Break a leg!

Ja det sier man ofte til aktører som skal framføre noe på en scene, og for alt i verden gjelder det for aktøren(e) å ikke takke. Tro og overtro går hand i hand.

Det er hyggelig å registrere at noen ser verdien av Longyearbyens kulturliv – at noen anser kulturens verdi å være så stor at den kan bli et ekstra bein å stå på – ja - at kulturen kan kompensere for bortfallet av andre arbeidsplasser.

Dessverre er jeg redd dette fjerde beinet ville blitt et heller skjelvende bein å stå på. Visst bidrar festivaler, sang og musikkliv, revy, konserter, utstillinger, kunst og håndverk – kultur på alle våre arenaer – til økt aktivitet, men kan vi leve av denne aktiviteten?

Jeg våger å påstå at svaret er nei.

Det minste et blomstrende kulturliv må ha er en stabil scene. Et fundament som aktivitetene kan utfolde seg trygt på, og dette fundamentet er alle de forskjellige aktørene – alle talentene – som springer ut fra gruvene, kontorene, butikkene – fra arbeidsplassene rundt omkring i byen.

Like lite som man kan lønne folk for å gå uvirksomme på en arbeidsplass, kan man lønne folk for å synge i kor eller stå på en revyscene. Det vil si: I en større setting kunne vi selvfølgelig satt opp flotte forestillinger hver eneste dag – og tatt oss rikelig betalt – dersom kundegrunnlaget var til stede, men Longyearbyen er ikke London.

Vi er avhengige av alle de som påfritiden synes det er gøy «på sin arena». Vi er avhengige av de som bruker tid og penger for å underholde seg selv og andre, og dessverre ser vi nå at kulturlivet vårt har mistet – og kommer til å miste – flere viktige aktører, grunnet bortfallet av arbeidsplasser. Vi er også sårbare i forhold til ildsjeler og i høst ligger både Polarleik og Tundradundrene nede for telling.

Den enorme innsatsen som legges ned av frivillige ildsjeler gjør at vi kan tilby festivaler av forskjellig slag. Man kan jo tenke at i stedet for å bruke millioner for å berge Store Norske, så kunne man etablert og lønnet mange kulturarbeidere. Ja, det kunne man sikkert, men jeg er redd det ville vært like lite lønnsomt som kulldriften er i dag.
Noen flere lønnede stillinger kunne det muligens være rom for, men «driven» entusiasmen, lysten og lidenskapen som de enkelte frivillige aktørene bidrar med i dag kan neppe kjøpes.

Med vesentlig færre fastboende får vi en situasjon som ikke bare fører til færre aktører «på scenen», men vi får også færre «kunder» til de forskjellige «forestillingene». Byens befolkning har i mange, mange år imponert meg med sin vilje og evne til å stille opp – og betale – for alle aktivitetene som foregår, året igjennom, men nå spørs det: Skal man betale folk for å sitte i salen eller stå på scenen? Det finnes et smertepunkt for når vi ikke lenger sjøl kan holde oss med begge deler.

Tilreisende publikum? Ja, bevares vel. Det er strålende – i perioder. Jazz, solfest, øl, blues, kunst og noko attåt. Ikke noe av dette kan i dag brødfø arrangørene. Ei t-skjorte, en genser, et måltid mat - gode opplevelser - er «avkastningen som blir «arbeiderne» til del. Takket være den ubetalte innsatsen kan man holde prisene på et «spiselig» nivå, men for arrangørene er det hvert år knyttet stor spenning til tema overskudd eller underskudd. Et godt tilskudd til reiseliv, hotell og restauranter, puber og butikker, javisst, men har dette nok «marg» til å kunne bli et nytt bein?

Som sagt: jeg er glad noen ser verdien av Longyearbyens kulturliv. Det er utvilsomt med på å bidra til de gode liv her nord. Det er et samfunnslim som holder oss sammen, og muligens også – fast – her i byen. Vi har neppe prøvd alt som kan prøves når det gjelder å utvikle nye produkter, og nye kundegrupper, og økt støtte til innovasjon og nyskapning tar vi imot med takk.

Jeg vil bare være svært forsiktig med å støtte meg på «kulturbeinet» i den tro at det kan kompensere for mer håndfaste – helårlige – arbeidsplasser.

Det kulturlivet vi har her i byen er tuftet på en arbeiderkultur gjennom pluss – minus – hundre år. Det er egen interesse og glede over aktivitetene som har drevet verket – ikke lønningsposer og stillingsinstrukser – og den kulturen er jeg stolt over å være en del av
Noen hevder at de som er bekymret for situasjonen i Store Norske driver med svartmaling. I mørket kan det være vanskelig å finne veien, men i blendende hvit optimisme er jeg redd man kan oppleve whiteout og ikke se forskjell på opp og ned.

Tilgi meg om jeg nå har gjort et rosa framtidsbilde grått, men jeg anbefaler ingen å stille på en scene der det ene beinet er svakt og kanskje til og med for kort.