Svart, men også fint

Det svir i de mørke kullgangene. Både i Svea Nord og i Gruve 7. Om ikke lenge vil det nok kjennes også i Lunckefjell. Å produsere en vare ingen vil betale for, ikke en gang hva det koster å produsere den, tærer på mer enn humøret i det lange løp. Men sådann er kapitalismen; den enes død, den annens brød.

Store Norske har gjennomgått et kolossalt taktskifte siden hei-hvor-det-går-tida for fem-seks år siden. Hvem husker ikke årene da kullet formlig sprutet ut av fjellet, og kullprisen lå og dirret under stjernene. I 2008 oppnådde selskapet 219 dollar tonnet, mens den falt til 54 dollar året etter. I dag svinger prisen rundt 75 dollar tonnet, det vil si 450 kroner. Skal selskapet ha håp om å holde hjulene i gang må prisen opp med minst ti dollar. I sin halvårsrapport skriver Store Norske at selskapet legger til grunn at kullprisene vil ligge i området 80-90 dollar tonnet de neste tre årene. Hvorvidt det er ønsketenking eller harde fakta, framgår ikke av rapporten.

Det som imidlertid er harde fakta er at Store Norske omsider kan legge bak seg mange års strid rundt revisjonen av kontraktene med underleverandørene. Onsdag kom nyheten om forlik mellom Oxbow Coal og Store Norske. Forliket har åpenbart kostet Store Norske en god slump penger, uten at direktør Andersson vil ut med størrelsen på beløpet. Oxbow var den siste av selskapets tre underleverandører som ble jaget på dør, etter at TV2 sommeren 2010 offentliggjorde en rapport utført av meglerhuset Pareto. Her kom det fram svært mye som var ugreit. Det førte blant annet til dom for grov korrupsjon for tidligere administrerende direktør Robert Hermansen, og juridisk batalje med Kristian Jebsens Rederi, LNS Spitsbergen og Oxbow Coal. Ryddegutt Bjørn Arnestad, som da var administrerende direktør i Store Norske, kjørte en hard linje. Sammen med både Jebsens og LNS Spitsbergen, ble Oxbow regelrett sparket på dør. Det fant kulltradingselskapet seg ikke i, og gikk til søksmål med krav om 400 millioner kroner. Oxbow tapte i tingretten høsten 2011, men anket til lagmannsretten. Saken skulle opp i løpet av denne måneden, men endte altså med forlik.

Som om ikke Store Norske har kriget nok de siste årene, dukket sannelig eieren av et kullfelt opp hvor Store Norske har planer om utvinning. Austre Adventfjord som eiendommen heter tilhørte en gang AS De Norske Kulfelter Spitsbergen. Siden havnet området i hendene på skipsreder Jacob Kjøde. Hvem husker ikke Kjøde-båtene. Austre Adventfjord er en traktateiendom, og ligger like øst for Longyearbyen. At eierne av eiendommen har planer om kulldrift i området er oppsiktsvekkende. Ikke minst fordi representanten for Horn-familien, som har vært eier siden 1937, har slikt hastverk. Noen må ha fått familiemannen til å tro at det å starte kulldrift på Svalbard er gjort i en håndvending. Hadde det vært hold i planene, ville vedkommende oppdaget nokså raskt at slik er det ikke. Det er imidlertid lite som tyder på at planen kan bli realisert, ikke minst fordi Store Norske sitter svært så godt på utmålene i området. Og slett ikke har planer om å slippe andre til. Skulle også denne saken havne i retten, vil det ikke overraske. Svalbard er tuftet på stridigheter. Det hører landet til.

Birger Amundsen