En ny vei

Partiene på Svalbard har fått kritikk for å være for like. Det er på et vis forståelig. Vi vil alle tale Longyearbyens sak mot våre respektive stortingsgrupper. Vi vil alle ha gangvei til skolen, full barnehagedekning, videreføring av videregående avdeling og tilrettelegging for nye næringer i Longyearbyen. For å si det enkelt: Vi vil alle det beste for Svalbard og Longyearbyen.

Nå kappes Ap, Venstre og Høyre om å få frem de marginale forskjellene dem i mellom. Det er neppe vanskelig å se at det er ett parti som skiller seg ut: Miljøpartiet De Grønne. MDG er det eneste partiet som taler tydelig mot å gi kunstig åndedrett til en industri i solnedgang, men som heller vil kjempe for statlige kroner til omstilling. MDG er det eneste partiet som har programfestet konkrete mål for en grønn fremtid på Svalbard. MDG er det eneste partiet som har programfestet opprydning i Longyearbyen. MDG er partiet som har programfestet flest konkrete tiltak for barn og unge – blant annet gratis skolefrukt, tilbud til alle i kulturskolen og psykologtjeneste i byen. Hvor vi skal finne penger til alt dette? Blant annet ved hjelp av et annet tiltak vi har programfestet: Å kutte drastisk på reisevirksomheten til Longyearbyen lokalstyre. Slik vil vi spare både miljø og penger, og overføre pengebruk fra byråkrater til brukerne.

Historien viser at det sjeldent er etablerte partier eller organisasjoner som står i bresjen for holdningsendringer eller strukturendringer i samfunnet vårt. Sånn sett forventer vi ikke at partier som har eksistert i 100 år er dem som skal ta oss inn i fremtiden. Nye tanker og strømninger kommer ofte fra enkeltpersoner, mindre fraksjoner eller interesseorganisasjoner og småpartier – kall oss gjerne idealister. Dynamikken gir kanskje seg selv – det ligger i oss mennesker at det kjente og trygge er best. Høyre jobbet mot kvinnelig stemmerett på slutten av 1800-tallet. KrF stemte imot både avkriminalisering av homofili og fargefjernsyn (!) på 70-tallet. Og før vi morer oss for mye over det – det var KrF, og ikke ARBEIDERpartiet som fikk gjennom en omstridt røykelov i 2002.

Hva er felles for disse eksemplene? Jo, at kvinnelig stemmerett, fargefjernsyn, likestilling for homofile og røykfrie utesteder i løpet av kort tid gikk fra utopi til selvfølgeligheter. Og på samme måte som dem som kjempet for disse sakene, må også vi i den grønne bevegelsen tåle latterliggjøring og hets for meninger som om 20 år vil være gjengse holdninger.

Endringen er i gang. Drøye 4 prosent i fastlandsvalget høres kanskje ikke så imponerende ut, men det er et gjennombrudd for oss i MDG. Vi får innflytelse i flere store norske byer, og vil hjelpe mange av de etablerte partiene – som på papiret har mye god miljøpolitikk – til å faktisk gjennomføre den.

Der Ap jobbet frem velferdsstaten i etterkrigstiden, vil vi jobbe gjennom det grønne skiftet i Norge. Det grønne skiftet kommer, og Longyearbyen kan sitte i førersetet, blant annet ved å få et kraftverk basert på fornybar energi. Vi kan være med, eller vi kan stå igjen på stasjonen når toget går.

Torgeir, Arild og Eirik er hedersmenn med enda flere hedersmenn- og kvinner bak seg på sine respektive lister. De vil representere Longyearbyen på en flott måte. Vil du at ting skal være som før, så stemmer du på dem. Men våger du å tenke at samfunnet nå er klar for en endring, at Longyearbyen lokalstyre trenger en grønn vaktbikkje og at det er på tide å ta steget inn i en ny tid, da stemmer du på Miljøpartiet De Grønne. Tenk nytt – stem grønt. Godt valg!