Huff kor kaldt

"Hva som videre vil skje får tida vise. Jeg for min del håper den vil vise at det umulige er mulig – det vil bare ta litt tid."

Svalbardposten nr 28, 8. juli 2014
Publisert

La meg først beklage det, dersom noe leste SP på nett, og ble støtt av min siste kommentar på saken om eldreomsorg på Svalbard. Noen ganger tar dessverre følelsene overhånd.

At myndighetene har bestemt at Longyearbyen ikke skal være et livsløpsamfunn er ikke en ny sak. Vi hører fra tid til annen at det ikke er lov til å føde på Svalbard og at det heller ikke er lov å dø her. Det er ikke måte på hva man tror kan reguleres med forskrifter og lover

Når vår lokalstyreleder bruker klimaet her nord som en grunn til å ikke legge tilrette for at folk kan bli gamle i Longyearbyen så kjenner jeg kulden langs ryggraden, og enda kaldere blir det når hensynet til den enkeltes økonomi blir viktigere enn å forsøke å finne løsninger som gagner alle.

Jeg er veldig godt klar over at lav skatt er en viktig faktor for mange – når de bestemmer seg for å arbeide og bo på Svalbard. Jeg er også smertelig klar over at kostnadsnivået har eskalert (til nesten uanstendige høyder for enkelte).
Likevel tenker jeg at livet dreier seg ikke først og fremst om kroner og ører og at en vurdering av hvem som «skal få være med» basert på hva de vil koste samfunnet, forteller om et «klima» som er langt kaldere enn hva naturkreftene kan bidra med.

Det har i årevis vært jobbet – ganske så målrettet – for å gjøre Longyearbyen til et familiesamfunn. Man har stått på barrikadene for skole og barnehagetilbud, for fysisk e og psykiske helsetjenester, for infrastruktur og familieboliger – ja, man har til og med fått tilbake muligheten for en grav på Svalbard, men et tilbud til de eldre i familiesamfunnet har vi altså ikke råd til!

Vi som er «verdensmestre i sjølskryt» - som benytter enhver anledning til å fortelle verden og hverandre hvor fantastisk flott vi har det – hvor gode vi er – hvor godt vi tar vare på hverandre, vi skal altså bare være inkluderende, nyskapende og gode fram til et punkt. Fram til vi får med «gamlinger» å gjøre. Da har vi ikke råd til å tenke verdighet!

Jeg synes det er respektløst å fortelle voksne folk – som har stått i kampen for alle de godene vi har i Longyearbyen i dag – at det vil være best for dem å forlate øya. Spesielt når man vet at det er angsten for økt skatt som ligger bak denne «omsorgen».

Mangelen på familienettverk blir brukt som et argument for at folk ikke bør tilbringe sin alderdom her nord. Hva vet man egentlig om familier og nettverk andre steder?

Vi er etterhvert blitt ganske mange som har familier i tre generasjoner i byen, og flere ville det garantert ha vært dersom muligheten til det hadde vært tilstede tidligere. Hvem vet hvem sine sønner og døtre som i neste omgang bestemmer seg for å etablere seg med familie i Longyearbyen? Hva slags godt nettverk ser man for seg at vi med barn og barnebarn på Svalbard vil få i en perifer fastlandskommune?

I de siste par årene har jeg vært i nær kontakt med eldreomsorgen på fastlandet. Også her er det selvfølgelig snakk om økonomi, og innenfor de økonomiske rammene handler det først og fremst om å legge år til livet – ikke liv til årene.

Jeg har møtt mange ensomme gamle, som har sin familie på andre kanter av landet, og som mangler nettverk rundt «gamlehjemmet». Selv de som har familie nært seg har minimalt med kontakt med sine, forståelig nok. De «unge» har sine liv som skal leves og et eldre familiemedlem passer ikke alltid inn i timeplanen. Trist, men sant.

Med den kunnskapen jeg har fått om fastlandets eldreomsorg kan jeg trygt si at den er ikke mye å trakte etter.

Tenk om Longyearbyen kunne gå nye veier når det gjelder tilbud til sine eldre. Jeg tenker absolutt ikke institusjon og tung innsats på geriatriske områder, men det må være mulig å – som det så populært heter - «tenke utenfor boksen»

Mange vil kunne klare seg lenge med litt hjelp fra det offentlige. Evt. kunne flere gå sammen om å kjøpe tjenester fra en tilbyder. Der det fines vilje finnes det også en vei.
Hvorfor ikke ta utfordringen med å skape en modell for eldreomsorg som kanskje kunne «eksporteres» til enkelte fastlandskommuner?
Alle som har hatt et yrkesaktivt liv har betalt sine trygdeavgifter til det offentlige. På Svalbard har de med lang fartstid sågar betalt en høyere prosentsats i mange år (uten at noen ansvarlig myndighet kunne fortelle hvorfor).

Dette er penger som måtte kunne overføres til Lokalstyret. Det er langt fra gratis å havne under offentlig omsorg på fastlandet. Jeg er bra sikker på at de som ønsker å tilbringe sin alderdom på Svalbard med langt større glede ville betale det meste av pensjonen sin for å få et tilbud i Longyearbyen enn til sin «hjemkommune»

Et tilbud til selvkostprinsippet ville ikke berøre skatteprosenten til byens øvrige innbyggere (så kom det bare an på hvordan LL ville beregne «selvkost»)

Å spå om framtida er ikke lett. Dersom noen for godt og vel 40 år siden hadde fortalt meg hvordan Longyearbyen skulle se ut i 2014 så ville jeg antakelig oppfattet det som løgn og forbannet dikt. En sånn utvikling ville vært helt utenkelig.

Hva som videre vil skje får tida vise. Jeg for min del håper den vil vise at det umulige er mulig – det vil bare ta litt tid

Powered by Labrador CMS