Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Gratulerer, Polarhotellet!

4. mars 1995: Polarhotellet åpnes av SND-sjef Tore Tønne (f.v.) , artikkelforfatteren og entreprenør Georg Øksnes. FOTO: Privat

Gratulerer, Polarhotellet!

25 år siden reiselivet ble en del av norsk tilstedeværelse på Svalbard.

Tekst:

Publisert:

I mars 1983 besøkte jeg Svalbard første gang. Sammen med noen amerikanske venner ville jeg oppleve polarlandet. Med base på Hotellneset orienterte vi oss forsiktig i den ikke alt for gjestfrie Company Town, fikk leid to skutere på et verksted i Sjøområdet og kjørte østover. Først en natt ved Fredheim, så ned Sassen og sørover Fulmardalen. Målet var Agardh på østkysten. Ved Marmorbreen kom vi inn i en skikkelig storm, det var full stopp og vi satt opp vårt solide tunneltelt. Stormen var også solid; den varte i 72 timer. En lang camp, men utstyr og mat var i orden. Da det løyet og vi kunne komme ut og se oss om var skuterne borte! De hadde rett og slett føyket ned. Etter litt sonding fant vi dem og grov dem opp, men å få start var umulig. De triksene kunne jeg ikke den gang. Gode råd var likevel ikke så dyre; vi spente på oss skiene og startet på tilbakeveien. Føret var riktig ille. På flatmark hadde stormen tatt all sneen så det bare var stålis igjen. En av mine venner pådro seg ankelbrudd. Dette var likevel et greit første møte: jeg lærte å respektere Svalbard.

Litt senere på 80-tallet arrangerte jeg skiturer med pulk i Ny-Ålesund-området og seilskuteturer på Norvestkysten om somrene. «Anna Kristina», «Anna Rosa», «Hestøy» og «Mathilde» var blant skutene jeg leide inn i regi av Ulf Prytz Adventure Travel A/S, som ellers laget opplevelsesreiser for små grupper til hele verden. På Svalbard greide vi oss stort sett selv, lite var tilrettelagt for turisme.


Endringer
På slutten av 80-tallet kom omslaget. Svalbard-politikkens sentrale mål hadde lenge vært suverenitetshevdelse ved tilstedeværelse gjennom kulldrift. Men politikerne innså at ensidig kulldrift ikke var optimalt, og Stortinget bestemte at svalbardsamfunnet skulle omformes. Nå skulle det hvile på tre ben: Kulldrift, forskning /undervisning og turisme, i forhold til polarnaturens sårbarhet.

For reiselivet var det litt «klondyke» ved overgangen mellom 1980- og 90-tallet. Flere små aktører melde seg på med diverse båter, kajakker, gummibåter, ski og pulker av ymse kvalitet. Noen var useriøse og trodde turistene bare skulle dukke opp på kaia eller flyplassen og kjøpe turer der og da.

I omformingsarbeidet fra Company Town til et mer normalt samfunn i Longyearbyen brukte myndighetene en del konsulenter. Det overrasket meg å oppleve at noen av ekspertene ville satse på mainstream-turisme blant annet tilbud til de store cruiseskipene med bussturer på nybygde veier på Nordenskiöld Land, for eksempel til Svea. «Ryggsekkturister» som oss var ikke noe å satse på.

Jeg meldte meg likevel på og startet med noen partnere Svalbard Polar Travel A/S (SPOT) i 1990 med grunnlag i et mitt internasjonalt nettverk av naturbasert opplevelsesreisearrangører fra Adventure Travel-tiden.


Respekt for naturen
Våre mål og visjoner var å formidle ekte, nære opplevelser i den unike polarnaturen, og historiene og kulturminnene knyttet til menneskers bruk. Aktive naturopplevelser var kjernen. Nøkkelen var logistisk tilgjengeliggjøring, formidling, veiledning og sikkerhet gjennom høyt kvalifiserte turledere, mannskaper og stab. Ansvarlig og bærekraftig naturbruk var en selvfølge; vi ønsket å bruke, ikke forbruke naturen.Det var i respekt for naturen vi var på Svalbard, ikke for å forringe den. Vi søkte medarbeidere og markeder som hadde slike holdninger og vi var overbevist om at våre turdeltakere ville vende hjem som ambassadører for arktisk vern. Selvsagt ønsket vi også å drive økonomisk forsvarlig, og vi anså det å ta godt vare på naturen var den beste langsiktige økonomi.

