet og drept.

For det tredje, skriver Birger at jeg slet med psykiske problemer etter hendelsen og at det var derfor jeg holdt meg unna media. Ok, psykiske problemer hadde jeg, ellers hadde jeg vel ikke vært et menneske, men det var overhodet ikke derfor jeg holdt meg unna media. Jeg ble tatt godt vare på etter ulykken, og helsepersonell på sykehuset samt flyselskapet, hjalp oss med å bli skjermet fra journalister. Da jeg kom hjem, ble jeg tatt godt vare på av familie og venner. Derfor kunne jeg også komme meg ganske raskt tilbake til studiene, fikk meg en studierelatert deltidsjobb ved siden av og avsluttet mastergraden to år etter ulykken. For meg har jobb og trening vært god terapi, men selvfølgelig betyr familie og venner aller mest.

Tilbake til ulykken:

Var det galskap det vi gjorde? Ja. Men vi så ikke at det var det den gangen. Var vi blitt advart? Ja. «Pass dere for isbjørnene» hadde vi hørt. Men det gjaldt jo ikke den turen, ikke en kort formiddagstur i nærheten av Longyearbyen, når vi bare skulle gå inn noen nye skistøvler og kjøpe en lue. Selvsagt skulle vi passe oss for isbjørner. Vi skulle jo ikke gå de lange turene alene.

(Vi hadde ikke fått med oss at det var observert uvanlig mange isbjørner i nærheten av Longyearbyen i forveien. Det hadde ikke vært samtaleemne den korte tiden vi hadde vært på Svalbard, ja egentlig var det jo bare noen timer. Vi gikk heller ikke innom byen før vi tok turen over Platåfjellet, og dermed så vi ingen advarsler).

Egentlig var vi fire turglade venner, Nina, Irene, Elin og meg, Hilde. Vi var ganske forskjellige, men vi passet så godt sammen. Hver eneste sommer tok vi en lang fjelltur. Nina var positiv og sterk. Hun holdt alltid stemningen oppe også når vi var utslitte eller hadde store gnagsår på føttene. Nina var også populær, morsom, tur- og sportsglad, flink, og en venn som man stolte helt og holdent på og som aldri sviktet. I det store og hele utgjorde vi fire en trygg gjeng. Vi kunne stole på hverandre og det var aldri noen som sviktet. Vi tok godt vare på hverandre, og alle likte fysiske utfordringer i fjellet.

Etter en tid på Blindern bestemte Elin seg for å ta et studieår på Svalbard. Det hørtes eksotisk ut, og det tok ikke lang tid før vi hadde bestemt oss for å besøke Elin. Irene hadde også lyst til å reise, men hadde det så hektisk med eksamen at det ikke lot seg gjøre å bli med.

29. mars reiste Nina og jeg entusiastiske av gårde. Vi kom fram på kvelden til vaffel­servering på studenthuset («Synden») hvor vi skulle bo på hybelen til Elin. Vi koste oss sammen med mange andre studenter. Elin hadde informert oss god tid i forveien om at hun skulle på feltarbeid dagen etter, men det passet seg slik at vi kom opp 29. mars allikevel. En gjeng blant studentene hadde planlagt skitur dagen etter. Nina og jeg ble bedt med, men siden vi nettopp hadde kommet, takket vi nei til denne skituren. Vi tenkte å ta det rolig første dagen, for vi hadde begge nytt utstyr for anledningen, og Nina ville ikke bruke skiene sine før hun hadde gått inn skistøvlene sine. Den var grei! Vi skulle uansett få mange muligheter til skiturer senere i ferien. Praten gikk løst og ledig. Ingen av studentene hadde noen gang møtt på en isbjørn, ikke engang på lange overnattingsturer.

Før vi la oss for dagen, spurte jeg Elin om det fantes turmuligheter i nærområdet. Jo, det fantes mange flotte turmuligheter i nærområdet. En tur var over Platåfjellet, en gikk over Sukkertoppen og så videre. Så tenkte vi ikke noe mer på den saken siden det var på høy tid å få seg litt søvn. Tidlig neste morning reiste Elin av gårde. Feltarbeid er vesentlig å få med seg, og Nina og jeg hadde jo selskap av hverandre. Rommet til Elin hadde en helt fantastisk utsikt. Jeg kunne ikke tenke på annet enn å komme meg ut og nyte de fantastiske omgivelsene.

Det var under 20 minusgrader og sol. Ruta over Platåfjellet var markert med stolper hele veien over fjellet og ned til Nybyen, så det var umulig å gå feil. Platåfjellet var med andre ord den perfekte turen å velge. (Elin hadde ikke sett det for seg at vi kunne finne på å gå turen alene, men det var jo ingen grunn til å holde seg i Longyearbyen når sola skinte så fantastisk på Platåfjellet.) Det var ingen diskusjon. Vi var begge klare for en tur. En kort formiddagstur over fjellet, et perfekt valg for å gå inn et par nye skisko, og så ende opp i Nybyen, hvor det fantes en butikk med luer. Nina lånte min og ville gjerne kjøpe seg en ny og ekstra varm lue.

Det bar bratt oppover fjellsiden bak kirken. Vi gikk nok ikke den vanligste ruta opp på toppen. Det var uansett lite snø, og greit å gå. Flere småfly svevde over oss mens vi jobbet oss oppover fjellet. Det øverste partiet var glatt. Nina kom seg fint over, mens jeg strevde. Jeg gikk i vanlige vinterstøvler, mens Nina hadde skistøvler og fikk litt bedre tak på isen. Ved første varde tok vi noen bilder og nøt utsikten.

