En SAS-kur for lokalstyret?

Etter en turbulent periode med stygge røde tall og faren for konkurs hengende over seg, klarte SAS å redde stumpene ved mange og harde kutt. Lønnskutt opp mot 20 prosent for enkelte grupper, reduksjon i pensjoner, lengre og mer effektiv arbeidstid og oppsigelse av 800 personer innen administrasjonen.

I tillegg må selskapet sannsynligvis selge Widerøe, Ground Services og avdelingene for motorvedlikehold. Hard lut, men sannsynligvis det eneste som nytter om selskapet skal overleve.

Også Longyearbyen lokalstyre (LL) har vel blitt som et lite SAS å regne, med sine lave inntekter, enorme utgifter, overbemanning, overforbruk, frynsegoder og tildels dårlig styring. Kanskje kunne en modifisert SAS-kur redde både økonomi og ære, før det hele kollapser fullstendig?

At det må 200 personer til for å administrere en befolkning på cirka 1.500 voksne og mellom 400 og 500 barn må være norsk rekord, og bare lønninger og pensjoner utgjør en betydelig andel av faste utgifter. Frynsegoder som billig eller gratis bolig, subsidier til høyre og venstre, utstrakt reisevirksomhet på innbyggernes bekostning i tillegg til dårlig service provoserer befolkningen.

Bare Svalbardtillegget, en tragisk etterlevning fra da Longyearbyen var «company town», utgjør etter mine beregninger minst 5 millioner kroner årlig. Og hvem av de folkevalgte har behov for å motta tusenvis av kroner årlig for å sitte på en times møte et titalls ganger i året samt lese litt saksdokumenter hjemme? Dette er grådighet, griskhet og ukultur i min verden.

Som i SAS må det tas grep som monner, Svalbardtillegget for offentlig ansatte må fjernes, det må bli lik og normalisert husleie for alle, antall offentlig ansatte må ned og servicenivå, effektivitet og høflighet må styrkes, for brukere både til lands og til vanns.

Energiverket må «selges» eller gis bort til staten, LL må kvitte seg med store deler av eiendomsmassen, og man må forlange at staten tar over alle større investeringer i lokalsamfunnet, som for eksempel nytt kaianlegg. Det må innhentes flere anbud på vedlikehold av infrastruktur, ikke bare godta at det i dag nærmest er en monopol­situasjon som skummer fløten.

Med politikere med ryggrad, vilje til måtehold og uten personlige ambisjoner vil en snuoperasjon kanskje lykkes. Men Svalbardsamfunnet er kunstig og sårbart, og uten klare og ufravikelige krav til staten, vil all ære være tapt den dagen man blir satt under administrasjon.

Hva er da lokaldemokratiet verdt?

Jon Sandmo
tidligere lokalpolitiker