Skulle ikke skje

Det som ikke skulle skje, har skjedd igjen. De som bodde i Vei 228 trodde de var trygge i sine egne hjem. Det skulle vise seg at det var feil. Nok en gang.

Helt siden det store skredet, som tok to liv og knuste elleve hus i Lia, den 19. desember 2015, har myndighetene lokalt og nasjonalt jobbet med forbedringspunkter. Vi har fått DSB-rapporten og Norges vassdrags- og energidirektorat NVE har laget skredkart med oversikt over fareområder. I tillegg er varslingsrutiner og systemer innført i Longyearbyen. De fleste som bor her har følt seg trygge på at skredfaren har blitt overvåket. Nå er tilliten brutt. Skredvarslingen er for dårlig.

Senest i desember gikk NVE ut i Svalbardposten med lovnad om å overvåke nøye. De sa at de kommer til å jobbe etter førevar-prinsippet og bygge inn nødvendige sikkerhetsmarginer. «Vi har bygd opp et godt og robust system som ivaretar sikkerheten, men en restrisiko vil det alltid være», het det.

Det robuste systemet er ikke mye verdt lenger. Ingen system er 100 prosent. Men med to så like hendelser, må dette granskes grundig for å finne ut hva som er gjort feil. Vi kan ikke akseptere en slik risiko framover.

Bare den siste uken har det gått to skred inne i byen. Søndag gikk det skred over skuterløypa ved Tverrdalen, og tirsdag gikk skredet fra Sukkertoppen som tok to leilighetsblokker i Vei 228. Ren flaks har gjort at det ikke gikk liv, og det må vi selvfølgelig være takknemlige for.

Men folk i byen er både sinte og redde. Frykt må tas på alvor. Hvis ikke de som sitter med ansvaret kan berolige folk med eksisterende varsling må de finne nye og bedre varslingssystem. Allerede i 2006 ble Longyearbyen lokalstyre (LL) varslet om skredfaren. (Se sak side 8,9). Hadde det blitt tatt tak i dette den gangen, ville kanskje situasjonen vært annerledes nå.

Beveger vi oss ute i den arktiske, barske naturen må vi selvsagt ta forholdsregler og ansvar for egen sikkerhet. Men hvis dette i framtiden skal være et robust familiesamfunn med bolyst så må de som bor her føle seg trygge i egne hjem. LL, Sysselmannen, NVE og lokalstyret må stå hardt på for å få raske løsninger for skredsikring på plass med permanent skjerming eller flytting av bebyggelse. Det koster, men er helt nødvendig.