Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Den arktiske sjel

Taubanesentralen i mørketid. FOTO: Anders Fjellestad

Den arktiske sjel

Dette er vinner-novellen til Siw Monica Amundsen.

Tekst:

Publisert:

Gradestokken krøp ned mot 20 minusgrader og en virvelvind av snø danset over lille Longyearbyen. Månen la et gult teppe over de høye, flate fjellplatåene rundt og sjøisen var brutt i store stykker som bølget på havoverflaten i Adventfjorden. Gule gatelys lyste opp de smale veiene. En og annen tøffing trosset den bitende kulden for å komme seg fra A til B, gjerne med en tissetrengt hund ved sin side. Ingen gikk ut frivillig, ingen ønsket å ta seg en kjapp joggetur rundt byen, det var rett og slett ikke vær til det. Den eneste som nøt å få løpe fritt ute var den hvite polarreven som løp i sikk-sakk rundt i den fredelige byen på leting etter noe spiselig. Svalbardreinen derimot lå sammenkrøpet midt ute på en slette fylt av gamle og nyere snøscootere, blant spisse hus i sprakende farger.

Han frøs ikke, han nøt bare stillheten. Det var ikke ofte han hadde sentrum av Longyearbyen som sitt eget. For menneskene var det innekos som gjaldt når Svalbard viste sitt sanne ansikt, men for dyrelivet var det selve symbolet på friheten. Sannsynligheten for å treffe på en tobent i dette været var minimal. De hadde hele byen som sin egen. Kongen selv kom også litt nærmere byen enn vanlig. Han skjønte at han ikke var ønsket, derfor hørte det til sjeldenhetene at han var så nært. Han stod øverst på Longyearbreen og skuet over den opplyste byen nedi dalen. Det var ikke ofte han var på Longyearbreen, for som oftest bevret breen av antallet snøscootere som fartet att og fram på den, som en ferdselsåre til og fra byen. Derfor var dette et skattet øyeblikk. Han visste at det kom til å bli lenge til neste gang. Han løftet de store, hvite labbene og nølte et lite øyeblikk, før han skrittet ned mot lysene nede i dalen.

På Karlsberger pub satt han, en enslig mann i sin beste alder, og nippet til en stiv drink, fri for blandevann, mens han skuet over det store sortimentet av konjakk og whisky. Mange hadde søkt ly i denne mørke perlen av en pub denne uværskvelden, men han enset dem ikke. Flere av dem var bekjente, men ingen han kunne snakke med. Han ønsket ikke å snakke med dem heller. En lokal kar tittet bort på ham med undring. Flere måneder hadde gått siden han snakket sist. Han var som en lukket dør. Inviterte ikke noen inn, tittet ikke ut. Men jobbe gjorde han. Han jobbet kanskje hardere enn noen annen i byen. Han kunne ikke gjøre nok, virket det som. De stundene han ikke fikk lov å jobbe, grov han seg lengre og lengre ned i brennevinsflaska. For de andre var han en tapt sak. Alle så hvilken vei det bar. Han brukte seg selv opp, sakte men sikkert. Ingen ville derfor bli overrasket når han plutselig var borte.

De fleste som kom til Svalbard hadde som mål å nyte livet, nyte friheten øya gav, og leve i en boble så herlig fremmed fra fastlandet. Han hadde gjort det, han også. I begynnelsen. Men ikke lenge etter hans ankomst la det seg et mørkt slør over det blide fjeset hans, akkurat som om lyset i ham var slukket. Ingen skjønte noe. Ingen fikk et ord ut av ham. De studerte ham bare der han utrettelig arbeidet med en svart skygge hengende over seg. Han visste alt. Hvis han arbeidet hardt og lenge nok fikk han noen sekunders fred innimellom. Når han ikke fikk lov å jobbe mer, kjente han panikken spre seg som et teppe av maur over kroppen. De bet og nafset i ham, klar til å fortære ham som et bytte. Det var bare at de aldri gjorde seg ferdig. Da var alkoholen en bedøvende venn. I begynnelsen ble det hvisket mye om ham. Han hørte det spesielt godt. Etter en stund i stillhet blir all hvisking som lave rop. Nå var han glidd inn i mengden, han hadde mistet nyhetens interesse, og folk lot ham være i fred. Han ønsket det slik. La meg lide i stillhet, tenkte han. La meg få lide for mine feil i stillhet.

