Å frykte massedød

For å oppmuntre folket i 1933 erklærte President Rooseveldt «Det eneste vi bør frykte er frykt» . Etter å ha lest ‘Frykter massedød’ (blant svalbardrein denne vinteren; Svalbardposten 10-2015) tenkte jeg «Det eneste vi bør frykte er mangelfull formidling av velkjente fakta». Kunnskap om svalbardreinens økologi er kommet vesentlig lengre enn det man få inntrykk av i artikkelen. Ingen burde frykte massedød blant disse dyrene av to gode grunner.

For det første: Den høye dødeligheten som vil forekomme blant rein i Adventdalen denne vinteren er ikke noen overraskelse. Tvert imot. Den vil være en naturlig konsekvens av dyrenes økologi og noe mine kolleger og jeg forutså allerede i juni i fjor (og som jeg fortalte SP i intervju allerede den gang). Massedød vil være en uunngåelig konsekvens av tre ting: et veldig høyt antall rein i 2014 (som øker konkurransen om beite), en høy andel av gamle dyr i bestanden (noe som er en konsekvens av lav dødelighet de siste to år), og et stort antall kalver (som alltid er utsatt for sult) i bestanden. Ved denne kombinasjonen av omstendigheter har værforholdene om vinteren liten innflytelse på overlevelse.

Forøvrig, skal man trekke været inn i debatten, bør det også påpekes at mildværet om vinteren stort sett er fordelaktig for svalbardrein. I allefall i den forstand at de etablerte bestander har vokst de siste fire tiår parallelt med vintervarming. Økningen i temperatur om vinteren har vært størst siden midten av 1990 årene og det har også økningen i antall rein. Å forstå de økologiske mekanismene som styrer dette er et mål for dagens forskning.

For det andre, høy dødelighet blant rein er biologisk sett på ingen måte ‘ille’, ‘tragisk’ eller ’tegn til økologisk ubalanse’ (som det har blitt beskrevet gjennom tidene). I allefall ikke mer ille enn den lave dødelighet og veldig raske bestandsvekst som alltid kommer etter ‘kræsj’ år. Kraftige svingninger i antall rein representerer ikke forstyrrelse i bestandenes normale vekstmønster: de ER bestandenes normale vekstmønster. Vedvarende ustabilitet er en iboende karak-teristikk hos bestander av svalbardrein. Det er et uttrykk for dens økologi og er av stor vitenskapelig interesse. Å frykte år med høy dødelighet hos svalbardrein er like meningsløst som å frykte innskrumping av reinroseblomster på seinsommeren. Ingen av delene er pent, men begge er helt normalt.

Forøvrig, det rapporteres i artikkelen at Sysselmannen har funnet flere gamle bukker med knekt bein nå i vinteren. Dette er også helt vanlig. Å skli ned bratte skråninger og dø med brukket bein er fire ganger vanligere hos hanner enn hos hunner. I motsetning til bukker, bærer simler sine gevir gjennom vinteren. De kan dermed forsvare de beste beiteplassene som de bruker selv, og tvinger dermed sultne, gamle bukker til å leite etter beite der ingen andre tør å gå.

Også det er livets gang.