Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Sirkler

Leder – 1. februar 2013

Det er vakkert. Lyset som langsomt finner veien ned i vår mørke dal. Kulda som biter så kvast. Og det optimistiske suget som følger med. Forandringen. Det er dette vi er mest opptatt av akkurat nå. I år som i fjor – og årene før der igjen. Vi gjentar oss, alle som en: Se lyset! Se hvor fint det er innover Adventdalen. Se fjellene. Se fjorden. Se folk.

Alt går i sykluser. Her som over alt ellers. Men det er noen eget med å bo oppunder nordpolen. Enten du nå bor på ei hytte ute i villmarka, på en utestasjon, i Ny-Ålesund eller Svea – eller her, i selveste hovedstaden. Det meste kretser om været, om nuet og utsiktene framover. Med samme rytme som lyset og mørket, som snøgovet og blankstilla, svinger aktivitetsnivået blant oss menneske­barn. Søndag strålte byens unger og ungdom på scenen på kulturhuset. Det er rørende, og også klukkende artig, å bivåne dem under den årlige kulturmønstringen. Forventningene. Oppspiltheten. Fulgt av øyeblikket. Av det å stå der med høyre hånd knugende om mikrofonen, og den venstre i et hardt grep. De første tonene. Den lille stemmen, og den store salen. Det kvasse lyset.

Det fine er å se utviklingen. Fra hun eller han på skjelvende bein entret scenen for aller første gang, til de en dag står der som de aldri har gjort annet. Og framfører de mest intrikate sanger uten en eneste sur tone. Onsdag var turen kommet til forspillet til Polarjazz, hvor alle i byen som kan spille en tone eller flere, stilte seg opp på scenen for å underholde alle oss andre. Det er ikke måte på hvor mange talenter som har klumpet seg sammen i dalen. Og som uten synlige hemninger lar det stå til.For full musikk.

Alle må vi ta det første skrittet. Også vår dronning. Svalbard har også berørt henne. På en slik måte at det er blitt kunst av det. I går åpent hun først sin egen utstilling på galleriet i Nybyen. For deretter å åpne årets Polarjazz. Slikt bidrar til å løfte oss. Til å føle stolthet over landet vi bebor. Til Svalbard. Eventyrlandet. Som har inspirert så mange, både kongelige og ukongelige.

Det meste som skjer skyldes en håndfull mennesker. Noen få får betalt for det, de aller fleste er entusiaster som nøyer seg med litt godord og en klapp på skulderen.

Og midt oppi det hele velger en av de som i årevis har vært blant entusiastene å takke for seg. Jon Sandmo døde fredelig natt til onsdag. Man kan bare beundre en mann som Jon, som møtte døden på en slik rakrygget og usentimental måte. «Jeg har et realistisk forhold til min egen sykdom, og ser ikke døden som noe forferdelig. Tunge tanker har aldri vært en del av meg. Aldri», sa han til Svalbardposten i september i fjor. Han fikk med seg bluesfestivalen én måned senere. Det ble hans siste festival, og hans siste tur til Svalbard. Men han kommer tilbake. Jon gir seg ikke så lett. Han vil bli her lenge etter alle oss andre har dratt mot sør. Som støv innover Adventdalen.

Birger Amundsen

Nøkkelord

Siste nytt i Leder

Viktig arena

Debatten må være basert på riktig fakta.

Erfaringsoverføring er viktig

Åremål kan være formålstjenlig i noen få maktposisjoner, men i hovedsak bør den avskaffes.

Må sikre lokal beredskap

Ukens lederartikkel i Svalbardposten.

Sekken full

Meldingen som legges fram bør være mer konkret på hva staten faktisk vil og kan bidra med.

Svalbardmelding på dagsorden

– Nå er det viktig at innbyggerne engasjerer seg

Folk og isbjørn

Sysselmannen må sørge for tiltak som gjør at konfliktnivået mellom isbjørn og mennesker blir lavest mulig.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!