Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Et halvt år i verdens nordligste butikk

Passiar på utsiden av Sundt-butikken. Bildet er tatt i 1954-55, to-tre år før forfatteren av innlegget begynte å jobbe her. FOTO: Felix Eckert

Et halvt år i verdens nordligste butikk

Sommeren og høsten 1957 var jeg så heldig å få jobb som ferieavløser i Sundt butikk i Longyearbyen på Svalbard.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.12.2013 kl 08:33

Jeg dro opp med første båt i mai og returnerte i november.
Sundts butikk var eneste butikk i byen. Vi førte alt som folk hadde bruk for, bortsett fra matvarer, som Store Norske selv hadde ansvar for.
Vårt varesortiment spente fra hagelgevær til gruveutstyr, kosmetikk og smykker. Jeg tror vi vi hadde verdens mest assortert butikk.

Ved siden av gruveutstyr var salget av sigaretter og røketobakk enormt.
Det var ikke en eneste fiskebåt i området som ikke kom innom butikken på vei hjem, uten å kjøpe med seg kartonger med røketobakk og sigaretter.
På vårt spørsmål om hva tollerne i Norge sa til all tobakken, så de på oss med stor forbauselse. «Vi kjører selvfølgelig først i havn og tømmer båten for røyk, og deretter drar vi innom tollstedet».

Åpningstiden på butikken var 24 timer i døgnet. Når en fiskeskøyte kom til havn, gikk hele mannskapet opp til butikken og forlangte som en selvfølge at vi åpnet butikken hele natten.

Det meste spesielle produktet vi leverte var en brudebukett. En dag kom det et ungt par inn i butikken og spurte om vi kunne levere en brudebukett til lørdagen tre dager senere.
Det var i utgangspunktet selvfølgelig helt umulig, Vi hadde ingen blomster bortsett fra noen kunstige nelliker og neste båt fra Norge kom først langt ut i neste uke.
Men plutselig kom jeg til å tenke på min far som var gartner og hadde blomsterbutikk og gartneri i Bergen. Jeg hadde sett han lage brudebuketter utallige ganger. Den tiden var 90 % av bukettene laget av nelliker og silkebånd.Vi hadde jo kunstige nelliker og silkebånd hvorfor ikke gjøre et forsøk. Som sagt så gjort frem med et stor speil og så sette i gang. Speilet ble brukt under selve oppbyggingen for å se hvordan buketten ble seende ut. Tilsutt var buketten ferdig og det kommende brudeparet var veldig godt fornøyde. De ble gift og er det fortsatt. Personlig kunne jeg stolt slå fast at jeg hadde laget verdens nordligste brudebukett.

Globoid solgte vi nesten som drops, det var et enormt overforbruk uten at noen kunne gi et fornuftig svar på dette.
Hver person i Longyearbyen kunne få kjøpt to flasker pils hver dag (hele) på kafeen. Av brennevin kunne alle gruvearbeidere og øvrige, foruten funksjonærene i Store Norske, få kjøpe en flaske sprit i måneden. Funksjonærene kunne få kjøpe en flaske i uken. Vi som ikke tilhørte noen av kategoriene kunne kjøpe 80 flasker i halvåret, kjøpt direkte fra vinmonopolet i Tromsø med 80 % rabatt.
Det var ikke aktuelt for undertegnede, vi hadde mer enn nok med jobben døgnet rundt.

Å besøke gruvene ble et must. Jeg var så heldig å få være med gassmåleren på jobb tre lørdager. Jobben hans var å krype inn i bunnen av gruvene, slukke lampen på hjelmen, tenne en lampe med levende lys for å se om det var gass i gruven, krype ut igjen og så inn i neste gruvegang. Dette er det mørkeste jeg noen gang har opplevd.
Takhøyden i gruvene varierte mellom 60 og 100 cm, det var ikke noe sted for folk med klaustrofobi.

I juni skulle noen av butikkdamene våre, vi var i alt åtte ansatte, ha ferie. Jeg fikk ordnet det slik at min kone Konny fikk jobb som ferievikar, og ble værende til november hvor vi dro ned til Bergen igjen fylt av opplevelser.
Den vakreste tiden var utvilsomt vinteren. Når solen forsvant og månen sto høyt over byen og laget et blåskjær over alle fjellene og byen. Tv-dramaet om nissene i Blåfjell er det nærmeste vi kommer stemningen.

Etter 50 år fikk vi igjen anledning til å besøke byen. Det var ikke å mye igjen av det vi opplevde som Longyearbyen. Butikken vår var omskapt til kunstnerverksted, og lå «utenfor» alfarvei. Vi skimtet den i det fjerne når vi besøkte sentrum i byen. Kafeer overalt, flotte hoteller, butikker som i en liten småby og ikke minst et stort vinmonopol med selvbetjening.

I tillegg til en fantastisk natur, er det menneskene som vi minnes best fra vårt første opphold. Det som var felles for alle var vennlighet og empati med hverandre, og med oss som kom og gikk. Noen hadde vært bosatt i Longyearbyen hele sitt voksne liv, og hadde ikke savnet byer og tettbebyggelse i det hele tatt. Vi møtte fangsmenn som hadde overvintret opptil 30 år i ensomhet og mørke, og som syntes de hadde opplevd et meningsfylt liv.Vi glemmer aldri de blå stundene i Longyearbyen

Nøkkelord

Siste nytt i Leserinnlegg

Et naturlig flerkulturelt samfunn (i havet)

Kronikk: Nye funn av blåskjell har endelig gitt oss mulighet til å gjøre et skikkelig studie av hvor blåskjellene på Svalbard faktisk kommer fra, og ikke minst få avkreftet/bekreftet at det dreier seg om det vanlige blåskjellet Mytilus edulis.

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!