Havisen i fokus

Arktiske klimaendringer er i fokus, og det samme er endringer i den arktiske havis. Årsaken er blant annet at endringer kan ha betydelige økonomiske implikasjoner. Det er derfor forståelig når mange ønsker å bidra med deres refleksjoner over disse emner, uansett om man har utgangspunkt i politikk, religion eller noe helt annet. Jeg selv har som feltorientert forsker utgangspunkt i data fra den fysiske verden.

Den arktiske havisen er som kjent variabel i sin utbredelse. Ifølge klimamodellene minsker den for øyeblikket rask, og vil fortsette å gjøre det i tiden som kommer. Klimamodellene beregner dessuten rask stigende temperatur i Arktis, samt at dette vil fortsette i tiden som kommer. Modellene forutsier dessuten en liknende utvikling for Antarktis på den sørlige halvkule, hvilket skyldes at CO2 er godt oppblandet i atmosfæren, samt modellenes innprogrammerte antakelse om at CO2 er hovedfaktor for den globale temperaturutviklingen.

Så langt, så godt. La oss dernest ta en titt på data fra den fysiske verden. Modeller kan være nyttige, men data fra den virkelige verden er naturligvis likevel det viktigste utgangspunkt for refleksjoner om klima og havis.

Det finnes mange verdifulle observasjoner av både klima og havis fra Arktis og Antarktis tilbake i tiden, men godt overblikk over begge regioner får vi først etter 1979 med fremkomsten av satellittmålinger. Så her ser vi på tiden etter 1979, som av klimapanelet IPCC karakteriseres ved dominans av menneskeskapte klimaendringer (via CO2).

Satellittobservasjonene av havis siden 1979 viser at havisen på den nordlige halvkule minsker (Figur 1), og spesielt rask går det mellom 1999 og 2008, men deretter mer sakte. Utviklingen for havisen på den sørlige halvkule er diametralt motsattt med vekst, og i stigende grad etter 2002. Summerer man de to arealene for å få den globale havisutbredelse ses denne å minske frem til 2008-2012, hvoretter den igjen vokser. I dag er det globale havisareal derfor tilbake på nivået fra omkring 1995-98, og ligger nå over gjennomsnittet for 1979-2014. Denne utvikling er med andre ord ganske komplisert og ikke svarende til det som klimamodellene forutsier.

Lufttemperatur i de to polområder (Figur 2): Satellittobservasjonene viser at temperaturen i Arktis stort sett var stabil frem til omkring 1994, hvoretter der fulgte to-tre år med relativt rask temperaturstigning. Deretter fulgte en saktere temperaturstigning til omkring 2011, før temperaturen atter går litt ned. Muligvis vil vi om to-tre år konkludere med at temperaturtoppen ble passert omkring 2011? Det er i hvertfall feil når det noen ganger hevdes at temperaturstigningen i Arktis i øyeblikket er akselererende.

I Antarktis er temperaturutviklingen annerledes. Her ses mindre periodiske temperaturvariasjoner over tid, men ingen markant temperaturendringer over hele perioden, hverken stigning eller fall. Også disse målte data avviker fra den forutsagte utviklingen i klimamodellene, hvor temperaturen burde stige ved begge poler.

Men det gjør den ikke.

Slik er det. Tiden vil vise hvordan fremtiden blir. God helg!