Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Er grønn omstilling en trussel for Longyearbyen og Store Norske?

"Og jeg har stor tro på fremtiden til én gruve her på Svalbard: Gruve 3."

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
29.05.2015 kl 11:05

Takk til gruveklubb-leder Arild Olsen for hans synspunkter på MDGs politikk i Svalbardposten 22. mai. Noen presiseringer er nødvendig for å korrigere den lett nedlatende tonen: MDG har ikke tatt til orde for å legge ned kulldriften i morgen. Det vi har sagt, er at vi tar redningspakken til etterretning, at kulldriften uansett må fases ut, at en grønn omstilling må startes og at det ikke skal åpnes nye gruver på Svalbard. Dette er ikke akkurat kontroversielle standpunkt. Highnorthnews.com (med anerkjente Arne O. Holm som redaktør) omtalte for eksempel i forrige uke slutt på kulldriften «fra utløpet av 2016 eller noen få år videre frem i tid». Dette fremkaller verken kvalme eller beskyldinger om illusjoner, tvert i mot delinger og «likes» på facebook.

Arild Olsen kan også være trygg på at jeg ikke tar lett på enkeltskjebnene etter oppsigelsene i Store Norske. Det har ikke vært vår intensjon å såre noen. Jeg kjenner flere som er rammet personlig, og heldigvis har de evne til å skille mellom mine standpunkt og deres egen situasjon. Det ville kreve en fullstendig mangel på ryggrad at noen enkeltskjebner på lille Svalbard skulle forandre en dyp ideologisk overbevisning og global bekymring. Vel er jeg plaget med ryggen, men såpass ille står det ikke til.

Hvordan en sterkt ulønnsom gruveindustri skal ha livets rett har jeg spurt om igjen og igjen, og jeg venter stadig på svaret. Skal man satse på en plutselig og uventet økning i kullprisene? Skal effektiviteten tilbake til 2000-tallets glansdager? (Det klages på kullprisene, men det er sterkt underkommunisert at man klarte å tjene penger med dårligere kullpriser for få år siden). Skal man satse på en halv milliard i årlige tilskudd? I så fall vil jeg igjen sterkt anbefale at vi bruker pengene på en grønn omstilling fremfor subsidiering av kulldriften. For det er det det er. Å kjøpe eiendommer av et selskap man allerede eier, er bare en kreativ løsning med et annet navn enn s-ordet.

Store Norske har en stolt historie, og har vært nøkkelen til norsk tilstedeværelse i arktis. Det er en rolle selskapet nå er i ferd med å måtte gi fra seg. Det finnes heldigvis andre og langt smartere måter å gi tilskudd til Svalbardsamfunnet, og dermed opprettholde norsk tilstedeværelse. Suvereniteten vil uansett stå fjellstøtt. I kjølvannet av krisen i Store Norske og ikke minst besøket av visestatminister Rogozin, har den ene eksperten etter den andre forsikret oss om at norsk suverenitet ikke bare står sterkt, men langt sterkere enn for 20-30 år siden. Avtroppende sysselmann Odd Olsen Ingerø sammenlikner sågar en eventuell krenkelse av Svalbard med en krenkelse av Østfold! For det er ingen sammenheng mellom kulldrift og suverenitetshevdelse, til tross for hva kullforsvarerne ynder å skremme oss med. «Alt vi trenger er en sysselmann og en flaggstang», for å sitere Per Kyrre Reimert. Det er vel ingen som på ramme alvor tror at Russland gav blanke i hvor mange som bodde der og hva de jobbet med da de annekterte Krim?