Deretter bar det over platået. Det gikk belte­bilspor et stykke inne på platået. Sporene var enkle å gå i, så de var greie å følge. De fulgte vel også ganske godt stolpene som vi hadde som referanse. Det blåste surt og kaldt på platået. Det var virkelig værhardt der. Jeg stoppet opp for å ta hetta over lua og et ekstra skjerf rundt alt sammen. Med både hette og skjerf fikk jeg litt «tunnelsyn», men kulda bekymret meg mer enn sikten. Nina gikk videre imens, - på grunn av kulda var det ikke fristende å stå og vente. Jeg fikk slite litt for å nå igjen Nina og hadde også fullt opp med å holde hennes tempo. Plutselig sier Nina «Se, der er det et reinsdyr». Jeg snur meg mot venstre og der ytterst på platået står det en isbjørn. Jeg sier det til Nina; «men det er jo en isbjørn». Jeg kjenner skrekken i kroppen. Uvirkelig. Det var nettopp fly over oss og Longyearbyen er ikke langt unna, bare for langt unna. Bjørnen er også nærmere Longyearbyen enn hva vi er. Hvordan hadde den kommet seg dit? Den må ha ligget i ro siden vi ikke så den da vi kom opp på platået. Skrekken tar oss nok begge. Livet går i reprise i hjernen. Jeg vet at det er slutt nå. Jeg vet at vi skal dø. Jeg må godta det, selv om jeg synes det er alt for tidlig. Det river i hjertet at jeg ikke får tatt farvel med noen.

Isbjørnen er et godt stykke unna. Den har registrert oss. Den ser mot oss med hodet høyt hevet, mens den vandrer langs kanten. Vi setter opp farten enda mer. Vi løper ikke og vi holder oss i sporene.

Jeg i venstre spor nærmest bjørnen og Nina i høyre spor. «Vi må klare å skremme den.» sier jeg. Ellers sier vi ikke så mye, vi fokuserer på å gå fort. Dette kom så uforutsett på oss. Vi kunne ha vært på vakt. Vi skulle ha studert platået før vi bega oss over. Vi skulle ha sjekket området. Hadde vi sett bjørnen tidligere, hadde vi selvsagt snudd, men vi har oppdaget bjørnen for sent. Vi kunne ikke snu, men heller ikke følge stolpene ned mot Nybyen. Det var også altfor langt.

Isbjørnen blir stadig mer nysgjerrig på oss, og i stedet for å holde platåkanten som den har gjort en stund, beveger den seg nå mot oss. Den beveger seg med rolige byks, ikke særlig fort, men vi vet at vi er målet. Da den har kommet helt nær oss, vurderer den situasjonen. Jeg fokuserer veldig på bjørnen. Med bjørnen cirka en meter foran meg går skrekken over i sinne. Jeg tar et skritt mot bjørnen, mens jeg brøler kraftig. Bjørnen flytter seg bakover, men beholder stillingen med hodet lavt, nesten ned i snøen. Nina roper: «nei Hilde, nei Hilde». Vi må foreta oss noe. Da begynner vi å løpe. Vi løper samtidig, men etter noen skritt angriper bjørnen Nina. Den har reist seg opp på to og holder tak i jakka hennes. Jeg roper til Nina : «ta av deg jakka. Jeg må hente hjelp.» Så løper jeg mot stupet og hopper utfor. Jeg vil ikke overleve dersom Nina ikke overlever, så jeg håper at jeg dør i hoppet. Jeg vet jo ikke hvor det bærer hen. Det var ikke denne veien vi skulle ta.

Når farten nedover fjellsiden begynner å avta, oppdager jeg at jeg allikevel lever. Og når jeg har kommet meg ned av fjellet, må jeg løpe et godt stykke i oppoverbakke for å nå fram til Nybyen. Jeg ser noen skigåere på den andre siden av Nybyen og jeg forsøker å gi signaler om at jeg trenger hjelp. Jeg veiver så godt jeg kan med armene, (den ene er brekt så det er ikke helt lett), mens jeg forsøker å løpe. Men det er tungt. Ekstremt tungt. Og de skjønner ikke helt hva jeg holder på med. Jeg når til slutt Nybyen og får gitt beskjed. Men det er for sent.

Irene, Elin og jeg har fortsatt god kontakt og vi støtter hverandre, men vi vil alltid savne Nina.

Etter ulykken har jeg lært meg å sette veldig stor pris på livet. Jeg teller hvert år jeg får, og har veldig mange å takke for at jeg lever det livet jeg gjør i dag.

Hilde Haakenstad

Se bildet større

FOTO: Faksimile: Svalbardposten

Se bildet større

I 2014 ga Birger Amudsen ut denne boka om isbjørner og mennesker. Der skriver han blant annet om de fem hendelsene etter 1971 der isbjørn har drept mennesker. FOTO: Faksimile

Siste nytt i Leserinnlegg

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Store Norske - samfunnsbygger og kulturbærer i 100 år

Store Norske jubilerer i år. Mye har skjedd siden Store Norske overtok gruveselskapet til J. M. Longyear.

«Uklarheter om hvem som eventuelt skulle ha sikret Lia ved skredforebygginger eller ha organisert overvåking og varsling av skredfare kan tyde på at ingen instans så langt har vært rettslig garantist med derav følgende plikter».

En reise mot Ultima Thule

Som et Ultima Thule ligger de der med sine hemmeligheter og myter.Vi snakker om brefrontene – bortenfor grensen av den kjente verden.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!