Gruvebusen- en samfunnsbygger

Historisk sett har Longyearbyen alltid vært i endring. Kullvirksomheten har alltid vært en del av det bildet, og i alle tider har det også vært ulike formuleringer om retningen på samfunnsutvikling.

I dag er det ingen drift i Svea Nord-gruva.
Publisert

Meninger om hvilke endringer som er gode for Longyearbyen og for Svalbard. Et godt eksempel er «driftshvile i inntil tre år for Svea/Lunckefjell», som like gjerne, alt etter hvem som ser, kunne betraktes som en «nedskalering av gruvenæringen og omstilling av samfunnet i inntil tre år».

De store samfunnsendringen begynte på 1980-tallet, og på 1990-tallet kom det en tydelig og ny retning for svalbardpolitikken. Longyearbyen skulle omstilles og normaliseres. Et tiår senere, bevilget stortinget 150 millioner kroner til det statlige gruveselskapet for Svea Nord-prosjektet. Med en undertone av at det var slutt på subsidiering. Svea Nord har tidvis vist seg krevende, men det har gitt statlig utbytte og selskapet bygget seg til slutt opp en betydelig fri egenkapital. Kravet om lønnsomhet ble videreført også for Lunckefjell i 2011, som nå altså er foreslått lagt ned sammen med Svea Nord-gruven.

Som en slags påminnelse om politisk retning siden 1990-tallet, vises behovet for fortsatt omstilling av samfunnet i svalbardmeldingen av 2015-2016. Kort fortalt ble den tradisjonelle «tre-pilars» tenkningen om kull, forskning og reiseliv endret. Det pekes på flere retninger og muligheter som kunne styrkes eller gripes for Longyearbyens del. Variert næringsliv fremfor én stor dominerende næring trekkes frem, og kulldrift ble på mange måter omgjort til et spørsmålstegn.

I et relativt kort tidsperspektiv har Longyearbyen vist seg å være omstillingsdyktig. Debatten om konsekvensene ved en hurtig reduksjon i bergverksnæringen spenner seg fra helt uproblematisk til fullstendig krise. Dette er nok mer et symbol på språkets påvirkningsmulighet, hvordan ulike interesser definerer de ulike begrepene og hvordan den enkelte blir berørt.

Lokalstyret er sentralt for samfunnsutviklingen, men det er ikke lokalstyret som beslutter videre drift av hverken Svea, Lunkefjell eller Gruve 7. Men da Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) ba lokalstyret om en uttalelse juni 2017, stilte majoriteten seg bak et felles svar, der kortversjonen er at lokalstyret var positivt til lønnsom oppstart i Svea/Lunckefjell. Samtidig presiserte vi viktigheten av fortsatt drift av Gruve 7 - selv om det kunne innebære subsidier. Med tanke på energiforsyningen i byen, ble jeg mildt sagt forundret over de som mente at lokalstyret ikke skulle ha like viktige betraktninger til driften av Gruve 7, som i Svea. Det var ingen selvfølge at det skulle bli sånn.

Gruve 7 har en uvurderlig lokal betydning for energiverket, den sysselsetter et betydelig antall fastboende som bidrar i samfunnet på daglig basis. De ansatte gir Longyearbyen en enorm tverrfaglig kompetanse i samfunnet, langt utenfor gruvefaglig kompetanse, for eksempel beredskap. For et lite og viktig samfunn som Longyearbyen, er vi heldige som har en bredde av kompetanse- og mennesketyper. Dette gir en samlet kraft, stor gjennomføringsevne og jeg opplever at nasjonale politikere forstår dette og i tillegg ser at import av kull til Svalbard for energiforsyning er et politisk mageplask.

Paradoksalt nok møter jeg svært få politikere, både lokalt og nasjonalt, som egentlig trekker klimakortet fullt ut. Hadde de gjort det, ville det vært stopp for lengst. Til sorg for noen kanskje, men CO2-regnskapet er rett og slett for smått i global sammenheng. Skulle vi først redde verden fra Longyerebyen, burde vi strengt tatt styrket klimaforskningen og gjennomført teknologiske løsninger på vårt lokale kullkraftverk. Altså teknologi for verden, og ifølge regjeringen er kunnskap og teknologi ønsket salgsvare. Jeg har ikke opplevd noen jubelbrus for reduksjoner av industriarbeidsplasser på Svalbard, som enkelte hevder. For strengt tatt uansett leir, er det ingen store vinnere.

Det er en rød linje helt fra 1990-tallet og frem til budsjettforslaget i 2017. Det legges til grunn omstilling av samfunnet i Longyearbyen og lønnsom drift i Svea. NFD har riktignok brukt et eksternt konsulentfirma, og man kan spørre seg om innslagspunktet for beregningene er riktige med hensyn til hva forward-priser på kull angår. Men å beregne fremtidens priser vil forbli en komplisert øvelse uansett utgangpunkt, og det er det er til syvende og sist et spørsmål om risikovilje fra eierens side. Med tanke på de tydelige signalene fra 1990 frem til dags dato, er jeg kanskje mer forundret over enkelte som ble forundret over budsjettforslaget fra regjeringen. At mange er skuffet, har jeg den ytterst forståelse og respekt for.

Til tross for at vi fikk et annet resultat enn hva mange ønsket, er jeg er svært glad for at vi har fått et tydelige signal på fortsatt drift av Gruve 7. Når regjeringen nå foreslår avvikling av Svea, fremstår det som riktig og viktig at vi utnytter det til det beste, ved at den betydelige tilførte kapitalen som nå kommer, i så stor grad som mulig forblir i Longyearbyen. Det vil si at Store Norske benytter sin kompetanse i kombinasjon med lokale underleverandører.

Gruvebusen på torget minner oss om hvem som bygde Longyearbyen. Stolt ser han ut, og stolt bør han være. Hvis noen mener datostemplingen har passert - så er det altså helt feil. Gruve 7 skal levere kull i mange år fremover. Du møter busen fremdeles, i hallen, i småbåthavna og på skolen for å hente barna, ja i nær sagt alle samfunnslag som engasjerte arktiske innbyggere i lille-store Longyearbyen.

Samfunnsbygging på 78 grader nord er ikke et ensidig produkt av tonnasje, det er et produkt av et lokalt engasjement for å bygge et bedre samfunn som er i konstant endring.

Vi skal fortsatt videreutvikle Longyearbyen med de forutsetningene vi har og for meg forblir Store Norske en fortsatt betydelig og viktig aktør i årene fremover.

Arild Olsen

Lokalstyreleder

Powered by Labrador CMS