Svart i svart

Forrige uke omkom nok en mann dypt under bakken i Barentsburg. Også denne gangen var det ras i en av de trange sjaktene som tok liv. Det er knapt tre måneder siden forrige gang en mann omkom i en lignende ulykke. Arbeidsforholdene i gruva i Barentsburg er på langt nær som de bør være, noe de mange ulykkene viser på en brutal måte. Siden 1989 har 47 mann omkommet i kullgruvene hos våre russiske naboer. Det er stygge tall. Den ene gruva som fortsatt er i drift i Barentsburg er teknisk sett svært komplisert, samtidig som kvaliteten på kulla er elendig. Den årlige produksjonen er rundt 120.000 til 140.000 tonn. Til sammenligning produseres det tidobbelte i Svea Nord.

Bilder Sysselmannen har frigitt fra de to siste ulykkene forteller mye om forholdene i gruva. I den siste ulykka er sikkerhetsnett i hengen brutt ned av de kolossale steinmassene som har løsnet. Det hele virker svært utrygt. Spørsmålet er om de to ulykkene er en konsekvens av brannen i april 2008, da tre mann omkom. Den eneste måten å slukke brannen på var å fylle gruva med sjøvann. Kan dette ha svekket berget og gjort gruva farlig? Inntil Sysselmannen og Arbeidstilsynet har avsluttet undersøkelsene, forblir svarene liggende i mørket.

Det er i det hele tatt mørke tider for kulldrifta på Svalbard. Uroen i Svea og oppsigelsene i Store Norske minner oss om at Svalbard er en del av verden, om vi et øyeblikk skulle ha håpet noe annet. Mye tyder på at dette vil bli ytterligere forsterket, nå som også Kina er i trøbbel. Smeller det der, faller etterspørselen etter olje – og drar med seg kullet. Å male fanden på veggen er en velkjent øvelse, ikke minst blant økonomer og andre med et noe bedrøvet livssyn. Men hvordan man enn snur og vender på verdenssituasjonen, peker alle kurver nedover. Konsekvensen er ytterligere fall i prisen på olje og gass, og på kull. Det er noe underlig, noe paradoksalt i dette at fallende priser er negativ. Som alt annet handler det om ståsted. Det som er vondt for noen, er godt for andre.

For Store Norske står det om livet, selv om det skal svært mye til for at selskapet går konkurs. En mulighet som ble berørt i forrige nummer av Svalbardposten, er at oppstarten i Lunckefjell-gruva blir satt på vent. Selv om dette ikke er tema i Store Norske, er muligheten blitt luftet. Hva som videre drøftes mellom styret og eieren av statsselskapet, altså Næringsdepartementet, har ennå ikke sivet opp til overflaten. Oppfaringsarbeidet i Lunckefjell skal etter planen settes i gang i september, og produksjonen starte neste år. Skulle det ikke skje, vil konsekvensen både for Store Norske og for Longyearbyen som samfunn bli svært merkbar. Og skadelig.

Nå er det Svea Nord det gjelder. Mandag sender Store Norske oppsigelser til en rekke av sine ansatte, i et forsøk på å få kontroll over økonomien. Det vil ramme hver og én av de berørte hardt, men også de som blir igjen. Å male fanden i svarte fjellet hjelper knapt. Og hvor svart det enn er, har kullarbeiderne alltid hatt en egen evne til å få øye på selv det minste glimt av lys.

Birger Amundsen