Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Endring for endringens skyld?

Svalbardposten nr. 44, 7. november. FOTO: Faksimile

Kullkrisen

Endring for endringens skyld?

"En utfasing av kulldriften er ikke gjort over natten, slik Rotevatn legger opp til."

Tekst:

Publisert:

Espen Rotevatn har med ujevne mellomrom utalt seg særdeles negativt om Store Norske, og kulldrift på Svalbard, sist i Svalbardposten den 7. november. Dessverre så har disse uttalelsene og påstandene i liten grad blitt kommentert eller forsøkt tilbakevist. Og det forstår jeg veldig godt, for i stedet for å bidra med fakta til debatten, spiller Rotevatn nærmest utelukkende på følelser. Slike innlegg er vanskelige å forholde seg til, men nå får imidlertid nok være nok. Ikke på grunn av at Rotevatn gjerne vil legge ned arbeidsplassen min, den slags uttalelser fra ymse hold er jeg for så vidt vant med. Men det som verre er, er at han går til frontalangrep på selve livsnerven i lokalsamfunnet vårt.

Jeg akter ikke å la dette eskalere til noen føljetong i Svalbardposten. Men jeg vil likevel, med fare for at jeg som stolt ansatt i Store Norske nå «gråter for min syke mor», komme med mine betraktninger av hans «Åpne brev til Monica Mæland» i Svalbardposten i forrige uke. For selv om det heter at «det er fra sine egne man skal ha det», så kan man ikke la slikt stå ubesvart, særlig ikke når det kommer fra en av byens egne borgere.

En utfasing av kulldriften er ikke gjort over natten, slik Rotevatn legger opp til, verken på Svalbard eller i resten av verden. På Svalbard står Store Norske direkte, og indirekte for mellom 600 og 700 av totalt 1.518 årsverk (tall fra 2013). Disse årsverkene vil Rotevatn erstatte med «ingeniører og håndverkere som bygger vårt nye kraftverk, forskere som utvikler teknologien videre, generell økning i logistikk, og offentlig tjenesteyting og turisme». Ingeniør og håndverkerstillingene som nevnes må vel i aller høyeste grad kunne sies å være midlertidige, så da tenker jeg: Hvor mange forskere trenger Rotevatn for å generere en «generell økning i logistikk og offentlig tjenesteyting», når man tar i betraktning at det også må kompenseres for kulldriften som han ønsker avviklet? Tilstrømmingen av turister er særdeles sesongbetont, og vil variere fra år til år ut i fra de klimatiske forholdene som også varierer fra år til år. Og etter noen år her på øya, burde Espen Rotevatn være fullstendig klar over dette. Dessuten bidrar turistnæringen til en ikke ubetydelig mengde forurensing, og jeg kan vanskelig forestille meg at han ønsker en økning her.

Videre mener han at vi ikke trenger å se lengre enn til Kings Bay i Ny-Ålesund, for å se at hjørnesteinsbedriften kan leve av «logistikk, eiendomsforvaltning, facilitering og forskning». Vel, la oss gjøre nettopp det, la oss se nordover til Kings Bay, som Rotevatn trekker frem som eksempel. Og hva ser vi? Jo, vi ser en bosetning med cirka 35 fastboende, som hver vår nærmest invaderes fra alle kanter av verden, av cirka 100 forskere, som så igjen forsvinner ut på høsten. Familiesamfunnet i Ny Ålesund, det forsvant for flere tiår siden, i det gruvebusen gikk om bord i siste båten og reiste på slutt. Er det ønskelig med en slik utvikling i Longyearbyen? Det tror jeg neppe, men dessverre vil jeg anse det som en utopi at vi skal basere oss på å serve forskningen, og samtidig opprettholde lokalsamfunnet slik vi kjenner det. De fleste forskere ønsker å være tilknyttet de store fagmiljøene vi finner på fastlandet, og vil nok derfor utgjøre et nokså beskjedent bidrag for å opprettholde et stabilt, norsk familiesamfunn i Longyearbyen.

Når vi vet at kull i dag dekker nærmere 30 prosent av verdens energibehov, så skjønner de aller fleste at en utfasing av kull, heller ikke i resten av verden, vil være gjort over natten. Derfor må jeg si jeg undres litt over at Rotevatn så bastant tar til orde for en avvikling av kulldrift, i stedet for rensing av kullenergien. For som Rotevatn poengterer, så finnes det i dag teknologi for fullskala rensing og lagring av CO2 fra kullenergiverk, og da finner jeg det betimelig å stille meg følgende spørsmål: Ønsker Espen Rotevatn denne endringen, kun for endringens skyld?

Det er ingen hemmelighet at jeg er Høyre-mann, og i så måte kan det nok tilsynelatende se ut som om jeg møter meg selv i døren når jeg mener at vi burde opprettholde dagens kulldrift, til tross for den økonomiske situasjonen i Store Norske. Men argumentasjonen for det er like enkel som den er innlysende; Store Norske er statens viktigste redskap for å opprettholde en stabil norsk bosetning på Svalbard. Og som Rotevatn også så riktig konkluderer; dermed også norsk suverenitet. En suverenitet som det blir stadig viktigere å hevde. Den internasjonale interessen for Nordområdene er økende, og uten at jeg har til hensikt å drive noen form for skremselspropaganda, så kan jeg jo likevel nevne følgende: I årene frem mot 2020, skal vårt naboland Russland investere cirka 4.500 milliarder Norske kroner i forsvaret. Det er i underkant av fem Norske statsbudsjett, og flåten deres i Nord er definert som et av satsningsområdene. Det sier seg vel nærmest selv at det er minst like viktig nå, som før, å hevde norsk suverenitet på Svalbard. Å opprettholde dagens kulldrift er rett og slett «storpolitikk», for kulldriften har vært, og vil i uoverskuelig fremtid være den mest stabile bidragsyteren til en permanent norsk bosetning i Longyearbyen.

Heldigvis, har jeg tillit til at mine partifeller i regjeringen, og deres samarbeidspartnere vil gi Store Norske litt pusterom, i stedet for å sparke noen som allerede ligger nede, slik Espen Rotevatn tar til orde for. Det er nemlig ikke bare snakk om å berge nær halvparten av arbeidsplassene på Svalbard, det er snakk om å berge et lokalsamfunn i Arktis, det er snakk om å hevde norsk suverenitet!

Kjetil Figenschou er arbeidsleder i Store Norske og nestleder i Svalbard Høyre

Siste nytt i Leserinnlegg

Et naturlig flerkulturelt samfunn (i havet)

Kronikk: Nye funn av blåskjell har endelig gitt oss mulighet til å gjøre et skikkelig studie av hvor blåskjellene på Svalbard faktisk kommer fra, og ikke minst få avkreftet/bekreftet at det dreier seg om det vanlige blåskjellet Mytilus edulis.

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!