Vi kom raskt i gang med fotturer og minicruise i sommersesongene. Blant de første båtene vi leide inn var M/S «Svalbard «(med legendariske Pål Johnsen som skipper), trivelige M/S «Nordbrise» som hadde gått på Grønland, og den gamle selfangeren M/S «Polarstar» som også hadde gått for Sysselmannen. Vi arrangerte noen ski-, hunde- og scooter-turer vinterstid. Likevel var det sommeren som dominerte virksomheten til å begynne med. For å få til utvikling av vinteraktiviteter var det nødvendig med en fastere etablering av innkvartering og logistikk i Longyearbyen. I de første årene hadde virksomhet sprunget ut av Store Norskes monopol på innkvartering og mye annet i Longyearbyen, og det var vanskelig for andre å slippe til.


Konkurranse

Vi opplevde disse årene litt som Davids kamp mot Goliat. Det var i og for seg inspirerende og morsomt. Noen slag ble det, ikke minst når vi kom inn som outsidere i konkurransen om hvem som skulle få offentlig støtte til bygging av nytt hotell. Vi hadde greid å få en god tomt på hånden og gjorde avtaler med en entreprenør som bygget midlertidig innkvartering for amerikanerne til Lillehammer OL i 1994. Store Norske-datteren Spitra, i samarbeid med Braathens SAFE og Troms Fylkes Dampskipsselskap, hadde sitt prosjekt med stor utvidelse av Funken. Nordic-kjeden ville bygge ut ved Huset. Det var også andre prosjekter med i konkurransen. Ikke alle i Longyearbyen likte at det skulle komme noen som oss «utenfra» og blande seg i deres affærer, og det ble brukt sterkt politisk press for å holde oss ute.

Det endte med at vi «vant»; SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond) foretrakk vårt prosjekt på grunn av helhetstenkningen. Våre konkurrenter hadde et tradisjonelt perspektiv på hotelldrift. Vi så på hotellet mer som en base; et utgangspunkt for noe større, en mulighet for å bruke våre internasjonale nettverk og dessuten å oppnå helårs virksomhet.

Nye skjær i sjøen dukket opp da Sysselmannes nye kulturminnekonsulent prøvde å stoppe oss; han syntes bygget var stygt. Etter litt «bråk» gikk det seg likevel til. 67 hotellrom i moduler, spesielt forberedt for våre behov, ble tatt ned etter Lillehammer OL, kjørt til Trondheim, sendt med skip til Longyearbyen, stablet opp igjen og knyttet sammen med et plassbygget servicebygg med resepsjon, restauranter, møtelokaler og så videre. 4. mars 1995 ble snoren klippet i nærvær av blant andre daværende sjef for SND, Tore Tønne. Noen år etter åpnet vi Polarsenterbygget ved siden av. Vi inngikk en franchiseavtale med Radisson om profil og salg, men beholdt eierskap og drift på egne hender.


Pådrivere
Nå var vi skikkelig etablert i Longyearbyen. Det ga nye muligheter både sommer og vinter og bidro sterkt både til en positiv reiselivsutvikling, et bredere og mer mangesidig arbeidsmarked og at byen stadig ble mer mangfoldig og spennende både for fastboende og tilreisende. På denne måten bidro vi til oppfylling av sentrale mål for norsk svalbardpolitikk.

Vi var opptatt av nettverk og relasjoner, og tok initiativ til oppstart til Svalbard Reiselivsråd. Dit overførte vi kompetanse og ressurser fra vår interne turlederopplæring til fellesskapet (som fortsatt videreføres i Guide og Turlederopplæringen på Svalbard). Vi samarbeidet med miljøorganisasjoner, spesielt WWF, og vi la stor vekt på god kontakt med lokale og sentrale norske myndigheter. Vi var også aktive i nasjonalt reiseliv, blant annet tok jeg initiativ til- og ledet Den Norske Reisebransjeforenings miljøutvalg. Det ble også utenlands en del foredrag om reiseliv, miljø og Svalbard, blant annet i USA, Tyskland og på Grønland, og jeg var hovedtaler på UFTAAs verdenskongress i Cancun i 1992.

