Åpent brev til Monica Mæland
Nå sliter Store Norske – mer enn på lenge.
Kjære Monica. Du kjenner meg ikke, men vi har bodd mange år i samme by. Jeg som barn, ungdom, student og kulturarbeider; du som student, advokat, politiker og byrådsleder. Du styrte Bergen med stø hånd i ti år, og er blant annet levnet en stor del av æren for den gigantiske samferdsel- og miljøsuksessen Bybanen. Nå har vi begge flyttet, men du har fortsatt stor innvirkning på mitt liv. Som næringsminister eier du hjørnesteinsbedriften i mitt kjære Longyearbyen.
Nå sliter Store Norske – mer enn på lenge. Styrets bestilling til deg er klar, Monica: For å sikre videre drift, må myndighetene gi en form for statsgaranti. Eventuelt må du og Næringsdepartementet velsigne at Store Norske driver med større underskudd. Man må sprøyte frisk kapital inn i en bedrift som etter vanlige kommersielle prinsipper egentlig skulle gått konkurs. Kall det gjerne subsidier.
Nå trenger man ikke være økonom for å se at Svalbardsamfunnet allerede er kraftig subsidiert – først og fremst gjennom Svalbardbudsjettets rause overføringer, men også gjennom statens eierskap i Store Norske og gjennom gunstige ordninger gjennom Svalbardtraktaten. Staten investerer i Svalbard for å opprettholde bosetting, og dermed suverenitet. Det er jeg glad for – og helt enig i – at den skal gjøre. Mitt spørsmål er om det må skje gjennom subsidiering av bransjen som er den største bidragsyteren til de menneskeskapte klimaendringene. Hvorfor ikke bidra til sysselsettingen gjennom forskning, turisme og arktisk logistikk? Det meste vil være bedre enn dagens ordning. Outsource et tilsyn eller bygg en opera om det er det som skal til!
Styret varslet tirsdag «betydelige endringer» for Store Norske. Det skulle for så vidt bare mangle når et firma med noen hundretalls ansatte styrer mot et underskudd i 200-millionersklassen. Her skal du få mitt forslag til «betydelige endringer», Monica – helt gratis: Legg ned kulldriften i Svea. (Å eksportere kull fra Svalbard mens vi argumenterer for nedleggelse i resten av verden er så absurd at selv de mange forsvarerne her på øygruppen rødmer av sin egen sirkelargumentasjon om høy brennverdi og «hvis-ikke-vi-gjør-det-gjør-noen-andre-det»-logikk.) Oppretthold Gruve 7, som har kull nok til selvkost i overskuelig fremtid. Bygg nytt kraftverk med fullskala CO2-rensing, og VOILA – Store Norske vil bestå som den industrielle motoren vår lokalstyreleder stadig snakker om – nå i fornyet bærekraftig drakt! Årsverkene som forsvinner i gruvedriften, erstattes med ingeniører og håndverkere som bygger vårt nye kraftverk, forskere som utvikler teknologien videre og den generelle økningen i logistikk, offentlig tjenesteyting og turisme – som staten gjerne må subsidiere herfra til månen om det er det man ønsker.
Apropos måne: Mens Norge slumset vekk ufattelige 25 milliarder på krasjlandingen på Mongstad, har Canada allerede åpnet sitt første kullkraftverk med fullskala rensing – til en tredjedel av prisen. Fremtiden er her. Teknologien finnes allerede. La oss videreutvikle den og gjenvinne litt av vår tapte ære etter den pinlige «månelandingen». Jeg vet ikke om jeg vil si det høyt, Monica – men her kan du og Høyre få til det Jens og Ap ikke greide!
Noen av dem som bor her oppe (mis)tolker meg dit hen at jeg er «mot» Store Norske. Det er jeg slett ikke. Jeg er mot bruk av urenset kull – det vil si 99,99 prosent av all bruk av kull i dag. (Og det må du prøve å forstå, Monica – å være skeptisk til kulldriften her på Svalbard, er litt som å være skeptisk til våpen i USA.) Jeg anerkjenner i aller høyeste grad at vi trenger en hjørnesteinsbedrift her i nord – og at staten om nødvendig må trå støttende til for at den skal bidra til å opprettholde en robust bosetting. Imidlertid mener jeg tiden er inne for at en slik hjørnesteinbedrift sysler mer med logistikk, eiendomsforvaltning, facilitering og forskning, og vesentlig mindre med kull. Det er absolutt mulig – man trenger ikke se lenger enn noen mil nordover til Kings Bay.
Kulldrift på Svalbard i dagens form er et synkende skip. Vi kan velge å la det gå ned med flagget til topps, som den sentrale delen av vår stolte historie den vitterlig er – eller vi kan fortsette å øse det vi kan, mens vi ufortrødent fortsetter mot det uunngåelige.
Hva foretrekker du, Monica Mæland?