Arild Olsen skriver om rosa elefanter i sitt innlegg. Han gir inntrykk av å ha innsikt i vårt partiprogram, men må ha lest fryktelig raskt. Det er fascinerende at han plutselig bekymrer seg for turisme på Svalbard, samtidig som han mener at kullproduksjonen her er uproblematisk. Hvis vi først skal blande nasjonal politikk inn i debatten, foreslår jeg at Svalbard Arbeiderpartis toppkanditat begynner med å feie elefanter for egen dør: Ap vil ha oljefondet ut av kull, mens kullproduksjon på Svalbard i følge Jonas Gahr Støre er «noe helt annet». (En imponerende politisk spagat, men det er mulig det er dette Ap og Olsen legger i å ha «to tanker i hodet samtidig»?) Arild Olsen representerer et parti som mener at uerstattelige fjorder kan brukes som søppelhaug for gruveavfall. Han representerer et parti som syns det er greit å flytte iskanten (!), bore etter olje i de sårbare nordområdene og som ikke er villige til å sette en dato for utfasing av petroleumsnæringen i Norge. Da står det ikke til troende å bekymre seg for togradersmålet eller å konstatere at oljealderen ikke kan vare evig. Eller lokalt: Å fremstille de siste måneders desperate kamp for å overleve som en nøye planlagt omstilling. Å si opp folk fordi man har gått på trynet økonomisk, er ikke omstilling. Det er harde realiteter. Å søke 90% støtte til å fortsette fortidens industri, og 10% til «utvikling» er ikke omstilling. Det er et alibi.

Dette er omstilling: I Tyssedal jobber nå smelteverket Tizir med å bytte ut kull med hydrogen som reduksjonsmiddel. Tizir går godt, men er en av Norges største forurensere. I motsetning til hva vi forledes til å tro, bidrar denne industrien med enorme CO2-utslipp med sitt «rene» kull. I 2025 vil de produsere titanslagg og råjern i langt høyere tempo med kun 10% av dagens utslipp – etter å ha investert 8 milliarder over 10 år. Da vil det primært komme vanndamp, og ikke CO2 ut av pipene utenfor Odda. Hvorfor? Gale eiere? Statlig tvang? Nei. En direktør som ønsker å ta klimaansvar, og som har skjønt at fossilalderen en dag vil ta slutt. Han kunne gjemt seg bak samme retorikk som mange av kullforkjemperne her oppe gjør: Produktet vårt er etterspurt. Vår produksjon utgjør bare et piss i havet. (Attpåtil tjener de penger!). I stedet har han han skjønt at den beste måten å få ned utslippene på er å slutte å bruke fossilt brensel. Han har til og med skjønt at det lønner seg. Det vil bli dyrere og dyrere å slippe ut CO2, og med gunstige støtteordninger fra Enova og Innovasjon Norge var det mulig å gjøre investeringer for fremtiden – i et 40-50 års perspektiv. Tenk hvor vi kunne vært i dag om slike visjonære tanker ble tenkt i Store Norske for ti år siden da økonomien var god. I stedet handler det nå om å berge stumpene etter at man har havnet i uføret.

Men det er ikke for sent. Er det for mye å be om at vi – som ikke trenger kullet, som graver det ut med tap og som har råd til et grønt skifte – er de som starter med å la være? Fornybar energi er foreløpig kostbart. Nettopp derfor skal Norge investere i fornybar energi, slik at teknologi og billigere løsninger utvikles som også kan brukes i fattige land. Nettopp derfor er Svalbard et ypperlig sted å gjøre slike investeringer; her må staten uansett punge ut om man ønsker at noen skal bo her.

Kings Bay eller ikke – jeg tror stadig Store Norske har en fremtid, også uten kulldriften. Og jeg har stor tro på fremtiden til én gruve her på Svalbard: Gruve 3.

Espen Rotevatn
leder, Svalbard MDG




LES OGSÅ: Er Svalbard-kull en trussel for utvikling og forksning lokalt?

Siste nytt i Leserinnlegg

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Møte i Arktisk forening

Leserbrev: Søndag 16. oktober inviterte Arktisk forening til ei markering i forbindelse med at Store Norske er 100 år.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!