I mange sammenhenger var vi pådrivere for regulering av ferdsel på Svalbard både med hensyn til miljø og sikkerhet. Vi trodde på en kombinasjon av offentlige reguleringer og selvregulering, og utviklet selv, og sammen med andre, verktøy for kompetanseutvikling og retningslinjer for vår virksomhet i felt og miljøforbedringsprogrammer ellers.
Av helsemessige grunner solgte jeg sammen med mine partnere Svalbard Polar Gruppen (dvs. SPOT og Polarhotellet) til Hurtigruten i 2002. Selskapet ble fusjonert med Spitra og det nye selskapets navn ble Spitsbergen Travel A/S. Jeg ble bedt om å tre inn i styret for det fusjonerte selskapet sammen med Hurtigrutens folk, og der ble jeg frem til 2013.
I 2003 hadde jeg gleden av å ta initiativ til og i de første årene lede AECO, organisasjonen for arktisk ekspedisjonscruise operatører. Et viktig skritt både i selvreguleringen og myndighetssamarbeid for den maritime siden av Svalbards reiseliv. Fokus var og er fortsatt på miljø og sikkerhet.


Ikke frislipp

Reiselivsvirksomheten på Svalbard har selvsagt vokst i disse 20 – 25 årene, men det har vært en styrt og ansvarlig vekst i tråd med det myndighetene og næringen selv har ønsket. Reiselivet på Svalbard er i dag en robust næring og må i all hovedsak kunne betegnes som bærekraftig, både miljømessig og økonomisk.

Veksten i hotellkapasitet som nå planlegges i Longyearbyen må sees i lys av at det er gått lang tid uten utbygginger av betydning. Etter mitt syn bør en viss kapasitetsutvidelse kunne skje innenfor akseptable grenser for styrt ferdsel. Det som ikke må skje er frislipp for aktivitet og virksomhet som skader naturen og opplevelsesgrunnlaget.

Det er en sammenheng mellom sunn økonomi og godt miljøvern i reiselivet (som i mye annen virksomhet). En vel forvaltet og ansvarlig naturbruk og -vern er en forutsetning for god bedrifts- og samfunnsøkonomi og det samme gjelder omvendt; tilfredsstillende økonomi gir rom for en mer ansvarlig virksomhet. Et forutsetning er langsiktighet og rammer og reguleringer som gjør en slik langsiktighet mulig.


Fortsatt bærekraft

Hva bringer fremtiden? Jeg er ikke i tvil om at kvalitet fremfor kvantitet fortsatt vil være nøkkelord for Svalbards reiseliv (slik det også burde være for reiselivet i Norge). Jeg tror også rammene i hovedsak lagt er for fortsatt bærekraftig virksomhet, både fra myndighetenes side og fra næringen selv.

Selvsagt blir det diskusjoner også i fremtiden: Hva med de klimatiske fotavtrykk? Hva med lange flyreiser? Hva slags grenser skal settes? Hvor mye av Svalbard skal lukkes for allmenn ferdsel? Hvor mye selvregulering gis det rom for? Det råder forskjellige holdninger innen både næringsliv, miljøvernet og i byråkratiet. Det har vært noen fighter før og flere vil sikkert komme, men i det store bildet tror jeg samarbeidet mellom børs og katedral på Svalbard også i fremtiden vil fungere godt.

Min første Svalbardopplevelse i 1983 var sterk. I løpet av de 30 årene som fulgte har jeg fått veldig mange flotte turer og opplevelser i den praktfulle arktiske naturen. Mitt siste «større» Svalbard-eventyr var sommeren 2009 å seile på egen kjøl fra Oslo opp til iskanten ved Sjuøyane.

Jeg er svært takknemmelig for alt Svalbard har gitt meg!

Jeg gratulerer med 20-årsdagen for Polarhotellet 4. mars, og ønsker reiselivet og samfunnet på Svalbard lykke til inn i fremtiden.



Om forfatteren:

Ulf Prytz
Reiselivsveteran, og blant de første i Norge med naturbaserte opplevelsesreiser

Nøkkelord

Se bildet større

Polarhotellet, med Hiorthfjellet i bakgrunnen. FOTO: Privat

Se bildet større

Artikkelforfatteren i sitt rette element. FOTO: Privat

Siste nytt i Leserinnlegg

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Møte i Arktisk forening

Leserbrev: Søndag 16. oktober inviterte Arktisk forening til ei markering i forbindelse med at Store Norske er 100 år.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!