Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En takk til jegere på Svalbard

Forskere takker Svalbard-jegere for at de bidrar med viktig statistikkmateriale. Bildet viser Trond Håvelsrud etter at han har felt et reinsdyr i Grøndalen i 2011. FOTO: Kjersti Elverum Kvile

En takk til jegere på Svalbard

Gjennom 30 år har reinsdyrjegere på Svalbard levert inn underkjeven fra 3.952 dyr til Sysselmannen. Det er svært nyttig for å lære om svalbardreinens tilstand og bestandsutvikling

Tekst:

Publisert:

Reinsdyrkjevene og jaktstatistikken, formidlet av jegere og Sysselmannen på Svalbard (SMS), utgjør nå en historisk dataserie på 30 år. Helt fra jakten ble åpnet igjen, først som forskningsjakt i 1983 og fra 1989 som ordinær kvotejakt forbeholdt fastboende, har jegerne bidratt med verdifull biologisk informasjon om svalbardreinen. NP har fått i oppdrag fra Miljøverndepartementet å ta vare på kjevematerialet og sammenstille og behandle dataene fra de innsamlede kjevene. I 2012 fikk vi tildelt midler fra Svalbards Miljøfond for å sluttføre denne jobben. Materialet har mange anvendelsesområder, både for forskere, forvaltere og jegere, og det utgjør en viktig kilde for studier av kjevelengde (som også henger sammen med dyrenes størrelse og deres vekstbetingelser) som kan relateres til bl.a. kjønn, alder, jaktområde, bestandstetthet og klima.

Kjevene gir viktig informasjon

Etter den årlige kvotejakten leverer hver reinsdyrjeger inn underkjeven av det felte dyret som en del av jaktrapporteringen til Sysselmannen på Svalbard. Kjevene sendes deretter til NINA i Trondheim der de blir aldersbestemt og målt. Kalver og ungdyr bestemmes oftest i felt av jegeren selv, mens alderen på voksne dyr bestemmes ved hjelp av tannsettet og telling av årlige vinteravleiringer i tannsettet. Totalt har vi informasjon fra 3952 svalbardrein (1983-2012) som fordeler seg på aldersgruppen fra 0 (kalv) til 16 år (dvs. data fra 8 av 10 felte dyr).

For mange hjortedyr er kjevelengde et godt mål på dyrenes kroppsstørrelse som igjen gjenspeiler dyrenes vekstbetingelser, det vil si beitegrunnlaget fra dyret er født til det er utvokst. For å undersøke dette forholdet hos svalbardreinen har vi sammenliknet kjevelengder med slaktevekter, delvis samlet inn av jegerne selv gjennom to prøveprosjekter og delvis av andre forskningsprosjekter. Jegernes datainnsamling gir et bilde av reinsdyrenes kroppskondisjon som igjen er avhengig av naturmiljøet og de forholdene som dyrene lever under gjennom året. I bestander med mange dyr og stor beitekonkurranse blir for eksempel dyrene mindre sammenliknet med bestander med færre dyr og liten beitekonkurranse.

Tidligere studier har vist at rein, både på Svalbard og i resten av verden, er mest utsatt for dårlige vintre. Derfor er kalvene den aldersgruppa der vi har størst mulighet til å oppdage om miljøbetingelsene har endret seg. Hos simlene øker for eksempel kjevelengden opptil en alder på 3-4 år før sammenhengen mellom kjevelengde og alder flater ut og man kan si at simlene er utvokste. Bukkene skiller seg ut i og med at de vokser fram til de når en alder på 5-6 år. Hos svalbardreinen, som for andre hjortedyr, er alder sterkt knyttet til kroppstilstanden. Kroppsmasse, et mål på kroppstilstanden, er det mest brukte tilstandsmålet hos klovdyr generelt siden kroppsmasse er relatert til både overlevelse og reproduksjon. Et av de viktigste funnene i prosjektet er at dyrenes slaktevekt i stor grad er forklart av kjevelengde (faktisk forklarer masse over 70 prosent av variasjonen i kjevestørrelse). Det betyr at kjevene på lik linje med kroppstilstanden i stor grad kan brukes som et mål på miljøbetingelsene til reinsdyra i jaktområdene. Ved i tillegg å måle tannslitasje i hver kjeve kan vi si noe direkte om beitegrunnlaget innenfor hvert jaktområde. Dette betyr at kjevematerialet har en stor verdi i forbindelse med overvåking av svalbardreinens tilstand og bestandsutvikling.