Vinden rusket verre nå. Snøfokket virvlet som smådjevler rundt omkring i byen, og gav de få vandrende en advarende dusj av kulde i ansiktet. Hvis en så opp mot himmelen kunne en se nordlyset danse illevarslende med sprakende farger. En turist ville kalt det vakkert. En nordlending ville kalt det et dårlig tegn. Den enslige mannen visste hva han bega seg ut på når han trasket ut i kulden utenfor Karlsberger pub. Han visste at tiden var inne. Alle andre ville gått med raske skritt, men hans ben så ut som de var fylt med bly. Han skulle vandre rolig mot det som måtte komme. Det var hans eneste ønske. Selv om hans ønsker ikke var verd noe som helst. Polarreven pilte unna ham, mens svalbardreinen så ham gå vestover. Mot den mektige Taubanesentralen som ruvet opplyst over Skjæringa, som et symbol på det som hadde vært. De svarte vinduene som en gang under gruvetiden hadde vært fulle av aktivitet, så sorgløst på mannen som trasket stødig mot dem. Kulden rev i ham, men han vandret like viljesterkt framover, og lot den ikke slippe inn. For han var allerede kald. Kroppen hans var fryst til is, og hjertet hans likeså. Han trengte ikke være her mer, det var ingenting menneskelig over ham lenger.

Polarreven tok seg en velfortjent pause etter flere timers saumfaring i bykjernen. Nå lå han mellom noen graver på den gamle kirkegården og slikket labbene sine. Han fulgte nøye med på Kongens ferd nedover dalen. Det var sjelden Kongen beveget seg så nærme byen, så reven var fullstendig klar over hva som var på ferde. Plutselig sakket Kongens tempo av. Han været noe i luften, ikke lange stykket unna. Et isblått lys tentes i øynene hans, og han satte opp tempoet. De store labbene skled elegant over snømassene, målbevisst og stødig. Han visste nøyaktig hvor han skulle.

Taubanesentralen lå som en skygge over mannen som nå var ved veis ende. Han hørte ikke labbene som nærmet seg før Kongen stod rett bak ham. Han hadde alltid lurt på hvem som skulle komme og hente ham, men hadde aldri gjettet at Kongen ville komme selv. Det var noe gudfryktig over det hele. Noe bare de aller viseste kjente til. Han hørte en kvinnestemme hviske beroligende til ham. Det var noe kjent og trøstende over den. Han kunne ikke sette noe ansikt på den, men visste godt hvem hun var. Det var hun som gav sjelen hans ro, som hentet trette sjeler, og lot dem bli en del av snøen som virvlet i vinden. Derfor var han overhodet ikke redd da han snudde seg mot den store, prustende isbjørnen. Han smilte bare lykkelig. Og da hans livstrette øyne møtte Kongens isblå blikk, følte han en varmende kulde legge seg som et teppe over ham, og han kunne endelig sove i fred fra sine mørkeste mareritt.

Det er slik gamle, kloke Svalbardianere forklarer den ville, grove naturen, de iskalde vindene og alle de skjulte farene: Svalbard er bygd på skjønnheten fra fortapte sjeler.

Nøkkelord

Siste nytt i Leserinnlegg

Er det virkelig skadelig å ikke være fysisk aktiv?

Delplan for idrett og fysisk aktivitet, 2013 – 2023 (Planforslag 2013, Longyearbyen lokalstyre). Dokumentet inneholder en hel del fornuftige planer. Men blir disse planene omsatt til handling? Eller er det velmente ambisjoner uten praktiske tiltak?

Fremmed fugl

«Det var ingen god mottagelse den fikk, flyktningen, som kom til Svalbard etter en lang ferd mot nord.»

De første flyvningene til Longyearbyen

Passasjerfly til Svalbard på 1960-tallet: Flymeteorologiske forutsetninger.

Store Norske - samfunnsbygger og kulturbærer i 100 år

Store Norske jubilerer i år. Mye har skjedd siden Store Norske overtok gruveselskapet til J. M. Longyear.

«Uklarheter om hvem som eventuelt skulle ha sikret Lia ved skredforebygginger eller ha organisert overvåking og varsling av skredfare kan tyde på at ingen instans så langt har vært rettslig garantist med derav følgende plikter».

En reise mot Ultima Thule

Som et Ultima Thule ligger de der med sine hemmeligheter og myter.Vi snakker om brefrontene – bortenfor grensen av den kjente verden.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!