Tur-retur sørover

Vi er kostbare i drift. Vi skal ha det varmt i husene og lys i alle lampene. Vi skal ha varmt vann i springen, og kaldt også. Vi skal ha veier så finbarberte for snø at vi kan gå i tøfler på butikken. Vi skal ha skole og barnehager og sportshall og svømmebasseng og bibliotek og kulturhus. Og som om ikke det er nok, skal vi ha folk til å holde det hele i gang. Folk som også skal ha et sted å bo, og som helst ikke vil betalte for mye for det. Listen over ansatte i Longyearbyen lokalstyre, de kommuneansatte altså, vokser seg lengre og lengre for hvert år. I dag teller den 200 personer.

For Svalbardposten er det særdeles viktig å følge med på penge­bruken i Longyearbyen lokalstyre. Svalbardposten skal stille spørsmålene ingen andre stiller, hvor ubehagelig det enn måtte være for den som må svare. Særlig nå som alle piler peker nedover når det gjelder økonomien. I fjor sommer kom det fram at det vil koste 200 millioner kroner å sette i stand Bydrifts forsømte bygninger. Det var snakk om gamle synder og mange års såkalt etterslep.

Longyearbyen er et kommer-og-går-samfunn. Det gjelder ikke minst personer ansatt i sentrale stillinger i Longyearbyen lokalstyre. Felles for de fleste av dem er en økonomisk vegring. De kvier seg for å ta grep i vanskelige saker, og dytter dem aller helst foran seg. Inntil de en dag kan overlate ubehaget til neste kvinne og mann.

For et par uker siden kunne Svalbardposten opplyse våre lesere om at etterslepet øker, og at våre lokale politikere velger å vente på at staten skal åpne pengesekken. Det gjør nok staten ikke uten videre, ikke før Longyearbyen selv tar dette på alvor. Det kan kun gjøres ved å vise vilje til nøkternhet, til selv å bidra i langt større grad. I en slik situasjon skulle en tro det fantes vilje til å gå inn i budsjettene, og kutte der det kuttes kan. Siden administrasjonen i Longyearbyen lokalstyre mangler vilje til det, har Svalbardposten grepet fatt i reisebudsjettene.

3,9 millioner kroner å reise for er en bra slump penger. Det eneste vi vet er at enkelte reiser mer enn andre, og at det skyldes at enkelte har større behov for å møte folk enn andre. Det som imidlertid er mest iøynefallende er den manglende viljen til kritisk gjennomgang av reisevirksomheten. Bydrift reiser gjerne, og ofte også flere sammen. En viss reisevirksomhet er nødvendig, selvsagt, men et sted må det kuttes. Rotet som framkommer i budsjettet til Bydrift, hvor én million kroner visstnok er feilpostert, virker mildest talt underlig.

Lokalstyreleder Christin Kristoffersen hører til de reiseglade. Ifølge administrasjonssjef Ivar Undheim skyldes det at hun er så ivrig i tjenesten, og at hun derfor reiser mer enn tidligere lokalstyreleder Kjell Mork gjorde. «Vi har klart fått en tettere kontakt med det politiske Norge med ny lokalstyreleder», forklarer administrasjonssjefen. Det har åpenbart gitt full uttelling, nå som hun kan ende opp på stortinget. Hvorvidt dette gagner Longyearbyen og Svalbard er en annen sak.

Birger Amundsen