Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Arven etter Exxon Valdez

Olje i Svalbardfjord: Feltstudier på oljesøl i småskala i Van Mijenfjorden. Her samler Unis-studenter opp restene av oljen. FOTO: Svein Ramstad/Sintef

Arven etter Exxon Valdez

I år er det 25 år siden Exxon Valdez gikk på grunn i Alaska og forårsaket verdens styggeste oljesøl. Ulykken førte til at oljevern i arktiske strøk for alvor ble satt på agendaen. Svea skulle bli en hovedbase for forskningen.

Tekst:

Publisert:

Historien om Exxon Valdez er historien om hvordan alt som kunne gå galt gikk galt – samtidig. Tankeren var på vei sørover fra oljeterminalene i Valdez, Alaska, med kurs for Long Beach, California. På vei gjennom Prins William-sundet valgte kapteinen å styre utenom drivisen som lå i fjorden. Kort etter sto tankeren på grunn. 40.000 tonn med råolje lekket ut i fjorden og forurenset et område på størrelse med halve Finnmark.

Det bidro til omfanget av ulykken at Kystvakten reagerte seint, at beredskapsplanene var mangelfulle, og at oljevernutstyret var utilstrekkelig. Til dette kom problemet med selve oljen, som viste seg å være av verste slag for den sårbare, arktiske naturen. Den aktuelle oljetypen hadde et uvanlig høyt innslag av voks, den trakk til seg vann, emulgerte, og gikk over til en seig og klebrig masse som festet seg på alt og alle. Bildene av tilgrisete sjøfugl, ute av stand til å fly, gikk verden over.

Det gjorde også bildene av hjelpemannskapene. De var henvist til å jobbe med det mest primitive av utstyr, nemlig spade og spann, og var åpenbart ikke forberedt på å håndtere et utslipp av en slik størrelse. Det skulle da også ta 20 år å rydde opp etter Exxon Valdez. Kostnadene er beregnet til i overkant av to milliarder dollar. I god amerikansk tradisjon pågår rettssakene fremdeles.

Da ulykken skjedde, i mars 1989, hadde Sintef allerede arbeidet med tiltak mot oljesøl i arktiske strøk i ti år. Først i Ny-Ålesund, så i Svea, hvor Sintef etablerte seg sommeren 1984. Etter Exxon Valdez skjøt virksomheten fart, i det Svea og Van Mijen-fjorden viste seg å være svært godt egnet til denne type forsøk. Store forskningsprogrammer ble utformet gjennom 90-tallet, med myndighetene og de store oljeselskapene som oppdragsgivere. Både kanadisk og amerikansk kystvakt har vært med på prosjektene i Svea. Her har vi også trent personell.

Problemstillingene ble etter hvert mange: Mekanisk utstyr var enerådende den gangen, med lenser og skimmere (en slags støvsugere, beregnet på olje) som hovedverktøy. Men verken lensene eller skimmerne var særlig godt egnet i isfylte farvann. Nytt utstyr måtte utvikles, norske selskaper var aktive, og er siden blitt verdensledende på området.
Neste kapittel handlet om å utvikle dispergeringsmidler – det vil si såpelignende stoffer, ikke ulikt Zalo, som bidrar til å løse opp oljen og spre den i vannmassene. Dermed blir den naturlige nedbrytingen lettere. Naturlig nedbryting avhenger av bakterier som «spiser» olje. En av oppgavene det forskes på, er å øke bakterienes arbeidsevne i kalde, arktiske farvann, blant annet ved å tilføre næringssalter.

Brenning av olje fremstår som den mest spektakulære metoden for håndtering av oljesøl. Den virker effektivt dersom man er på rett sted til rett tid, men det gjenstår en god del før metoden blir en sikker del av beredskapen. Forsøkene i Van Mijen-fjorden har vært uvurderlige, men tillatelsen til å brenne olje i is sitter fortsatt langt inne, og er ikke godkjent som standard tiltak av myndighetene.

For ordens skyld må vi understreke at vi alltid har gjort forsøkene i fjorden og på strendene under kontrollerte forhold. Vi har alltid isolert forsøkene fra naturen rundt, og alle rester er fjernet.

Mye av forskningen i Svea kom til å dreie seg om å forstå nedbrytningsprosesser hos ulike oljetyper. Den voksholdige oljen fra Exxon Valdez var ekstrem, selv om den ikke er enestående. Andre oljetyper brytes lettere ned. Det erfarte vi i 1993, da tankeren Braer gikk på grunn utenfor Shetland og slapp ut dobbelt så mye olje som Exxon Valdez. I Norge ble det slått full alarm, fordi oljeflaket var forventet å nå Vestlandet etter to uker. Realiteten var – overraskende nok – at det knapt kom noe som helst. Stormen utenfor Shetland hadde sørget for å spre oljen i vannmassene, hvor bakteriene hadde gode arbeidsbetingelser og gjorde resten av jobben på rekordtid. Her snakker vi om tyntflytende olje fra Gullfaks-feltet. Olje og olje kan altså være to helt forskjellige ting.

