Tøffere, kaldere, mørkere

Det skal en stor porsjon velvilje til for kalle det Arktis. Å drive med leting etter olje 1.200 kilometer fra Nordpolen er noe helt annet

Publisert

LIKE FØR jul tok norsk oljebransje et solid steg inn i Arktis. Naalakkersuisut, Grønlands regjering tok juleferie med å tildele leterettigheter etter olje og gass på fire blokker vest for Grønland. Den ene av blokkene heter Avinngaq og ligger mellom 78 og 78,5 grader nord. Her har Statoil, sammen med ConocoPhillips og Nunaoil fått enerett til leting, utbygging og drift. Den grønlandske regjeringens representant, Jens-Erik Kirkegaard, understreker at letingen og det som eventuelt kommer i etterkant skal skje etter høyeste miljøstandard.

I NORDLIG breddegrad og overført til Svalbard tilsvarer beliggenheten til Avinngaq området mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund. Vi nærmer oss med andre ord det som har vært det uttalte målet til blant andre daværende oljeminister Ola Borten Moe og Statoil-sjef Helge Lund, nemlig å slippe til i Barentshavet Nord. Det ble gjort et stort poeng av at oljeselskapene mestret de tøffe klimatiske forholdene utenfor Finnmarkskysten. Da det sist ble gjort et oljefunn utenfor Finnmarkskysten skrev også norske medier at det var gjort et ”nytt funn i Arktis”. Det skal en stor porsjon velvilje til for kalle det Arktis. Snarere handler det som kjente strøk. Å drive med leting etter olje 1.200 kilometer fra Nordpolen er noe helt annet, og det må gjenspeiles i miljøkravene. Konsekvensene så langt nord blir også atskillig større når uhellet er ute.

DET VIL SI, vi kjenner ikke konsekvensene med sikkerhet, og her kommer Svalbard inn i bildet. Når boreriggene trekker lenger nord, er det unaturlig om ikke Longyearbyen har en basefunksjon. Én årsak er den relativt korte avstanden til de nye leteblokkene utenfor Nordøst-Grønland. Bosetningen på Grønland er spredt, og avstanden er kortere herfra, enn fra Island. Longyearbyen med en allerede godt utbygd infrastruktur, kan spille en rolle i forsyningen. Det betyr i så fall en ytterligere havneutbygging.

MEN IKKE MINST må oljeselskap og andre som skal drive i nord ha en mulighet til å trene under realistiske forhold. Og det er begrenset hvor mye realisme det er å hente fra en øvelse i en fjord i Finnmark når det egentlig gjelder polare strøk. Når Longyearbyen Lokalstyre jobber for å skaffe flere pilarer som skal være fundament for lokalsamfunnet i framtida, bør en base med treningssenter være én av dem. Longyearbyen er også et godt utgangspunkt for kunnskap om påvirkningen på arktisk miljø og -dyreliv. Dette er verdifullt og universelt for hele den arktiske delen av kloden.

OM VI NOEN gang ser borerigger fra land på Svalbard er heller tvilsomt, sannsynligvis er det ikke spiselig. Men det er klart at oljenæringen i løpet av noen år kommer til å gå inn i det som defineres som Barentshavet Nord. Her er det tøffere, kaldere og mørkere, enn noe annet sted på norsk side av Barentshavet. Drivis og polare lavtrykk skaper utfordringer i enda større grad enn 25 mil fra fastlandet. Det var i sin tid heller ingen enkel prosess å åpne for utvinning i nord, og resultatet av tautrekkingen ble nye- og enda strengere krav. Slik bør det også fortsette framover, og Svalbard kan gi et stort bidrag.

Powered by Labrador CMS