Klimasignaler

Svalbardreinens bestandynamikk og utvikling formes av en kombinasjon av reintall (antall dyr per km2) og værforhold. Klimaet på Svalbard er i endring ved at temperaturen øker, en trend som er forventet å føre til flere mildværsdager om vinteren. Hyppig og kraftig regnvær, som fører til låste beiter, kommer i fremtiden til å bli mer vanlige enn det vi i dag erfarer. Flere studier har tidligere vist at slike hendelser fører til betydelig redusert reproduksjon og høy dødelighet, noe som gir grunn til bekymring. Det som til nå både er mindre studert og som kan være en grunn til optimisme, er at økt sommertemperatur med der tilfølgende lengre og bedre vekstsesong kan motvirke eller i beste fall overgå de negative effektene som økt oppvarming har på vintersesongen. Summen av dette er at det er uhyre komplisert å forutsi hvordan de forventede klimaeffektene kommer til å påvirke både svalbardreinen og det økosystemet som reinen er en del av.

Kjevene er et godt utgangspunkt for å lete etter klimasignaler og særlig for kalver og ungdyr som både er de individene som er i størst vekst og det segmentet som er forventet å være mest sårbar for endringer i både reintall og klima. Klimaeffekter på kalvene kan for eksempel operere gjennom forrige vinters beite som påvirker simlas kroppsmasse og kondisjon direkte når hun er drektig eller dier. Motsatt kan en god sommer med høye temperaturer direkte positivt påvirke beitet til både simla og kalven. De første resultater viser at kjevelengden for kalv har en negativ sammenheng med vinterregn (låste beiter og dårlig fortilgang) og en positiv sammenheng med middeltemperaturen i juli (høy temperatur stor biomasse og god fortilgang).

Bestandsovervåking

Svalbardreinen overvåkes fordi den er en nøkkelart på tundraen, fordi den jaktes og fordi den er følsom for klimaendringer. Det finnes ikke et totalt bestandstall for hele øygruppa, men NP, NINA og SMS registrerer årlig reinsdyrbestandene på Nordenskiöld Land og i Ny-Ålesund-området. Tellingene gir data om kjønns- og aldersstruktur og bestandsstørrelse i overvåkingsområdene og kan danne grunnlag for justeringer i kvotene. Kjevene og tilhørende jaktrapporter utgjør en lang, verdifull og kostnadseffektiv tidsserie, hvor vi ikke bare overvåker bestandstørrelse, men også bestandens tilstand og enkeltindividers kroppskondisjon fordelt på de ulike jaktområdene. Slike langtidsserier er viktige for å oppdage biologiske mønstre som kan gjøre det enklere å forstå og forutsi svalbardreinens klimasårbarhet og hvordan den vil takle framtidas utfordringer i et varmere Arktis.

(I prosjektet «Reinsdyrkjever og jaktstatistikk: Hva forteller jegernes egne data om høsting og klima?» er også Vebjørn Veiberg (NINA Trondheim) og Brage B. Hansen (NTNU) samarbeidspartnere.)

(I prosjektet «Reinsdyrkjever og jaktstatistikk: Hva forteller jegernes egne data om høsting og klima?» er også Vebjørn Veiberg (NINA Trondheim) og Brage B. Hansen (NTNU) samarbeidspartnere.)

Nøkkelord

Siste nytt i Leserinnlegg

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Store Norske - samfunnsbygger og kulturbærer i 100 år

Store Norske jubilerer i år. Mye har skjedd siden Store Norske overtok gruveselskapet til J. M. Longyear.

«Uklarheter om hvem som eventuelt skulle ha sikret Lia ved skredforebygginger eller ha organisert overvåking og varsling av skredfare kan tyde på at ingen instans så langt har vært rettslig garantist med derav følgende plikter».

En reise mot Ultima Thule

Som et Ultima Thule ligger de der med sine hemmeligheter og myter.Vi snakker om brefrontene – bortenfor grensen av den kjente verden.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!