På bakgrunn av forskningen i Svea er det også utviklet verktøy for beslutningsstøtte, som kan beregne utviklingsforløp og anbefale tiltak når uhellet er ute. Disse er videreutviklet og forbedret i flere omganger, og er i dag etablerte standarder som aktørene forholder seg til sammen. En tidlig versjon av verktøyet beregnet for øvrig at Braer-oljen aldri ville nå norskekysten.

Gjennom alle disse årene har Svea vært et godt sted å være for forskningen på oljevern. Van Mijen-fjorden har stabile isforhold, og Svea-samfunnet har den nødvendige infrastruktur. Det passer oss dessuten godt å operere ut fra et samfunn med en industriell kultur og en industriell virksomhet. Store Norske har alltid vært en god vert for forskningen i Svea.

Parallelt med forskningen bidro vi til å utvikle undervisningstilbud ved UNIS, som gjorde at unge mennesker kunne få en utdannelse innen miljøteknologi gjennom feltbaserte forsøk i realistiske omgivelser. En av våre forskere, Per Johan Brandvik, tok permisjon fra Sintef og var førsteamanuensis ved UNIS i seks år.

De senere år har forskningsvirksomheten i Svea fått flere bein å stå på. Arktisk teknologi knyttet til konstruksjoner i permafrost og operasjoner i isfylte farvann har fått et stadig større omfang. Forskningssenteret Samcot (Sustainable Arctic Marine and Coastal Technology Center) som ledes fra NTNU og har Unis og Sintef som partnere, har hatt omfattende feltstudier i og rundt Svea. I tillegg til oss har NGU og Universitetet i Bergen hatt regelmessig forskningsaktivitet i området.

For ikke å snakke om Unis. I 2014 planlegger Unis å sende ikke mindre enn 30 feltparti til Svea, sommer som vinter, for å dra nytte av de stabile isforholdene og den godt tilrettelagte infrastrukturen. Unis ser for seg at bruken av Svea vil øke i årene som kommer.
Aktiviteten rundt utdanning og forskning i Svea har i det hele tatt fått et omfang som gjør at vi ser behov for å bygge et laboratoriesenter der, som støtte til feltarbeidet. Laboratoriet kan dekke behov innen geologi, kullanalyser, oljeanalyser, materialer, instrumentering og overvåkning, og kanskje en rigg for boring i permafrost til geotermisk formål. Laboratoriesenteret kan også benyttes til trening og opplæring av personell som skal operere i Arktis.

Hva hvis Exxon Valdez gikk på grunn i dag, for eksempel på Svalbard? Ville konsekvensene bli like alvorlige som i 1989? Antagelig ikke. Teknologien har tatt kvantesprang på disse 25 årene. Vi kan aldri garantere oss hundre prosent mot en ulykke, men vi kan redusere sannsynligheten for at den skjer, og vi kan begrense skadevirkningene. Avansert teknologi, gode prosedyrer og rutiner, samt trening og opplæring av personell, er avgjørende. Forskningen i Svea har vært med på å gjøre forskjell for beredskapen. Vi ønsker å fortsatt styrke og utvikle denne virksomheten videre.

Nøkkelord

Siste nytt i Leserinnlegg

Et naturlig flerkulturelt samfunn (i havet)

Kronikk: Nye funn av blåskjell har endelig gitt oss mulighet til å gjøre et skikkelig studie av hvor blåskjellene på Svalbard faktisk kommer fra, og ikke minst få avkreftet/bekreftet at det dreier seg om det vanlige blåskjellet Mytilus edulis.

Hallvard Holm gjør rett i å kritisere  - men det er god kvalitet på guidene

Ronny Brunvoll kommer Hallvard Holm i møte i kritikken av turistguidene i Longyearbyen, men hevder allikevel at kvaliteten jevnt over er god. Turistnæringen arbeider kontinuerlig med god opplæring av sine ansatte.

UNIKT, TRYGT OG  SKAPENDE - FOR ANDRE ENN LOKALSTYRE SELV ?

Leserinnlegg: Lokalstyres avslag av søknad om bygging av flytebrygge på Hotellneset, hemmer næringsutviklingen.

Else Christie  Kielland – Kunstner i mellomkrigstidens Svalbard

Leserinnlegg: Else Christie Kielland hadde flere kunstneropphold i Longyearbyen på 30-tallet. Hun ønsket seg stadig tilbake til øya hvor hun hentet inspirasjon til sin kunst.

Longyearbyen  – et historieløst samfunn

Leserinnlegg: Hallvard Holm oppfordrer turistnæringen til grundigere opplæring av guidene på øya.

Retten til å dø på Svalbard

Leserinnlegg: Leif Magne Helgesen knuser noen av mytene som eksisterer om livet på Svalbard.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!